punch-above-your-elearning-weight

En standardformulering i skrytespråket som anvendes overfor mediene hver gang USAs ledelse (les: Obama) møtes med statsministre fra de nordiske landene, er at Danmark, Sverige eller Norge “punches above its weight.” Uttrykket er tatt fra boksesporten og betyr i den gitte sammenhengen at vi er større og viktigere enn flateinnholdet, folketallet og økonomien skulle tilsi. Når godordene kommer, kan man formelig se hvordan eksempelvis Erna Solberg og norske journalister kroer seg mens kinnene blir høystemt rosrødmusset; det er slikt man elsker å høre og formidle hjem som bevis på at vårt politiske og diplomatiske strev har båret frukter.

Selv blir jeg isteden ille berørt, ganske særlig fordi herr Obama og andre i kretsen rundt ham har fremholdt akkurat det samme om litt for mange klientstater. Man kan liksom ikke være bestevenn med alle, etter min mening; sier man dét, så mister ordene sin autentisitet, sin iboende ekthet og troverdighet og blir til klisjéer. Dessuten spør jeg meg selv: Hvorfor er det slik at norske politikere så gjerne ønsker å bli omtalt – på vegne av seg selv og landet – som uforholdsmessig viktige? På hvilken måte er vi så betydningsfulle, om det nå er det vi er, i verden rundt oss? Er dette i så fall til Norges beste?

Det var en gang i ikke alt for fjern fortid at vårt land uomtvistelig spilte en betydelig rolle, nemlig under krigen da vår uforholdsmessig store handelsflåte bidro vesentlig til transport av krigsviktige varer over Atlanteren og andre hav. Dette ble anerkjent av de allierte, og dét langt mer enn vår egne styresmakter gjorde bedømt ut fra hvordan de påskjønte dem som faktisk stod for innsatsen, krigsseilerne. Det offisielle Norges behandling av denne yrkesgruppen var intet mindre enn skammelig.

ANNONSE

Etter krigen var Norge viktig i NATO-samarbeidet på to måter: Ved vår blotte beliggenhet helt inntil den lede Fi i nordøst, og gjennom vår omfattende deltagelse i etterretningsvirksomhet mot samme. I den sistnevnte innsatsen var igjen sjøfolkene viktige; norske skip seilte så vide omkring, og flere ombord var rekruttert til å holde øyne og ører åpne om det de så og hørte. Dessuten var informasjon fra elektroniske lytte-og-titte-stasjoner på norsk område og i norske farvann betydningsfull i det store etteretningsbildet.

Hvordan er vi så uforholdsmessig viktige i dag, om det er sant det som påstås ved festlige diplomatiske anledninger? Jo, det var dette med Norge som fredsnasjon og humanitær stormakt, må vite, et selvbilde som dyrkes uhemmet tvers over det politiske spekteret. Men i hvilken grad har våre bestrebelser innen disse saksområdene virkelig båret frukter? Historikken fra to vesentlige norske diplomatiske initiativer kan bidra til å helle velbehøvelig kaldt vann i blodet.

Norge tok mål av seg til å megle fred på Sri Lanka. Fredsprosessen varte og rakk under norsk ledelse, mangt et møte mellom de stridende partene ble avholdt på Holmenkollen Park Hotel og andre steder man typisk tyr til når stridsøkser skal begraves, men til sist endte det hele på klassisk maner: Regjeringsstyrkene fikk beskjed om at nok nå var nok og gikk til tungt og storstilt angrep på tamiltigrene for å knuse opprøret en gang for alle. Så skjedde også, og det ble meget blodig. Den eneste suksessen etter mange år med norsk fredsmegling må ha vært at lederen for den diplomatiske satsningen, SVs Erik Solheim, i dag sitter i en toppjobb i FN. Faktisk vellykkethet i tidligere yrkesutøvelse kan åpenbart ikke ha vært vært tillagt avgjørende vekt ved ansettelsen. Noen oversikt over hva det norske såkalte fredsarbeidet kostet gjennom de mange år det varte, har jeg aldri sett. I det hele tatt later det ikke til at evaluering av suksess eller det motsatte er noe dominerende element i Norges ulike freds- og meglingsoppdrag.

