Gjesteskribent

Biskop Eivind Berggravs (1884–1959) dekorasjoner: Storkors av Den Kongelig norske St. Olavs Orden (1947), Æresdoktor ved Københavns Universitet (1945) og Den amerikanske frihetsmedaljen (1945). Foto: NTB/Scanpix 19. desember 1950.

Like etter at den annen verdenskrig brøt ut den 1. september 1939, inngikk biskopen i et særdeles underlig trekløver som fikk navnet Skaugumsammensvergelsen. De to øvrige i sammensvergelsen var tobakksbaronen Johan H. Andresen og kunstmaler Henrik Sørensen. Den 6. september ankom de Skaugum til audiens hos HKH Kronprinsen. Audiensen endte blant mye annet merkelig i et fredsbrev fra HKH Kronprinsen til HM Kong Georg VI. Norges tilbud var å opptre som megler for fred mellom Hitler og Churchill. Intet mindre!

HKH Kronprinsen tok også kontakt med Stortinget i sakens anledning. Utenriksministeren «was not amused», som det heter på norsk. I alle fall ikke akkurat da. Det var ikke HM Kong Haakon heller. Før det hele falt til jorden, talte biskopen til KIRKEN om fred, samtidig som sammensvergelsen forsøkte å få kontakt med den tyske rikskansleren. Han hadde imidlertid andre ting å bestille.

Biskopens febrilske fredsbestrebelser førte ham videre til Berlin og Karinhall (der han samtalte med feltmarskalk Hermann Göring, innehaver av blant annet det svenske Storkorset av Sverdordenen med kjede). Ved siden av sine storpolitiske gjøremål skjøttet biskop Berggrav sine kirkelige plikter. Eksempelvis talte han varmt ved den tyske sendemann Heinrich Sahms båre i Frogner kirke. Den avdøde ble avløst av den mer kjente sendemann Curt Bräuer.

Den 12. april 1940, mens HM Kongen og hans følge var sammen med sine norske soldater i kampen mot okkupasjonsstyrkene, møtte biskopen sendemann Curt Bräuer, som biskopen også fikk et fortrolig forhold til. Etter samtalen rapporterte sendemannen til Berlin at gode nordmenn vil underordne seg okkupasjonsmakten, men ikke Vidkun Quisling. Den 14. april 1940 holdt høyesterettsjustitiarius Paal Berg (Storkors av Den Kongelig norske St. Olavs Orden 29. juni 1946), fylkesmann Ingolf Elster Christensen (Ridder av 1. klasse av Den Kongelige St. Olavs Orden 1912) og biskop Eivind Berggrav en radiotale til det okkuperte folk, der biskopen kunne trøste sine landsmenn med at de snart ville bli tatt vare på under et nytt forvaltningsapparat i forståelse med okkupasjonsmakten.

Allerede den 15. april ble Administrasjonsrådet opprettet (høyesterettsjustitiarius Paal Berg var et av rådsmedlemmene). I virkeligheten utgjorde Administrasjonsrådet en hån mot KHM Kongen, regjeringen og de norske væpnede styrker. Den 16. april var biskop Berggrav på Krokskogen i Nordmarka for å be de norske soldatene om å legge ned våpnene: Biskopens tillit til okkupasjonsmakten var uten forbehold. Det var den gjennom hele perioden frem til lenge etter at Nord-Norge måtte oppgis.

Det ble nemlig klart den 2. juni 1940, etter at våre allierte måtte trekke ut sine styrker for å forsvare sine hjemland mot Tyskland. Den dagen skrev HM Kongen i sin dagbok at kampen mot Tyskland måtte føres videre fra Storbritannia. Men se, det var biskopen, fylkesmannen og høyesterettsjustitiarius ikke enige i. De brukte Johan Anker til å anbefale overfor HM Kongen og HKH Kronprinsen at de ikke burde dra til London, men til Oslo. Foranstående er utdrag fra Tor Bomann-Larsens bok «Æresordet». Heldigvis sa HM Kongen igjen et rungende NEI. I et annet land med en mer hardtslående ledelse med færre svin på skogen og færre lik i skapet, ville det ikke vært unaturlig om biskopen og høyesterettsjustitiarius hadde stått skulder ved skulder med Vidkun Quisling foran eksekusjonspelotong på Akershus Festning den 24. oktober 1945.

