Kommentar

Akershus festning blir overtatt av de norske hjemmestyrkene 11. mai. En enhet fra Hjemmestyrkene, under ledelse av Terje Rollem (tv) overtar Akershus Festning fra den tyske komandanten Major Nichterlein og hans adjutant Hauptmann Hamel 11.mai 1945.
Foto: Johannes Stage NTB / Scanpix

Det flagges over hele landet i dag. Minnesmerker bekranses. Og hadde det ikke vært for ettervirkningen av det virus kineserne slapp løs på en vergeløs verden, hadde det nok også vært parader, hornmusikk og folkelige sammenkomster.

75-årsminnet for vår nasjonale frigjøring er vel verd å feire. 8. mai var noe langt mer enn Norges befrielse fra et forhatt fremmedstyre. Maidagene i 1945 var også det tyske nazi-veldets undergang. Hele Europa ble befridd fra følgene av en satanisk ideologi. 

Og så bør det legges til at også det tyske folk ble befridd. Mange av oss kommer aldri til bunns i hvordan Europas kanskje fremste kulturnasjon kunne omskapes til et djevelsk monster som brakte død og skjensel over hele kontinentet.

Dagens nordmenn har mye å takke for – ikke bare falne landsmenn, men også de nasjonene som bar de tyngste byrdene i striden for å knuse nazismen. Dette gjelder særlig USA, Storbritannia og ikke minst Sovjetunionen. Ikke noe folk led mer enn russerne. Det var sovjetiske styrker som startet frigjøringen av Norge ved å fordrive Wehrmacht fra Finnmark senhøstes 1944. Dette må aldri glemmes.

12 000 nordmenn omkom som følge av krigen. 4 000 norske sjøfolk druknet under krigshandlinger på verdenshavene. Forsvaret hadde 2 000 falne i kampene på norsk jord, på havet og i allierte operasjoner. 2 000 politiske fanger og motstandsmenn ble drept. 740 norske jøder ble myrdet i tyskernes dødsleirer. 

Nordmenn i titusentall motarbeidet okkupantene. Motstandsfolk drev holdningsskapende arbeid. Hjemmestyrkene og kommunistiske motstandsgrupper saboterte okkupasjonsmakten. Grenselosene fulgte mange til frihet med livet som innsats. Væpnede grupper forberedte seg på innsats den dagen det ville bli aktuelt.

Men utakk er verdens lønn. Da krigsseilerne kom hjem, hadde fredsrusen lagt seg. Mange opplevde et liv i fattigdom og fornedrelse. Det gikk 68 år før de fikk Den norske stats offisielle unnskyldning for å ha blitt latt i stikken etter krigen. Det gikk 47 år før partisanene i Øst-Finnmark fikk offisiell unnskyldning for urettmessig mistanke om unasjonal holdning og forfølgelse etter krigen. Ennå driver Forsvaret med utdeling av medaljer for krigsinnsatsen våren 1940. Statens kvern maler sakte.

De samfunnsstyrende elitene har sørget for at heltenes heder falmer. De styrende later til å ha glemt at de som satte livet inn for landets sak gjorde det for å bevare Norge som et fritt og udelelig land. Makthaverne stimulerer etablering av parallelle samfunn på norsk jord basert på fremmed kultur. Myndighetene uthuler den nasjonale frihet ved å legge stadig mer styringsrett i utenlandske organers hender.

Slik søler elitene til krigsseilernes ettermæle og krigsheltenes heder. De satte ikke livet inn for nytt fremmedstyre, men at nordmenn skulle være herre i eget hus.

«Frihet og liv er ett» skrev Nordahl Grieg i sitt 17. mai-dikt fra 1940 og fortsatte:

«Verre enn brennende byer                                                                     

er den krig ingen kan se 

som legger et giftig slimslør 

på bjørker og jord og sne». 

Det fremmede slimsløret legger seg over folkets sinn. Nasjonale holdninger anses som noe suspekt. Elitene skjemmes over norsk flagg på jakkeslaget. De bærer heller et merke som lovpriser globalisme, fremmedvelde og utvannede norske verdier.

Frigjøringskampen er sannelig ikke vunnet én gang for alle!