Kommentar

Omtrent mens jeg skriver dette, markerer man at det er 70 år siden D-dagen, den allierte landgangen i Normandie 6. juni 1944. Rundt 4000 angripende soldater falt under disse første 24 timene av sluttmarsjen mot Berlin, de fleste på Omaha-stranden. Det samme gjorde 1000 tyskere og 51 nordmenn. De egne tapstallene var langt lavere enn man hadde fryktet forut for den risikable tilbakevendingen til kontinentet; Operation Overlord var et meget farefullt prosjekt som bare retrospektivt fortoner seg som en selvsagt og logisk innledning til det siste kapittelet i den europeiske storkrigen.

Med tankene om D-dagen ennå høyt oppe i bevisstheten har jeg nettopp hørt på Dagsrevyen at nordmenn i følge en meningsmåling utført for Folk og Forsvar uttrykker liten vilje til å ville forsvare Norge militært om så skulle bli krevet. Særlig og i uforholdsmessig stor grad gjelder dette ungdommen; bare rundt halvparten av dem mellom 18 og 22 år sier at de er villige til å kjempe med våpen i hånd for norsk frihet. Tallene og påstanden gjør inntrykk på meg. Jeg vil gjerne dele noen tanker omkring dem med dere. Det er særlig langs to akser jeg vil gjøre det: hva kjærlighet til eget land og nasjon betyr for forsvarsviljen, og hva offervilje, inklusive vilje til å drepe og bli drept, betyr i sammenhengen.

La oss ta utgangspunkt i forspillet til det som skjedde for drygt 70 år siden, i særdeleshet hva som ledet til at Norge kom med i andre verdenskrig og hvordan vår beredskap var da vi ble angrepet. Først og fremst er det jo av sin egen historie man bør lære.

Norge hadde siden frigjøringen fra Sverige i 1905 nedrustet mer eller mindre hele tiden; andre spørsmål enn de som angikk det militære forsvaret – spørsmål som i og for seg var aktverdige nok – ble sett på som viktigere. Under krigen 1914-1918 hadde vi klart å holde oss nøytrale, men da fortsettelseskrigen traff Europa i 1939, lyktes vi ikke med samme strategi. Jeg har tidligere omtalt det politiske forspillet både hva gjelder ansvar for elendigheten og hva angår overtroen på effektiviteten av den lille, men gode hær og vil ikke gjenta dette. Det jeg derimot enda en gang VIL poengtere, er den tilstand av nærmest total MENTAL nedrustning det norske samfunnet befant seg i utover 1930-tallet. Man ville ikke, måtte ikke, skulle ikke føre krig; krig var mot alt det de ledende politikerne og partiene stod for. Forsvaret ble dels mistenkeliggjort, dels latterliggjort. Vi maktet ikke eller var ikke villige til å opprettholde en troverdig nøytralitetspolitikk, og da angrepet kom, var vi langt fra å yde troverdig militær motstand. Dette er den bleke og skammelige sannhet selv om selvsagt en del enkeltindivider og noen få, som regel mindre, enheter bet godt fra seg. Essensen var: Vår materielle og personellmessige avrustning var ille, men enda verre var den mentale nedrustningen som gjorde oss krigsudugelige som stat.

Jeg kan ikke fri meg for tanken på at vi nå er ved å sette oss selv i en lignende farlig situasjon, og vi kan bare håpe at vi har mer flaks denne gangen enn vi hadde i 1940. Hvordan er vi blitt så mentalt forsvarsløse som vi nå er, og hva kan vi gjøre for å komme ut av viljeløsheten?

For å være villig til å forsvare noe med fare for eget liv, må man føle i marg og bein at dette noe er verd å forsvare. Jeg snakker om primær og dyp kjærlighet her, ikke bare at man synes noe er ganske bra, altså den grunnleggende samhørigheten de fleste nordmenn uansett politisk legning en gang kjente til sitt fedreland. Slik kjærlighet kan både læres og avlæres, og det er dette siste vår ungdom har vært utsatt for i mange tiår nå. Dette har konsekvenser, og en av dem er at viljen til å ofre noe for det egne fedrelandet kjennes mer og mer fjern, blir en raritet for andre enn de færreste, de med spesiell oppdragelse og spesielt karrierevalg. Med sistnevnte hinter jeg mot de profesjonelle militære styrker vi nå har og som utvilsomt holder en høy standard, men som rent kvantitativt er alt for små til å kunne levere tung militær innsats over lengre tid. Til å klare sistnevnte har vi i dag intet, og politikerne ser ut til å være blitt enige seg imellom om at det heller aldri vil bli nødvendig å føre krig på gammelmåten mer, med menn under våpen som gjennom flere uker og måneder slåss, på flere stridsavsnitt og med betydelige egne tap, uten at dette fører til at man som stat blir nærmest umiddelbart kampudyktig. Man har gjort sitt beste for å luke ut av årsklasse etter årsklasse innsikten om at man kan bli nødt til å ofre livet for sitt land, og man har lykkes. Mindre enn en femtedel av alle unge menn gjennomfører førstegangstjeneste; reell verneplikt finnes ikke lenger i fedrelandet. Slikt vil uvegerlig måtte ha konsekvenser dersom situasjonen skulle endre seg og kamp for norsk land og norsk liv igjen blir nødvendig. Eller tror man at en offervilje av denne typen bare er å stampe opp av jorden om behovet på nytt skulle melde seg? Jeg vet ikke hva man tror, sant å si, kanskje er man bare så blindet av egen forestilling om mennesket som grunnleggende godt og om at forhandling, rasjonalitet og dialog vil kunne løse alle problemer, at man rett og slett ser bort fra spørsmålet. Man begår da en dumhet, for kampen og striden kommer til å være en del av livet så lenge mennesker går på jorden. Man kan fornekte det, men virkeligheten forsvinner ikke av at man ikke tror på den.