Inntrykket befestes ytterligere om man ser på vår rolle i Midtøsten-konflikten. Innsatsen har pågått i mange tiår og i henhold til det ene initiativet etter det andre, men kanskje var forsøkene på å få i stand en Oslo-avtale for fred mellom Israel og araberstatene de mest omfattende. For å si det rett ut: Det gikk så på dunken som det kunne trass i alle norskmedierte følere, forhandlinger og møter. Siden har “vi” fortsatt som leder for “giverlandsgruppen” og er i det hele tatt blitt mer og mer tydelig Palestina-støttende, men dét er ikke poenget her. Vi har brukt et utall millioner kroner på konflikten på ulike vis, forsøkt å påvirke partene til å oppføre seg som gode, kompromissvillige, sosialdemokratiske nordboere, men alt like mislykket. Noen evaluering av pengebruken og strategien i de ulike diplomatiske satsningene har jeg aldri sett; finnes en slik, så har den i alle fall ikke blitt gjenstand for omfattende medieomtale. Norske penger har gitt oss formell diplomatisk førstefiolinstatus i området – ingen må tro vi innrømmes “æren” for våre vakre blå øynes skyld – men nærmere fred er man ikke kommet.

Vi har i det hele tatt en serie med fredsmeglingsfiaskoer bak oss; ikke nødvendigvis fordi norske diplomater gjorde en dårlig jobb, men ganske så mange problemer eller «utfordringer» i livet er faktisk uløselige uansett hva man tar seg til. Det er eksempelvis ikke særlig smart å sette en armé høyt gasjerte stats- eller NGO-ansatte til å prøve å tørke ut havet med klut. Samme hvor ivrig og sofistikert de vrir fillene etter hvert dypp i det våte, så blir ikke havet mindre.

Litt det samme gjelder den evige u-hjelpen som vi og andre har strødd over afrikanske stater gjennom mange år, og som stort sett har vært forgjeves, kanskje til og med til mer skade enn gagn. Den kroniske innsatsen har vært avgjørende for å etablere og dernest vedlikeholde vår status som “humanitær stormakt,” men ellers har nytteverdien vært vanskelig å se. Likevel er alle forsøk på å realitetsorientere giverviljen, på å la de forstemmende evalueringene av effekten av dette gigantiske og langvarige godhetstiltaket få politiske konsekvenser, møtt med veto fra godhetsindustriens beskytteres og ansattes side, og dét på prinsipielt grunnlag. Man vil gjøre godt, dermed basta, og ingen skal få stikke kjepper i hjulene med hjertekald konsekvensanalyse.

Hva har altså vært følgene av “punching above our weight” gjennom alle disse årene? Vi må dele dem i minst to, følgene for dem og følgene for oss.

For noen få av kategorien “dem” har våre voldsomme humanistisk-diplomatiske ambisjoner fulgt av ditto aktivitet og pengebruk bestemt vært gunstige, og dette gjelder både utlendinger og nordmenn. Blant førstnevnte finnes slike som har levd godt på å spille spillet sammen med de gavmilde nordmennene, og som mer eller mindre direkte har fått sine private lommer foret av godviljens pengesedler fra blant andre Ola Nordmann. Umiddelbart dukker fru Arafat opp i minnet som eksempel; det var ikke alt av norsk bistand til PLOs politiske arvtagere som ble brukt til bygging av skoler og barnehjem, for å si det sånn.

Hva har Norge hatt for nytte av sin store internasjonale politisk-diplomatisk-humanistiske aktivitet gjennom mange år? Lovord i FN og lignende organer har det ikke skortet på, likeledes fin og hederlig omtale når omreisende honoratiores har kastet anker for en dag eller to i vår egen andedam under deres hvileløse ferd mellom potensielle donorer til de ulike sakene de velger å løfte frem som støtteverdige fra det globale smørgåsbordet. Et beskjedent eksempel i så måte var tidligere FN generalsekretær Kofi Annans visitt nylig der han i et NRK-intervju talte varmt for betydningen av Kjell Bondeviks pensjonshobby, Oslosenteret for fred og menneskerettigheter; dette fortjente så bestemt ny og bedre finansiering fra det offentliges side, sa han.

For ambisiøse nordmenn representerer den internasjonale godhetsindustrien et meget attraktivt arbeidsmarked når kvalifikasjons- og læretiden innen nasjonal politikk er over. Bare tre eksempler skal ramses opp. Før nevnte Erik Solheim er blitt “forfremmet til herligheten” som nyslått sjef for FNs miljøprogram, intet mindre. Som alt antydet, kan mannens faktiske suksess som fredsskaper umulig ha vært avgjørende, så man skal ikke se bort fra at utnevnelsen – o, formastelige tanke! – i stedet har hatt å gjøre med norsk pengestrøm inn i det umettelige FN-systemet. KrFs Hilde Frafjord Johnson ble, etter sin karriere som utviklingsminister under før nevnte Bondevik, først visedirektør i Unicef, deretter spesialutsending med oppdrag å bidra til etableringen av den nye staten Sør-Sudan. Dette må etter partiets oppfatning tydeligvis ha vært en strålende suksess, for nå er ressurspersonen hentet hjem til en stilling som generalsekretær i KrF. Ingen skal si at hun ikke har relevant arbeidserfaring, hvilket jeg regner med folket vil vite å påskjønne ved fremtidige valg.