Grunnen til at jeg dveler så lenge ved biskop Eivind Berggrav, er at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik på så mange måter minner meg om ham, særlig ved sin kirkelige (ikke nødvendigvis kristne) forankring og at deres ubendige trang til PR trumfer fasthet og grunnleggende holdninger. Begge er også ganske ufortjent – etter min personlige mening – innehavere av Storkors av St. Olavs Orden. For meg mangler disse mennesketypene ryggrad.

Her om dagen leste jeg to saker i Aftenposten. 

Nasjonal Samling i Norge under okkupasjonen, Statsakten på Akershus slott 1. februar 1942. Utnevnelsen av lederen av Nasjonal Samling, Vidkun Quisling til regjeringssjef, ministerpresident. Tyske militære offiserer ankommer møtet på Akershus. Første rekke fra venstre: brigadefører i SS, Wilhelm Rediess, rikskommissær Josef Terboven og Vidkun Quisling. Foto: NTB/Scanpix

Den første var en påminnelse om Statsakten på Akerhus Festning den 1. februar 1942. På bildet: Vidkun Abraham Lauritz Quisling, landsforræder (henrettet ved skyting på Akerhus Festning den 24. oktober 1945), flankert av Höherer SS- und Polizeiführer Friedrich Wilhelm Rediess (begikk selvmord på Skaugum 8. mai 1945) og Reichskommisar Josef Antonius Heinrich Terboven, NSDAP (begikk selvmord på Skaugum 8. mai 1945).

Den andre saken dreide seg om den nye Bondevik-sammensvergelsen som skal få atommaktene til å kvitte seg med sine atomvåpen. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik har fått med seg tidligere forsvars- og utenriksminister Bjørn Tore Godal (Ap), tidligere stats- og utenriksminister Thorbjørn Jagland (Ap), tidligere forsvarsminister Eldbjørg Løwer (V) og tidligere forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, Atlanterhavskomiteen (Ap).

Atlanterhavspakten av 1941 la den overordnede strategien for den allierte krigføringen under den annen verdenskrig. Pakten ga også overordnede retningslinjer for hvordan verden skulle utvikles etter krigen. Det er denne oppskriften som har fått Det Nordatlantiske Fellesskap til å blomstre gjennom hele etterkrigstiden til i dag, og det er dette fellesskapet som må videreutvikles for at kommende generasjoner skal få de samme livsbetingelser som vi selv har nytt godt av. Vi har kunnet nyte godt av denne utviklingen i fred (fravær av krig) fordi vi har holdt kruttet tørt. Den som bryr seg med å lese trusselvurderingen i Forsvarssjefens Fagmilitære Råd (den ligger på nettet), vil innse at det er viktigere enn noen sinne med et sterkt Nato-forsvar. Dette ser vi naturligvis fra utviklingen av rent militære kapasiteter. Imidlertid forsterkes inntrykket gjennom Russlands og Kinas holdninger. Putins Russland er en stadig utfordring i nord-områdene, mens det kinesiske diktaturets likhetstrekk med Tyskland i 1930-årene er iøynefallende (overgrep mot nabostatene, overvåkning og kontroll av egen befolkning, avtalebruddene hva Hong Kong angår og opprettelse av arbeids – og konsentrasjons-leire for annerledes tenkende (uigurene) taler for seg selv). Den stadige kinesiske sabelraslingen i Sør-Kinahavet kommer i tillegg. 

Det har vært, og er, en realitet at freden opprettholdes gjennom en gjensidig frykt for at krig vil medføre utveksling av atomvåpen. Vi som ikke har atomvåpen (paraplystatene), har vært og er beskyttet av atommaktenes kapasiteter (USA, Storbritannia og Frankrike). Det er like liten grunn til å anta at Bondevik-sammensvergelsen vil oppnå at atommaktene vil kvitte seg med sine atomvåpen som det i sin tid var for at Skaugum-sammensvergelsen skulle ha kunnet skape fred mellom Tyskland og Storbritannia.

Bondvik-sammensvergelsen skal samarbeide med andre paraplyorganisasjoner gjennom FN. De vil ikke oppnå noe som helst, bortsett fra å være et hår i suppa for USA og Storbritannia. Og dette håret blir kanskje enda mer plagsomt dersom vår periode i Sikkerhetsrådet skal bli preget av norske PR-sammensvergelser. Jeg kjenner ingen som ikke gjerne ville av-oppfinne atomvåpen. Det er umulig! Derfor gjør Norge best i å arbeide lojalt gjennom de nedrustningsmekanismer som omfatter atommaktene.   

Her er ebok-utgaven! Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den.