Jeg har skrevet det før og jeg skriver det igjen: man må børste støvet av fedrelandskjærligheten i Norge, av stolthet over land, folk og historie; det er intet hverken latterlig eller tilbakestående ved dette. Man skal hedre egne tradisjoner og ritualer, se til at barn lærer gamle sanger og segn, lære dem hva som er verdt å hedres, og hva som er verdt å foraktes. Gammeldags? Ja visst, men det vil igjen bli moderne, når mange nok innser at slikt er et nødvendig lim i samfunnssolidariteten. Så bølgepreget er historien. Jeg kan bare håpe på og arbeide for at vi som folk kommer oss ut av den nåværende mentalitetsmessige blindgaten så fort som mulig, og aller helst uten at ubotelig skade gjøres på vår kollektive bevissthet.

Jeg ber om å bli trodd på at jeg ingenlunde taler for en «Blut und Ehre»- ideologi enten man nå kler prinsippet i norsk, engelsk, tysk eller annen språkdrakt. Om ikke før, så i alle fall etter første verdenskrig som begynte for akkurat hundre år siden, bør slike «follies of the adolescent male mind» være – unnskyld det usmakelige ordspillet – gravlagt for alltid. Diktere som de engelskspråklige Siegfried Sassoon og Wilfred Owen, hvorav sistnevnte  døde under masseslakten, bør gjennom det de skrev på vegne av millioner unge soldater i skyttergravsgjørmen og splintregnet ha sørget for at flåset krigsromantikk ikke lenger er gangbar mynt på samme måte som før og under den gale patriotismens sommer i 1914. Et av de mest skjellsettende diktene, Owens «Dolce et decorum est,» skrevet mot slutten av krigen da blodtåken for lengst hadde lagt seg, kunne du nylig lese på document.no her. Det er hverken søtt eller kledelig å dø for fedrelandet; det var det ikke på Horatius’ eller Owens tid og jeg skal ikke begå den grovhet å ville lulle dagens ungdom inn i misoppfatningen, heller. Selv de som overlever kamp på liv og død, blir aldri kvitt erfaringen; dette vet vi i dag bedre enn man visste det for hundre år siden. Wilfred Gibson, en av veteranene fra den store krigen, men som døde først 1962, sier noe om dette i diktet «Back».

Det finnes godt om tenkende og skrivende mennesker som med styrke og klokskap har fremholdt at man skal elske livet mer enn meningen med livet; blant annet er dette et gjennomgangsmotiv hos Dostojevsky. Langt på vei innrømmer jeg at han og andre – som jeg nå tolker dem – har rett: livet har sin egenverdi uansett hvordan omstendighetene tvinger en til å leve det, enten vi her snakker om politisk tvang eller annet.

Og likevel, likevel er det samtidig også godt om situasjoner der frie menn og kvinner vet at det kreves av dem at de er villige til å ofre alt de har for sine nærmeste og sitt land, for friheten og selvstendigheten. De som innser dette, skal vi ære, vi skal ikke gjemme dem unna som utidstypiske og endog latterlige. Trolig er de langt færre i dag enn under mange andre epoker i vårt lands historie; dette burde bekymre oss, for det sier noe om hvilke prioriteringer vi evner som samfunn. Ingen skal være i tvil: Uten noen, mange, som er villige til å kjempe for og ofre noe for sin egen nasjon, så blir nasjonen svakere. Man kan bille seg inn at det ikke lenger er slik, at verden ikke lenger er en jungel der noen dyr dreper andre, men virkeligheten endres ikke av ønsketenkning.

Vi har godt om dikt, sanger og salmer som erkjenner kampens betydning og minner oss om at offer kan være nødvendige. En slik kort salme – dansk, men det gjør da slett ingen ting – er «Alltid freidig når du går» som tidligere var obligatorisk gjenstand for utenatlæring i den norske skolen. Slik er det ikke lenger; det er vår, de eldres, skyld og skam og de unges tap. Det tredje og siste verset går som følger: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller.» Ingen skal fortelle meg at det salmen enkelt uttrykker, ikke er sant. En film/sangversjon av den kan du høre her.

Alternativet til å være fullstendig sløv stilt overfor kravet om å være beredt til å forsvare eget fedreland også militært – med militær vold og med den fare for eget liv som slikt innebærer – er IKKE lettvint «gung ho» militarisme av primitivt slag. Det finnes betydelig avstand mellom de to ekstremstandpunktene. Men er man ikke villig til å forsvare det kjæreste man har, så vil man til sist miste dette uansett hvor mye det måtte svi. Churchill sa det slik: «Du hadde valget mellom vanære og krig. Du valgte vanæren. Du vil få krigen.»

Logikken kan synes paradoksal, men den er bekreftet gjentatte ganger opp gjennom historien. Heller ikke på dette området er Norge noe annerledesland.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også