Og så har vi naturligvis vår eks-statsminister Jens Stoltenberg som etter i årevis å ha “tatt ansvar ved å bli sittende” i topposisjoner innen norsk politikk, nå ser ut til å finne seg vel til rette som generalsekretær i Nato. Tør man antyde at både det gode forholdet til Obama – kanskje videreutviklet under tildelingen av Nobels fredspris, hva vet vel jeg – norsk offentlig givervilje til Clintons og andres “god sak”-fonder og, ikke minst som kvalifikasjon til denne spesielle stillingen, vår vilje til å bombe et uregjerlig Libya til “demokrati” alle tre var elementer som bidro vesentlig til den fine nye jobben?

Som det vil ha fremgått, er jeg svært lite imponert av Norges forsøk på å “punch above our weight” hva gjelder både motivene og følgene. Hva førstnevnte angår, så er jeg uerbødig nok til å påstå at behovet for å vise seg – sjelden et sjarmerende karaktertrekk – er paret med visshet om at mulighetene for “spennende” utenriksoppdrag i betydelig grad avhenger av norsk kontinuerlig finansieringsvilje på både det ene og det andre internasjonale området. I min oppfatning av hvordan lojaliteter utvikles og henger sammen er det et uverdig så vel som uklokt handlingsprinsipp å kjøpe seg venner, og jeg hadde håpet at dette skulle gjelde også når man arbeider for å fremme norsk makt og innflytelse i utlandet. Eller er det hele så skamløst skrudd sammen at politikerkasten kort og godt ser til å sikre seg internasjonale reserveutganger av revehiet gjennom en intervensjonistisk politikk utad, uten å bry seg for mye om følger og kostnader? Det ville være bittert å måtte trekke en slik konklusjon, men “follow the money”-prinsippet peker unektelig i den retning.

Det er ikke slik at jeg fullstendig ønsker å fjerne egennytte som politisk handlingsmotiv, så idealistisk urealistisk er jeg ikke. Det jeg imidlertid forsøker å bidra til, er at norsk nasjonal nytte skal bli det dominerende incitament i beslutningsprosessene, ikke den norske politikerkremens klasseinteresser og heller ikke de diffuse, nærmest abstrakte, globale godhetskravene som ligger bak den tilnærmet samstemmige internasjonale samtidsretorikken. I klartekst: Er u-hjelp kontraproduktiv, så skal man slutte med den selv om det kan se ubarmhjertig ut. Ikke heller skal vi legge oss opp i folks slåssing i Langtvekkistan med mindre Norge er direkte berørt. Erfaringen har vist med all mulig tydelighet at vi feiler miserabelt når vi prøver å dytte vår væremåte, vår organisasjonspraksis og våre arbeidsrutiner på fjerne folk og kulturer i enda fjernere land. Dette må vi ta konsekvensene av, lære av slik at vi ikke gjør de samme feilene om og om igjen.

Det kler oss dårlig som nasjon å være blind for at det skjuler seg solide egen-, gruppe- og klasseinteresser bak både retorikk og praksis i den pågående godhetskonkurransen i det politiske og sivile samfunnet. En svært bred vifte av både offentlige og halvprivate arbeidsplasser blir gjort tilgjengelig for «de gode,» mange av dem privatøkonomisk gunstige samtidig som de gir prestisje for videreforfremmelser mot den internasjonale herligheten. Det gir ikke store odds å formode at også i de kretser skjeles det til «what’s in it for me» samtidig som internasjonal solidaritet messes.

Om vi går tilbake til boksingen: Stort seg er det rett og slett uklokt å slåss med dem som er vesentlig større; “punching above one’s weight” er ikke noe sjakktrekk i lengden. Norske busybodies med internasjonale og urealistiske ambisjoner har for lengst oversittet tidsfristen for sine “fifteen minutes of fame” og innflytelse. De burde måtte begynne å betale for moroa selv i stedet for hver gang å sende regningen til folket.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629