Gjesteskribent

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen under et intervju med NTB. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Skal man reflektere over forsvarsviljens betydning for forsvarsevnen, hvilket er min ambisjon i dag, så kan det ikke være urimelig å ta utgangspunkt i hva forsvarssjefen, den faglige lederen for Norges militære forsvar, mener om saken. Han, om noen, burde ha forutsetning for å uttale seg med innsikt om tematikken.

Siden i høst er det general Eirik Kristoffersen, 51 år gammel fra Bjerkvik ved Narvik, som innehar denne viktige stillingen. Når hans hjemstavn nevnes, skjer dette ikke uten grunn, for nettopp Bjerkvik og Narvik opplevde i 1940 noen av de hardeste og mest langvarige kampene under krigen i Norge. Slikt påvirker gjerne erfaringsbakgrunnen til dem som vokser opp der. 

Eirik Kristoffersen har mye av sin faglige bakgrunn fra det norske fallskjermjeger- og marinejegermiljøet, og tjenestegjorde gjennom flere omganger i Afghanistan som del av Forsvarets spesialkommando (FSK). Han er høyt dekorert; ingen kan beskylde den nye forsvarssjefen for å være en skrivebordsoffiser. Ikke minst derfor er det viktig å legge vekt på hva Kristoffersen mener er viktig for å kunne gjøre jobben i det militære forsvaret av eget land, det være seg på norsk eller fremmed mark.

Forsvarssjefen har nettopp begått sin første bok, «Jegerånden: å lede i fred, krise og krig», som ble utgitt på Gyldendal i høst, omtrent samtidig med at forfatteren gikk over i sin nye stilling. Jeg skynder meg å innrømme at jeg ikke har lest den ennå (grunn: boken er ønsket som julegave!), men litt har jeg da fått med meg, direkte og indirekte, om hva den inneholder.

Hva gjelder ledelsesfilosofi, så blir man umiddelbart litt betenkt av formuleringer som «lederskap er å få folk til å arbeide sammen»; ikke fordi utsagnet er feil, selvfølgelig ikke, men fordi det er banalt, og ledelsessvada er jeg blitt godt og grundig vaksinert mot gjennom et langt yrkesliv. Men jeg tror ikke slikt er stort å hefte seg ved i dette tilfellet, det dreier seg vel mest, i hvert fall håper jeg at så er tilfellet, om reklameformuleringer styrt av forlaget. Mesteparten av boka består etter sigende av erfaringer og refleksjoner som stammer fra Kristoffersens år i FSK, og en bedre bakgrunn for kloke tanker om ledelse kan jeg knapt forestille meg.

Selve ordet «jegerånden» skriver seg fra dette fagmiljøet, nærmere bestemt forgjengeren Hærens jegerskole (opprinnelig Hærens fallskjermjegerskole). Det aller viktigste som ble banket inn der, var at man ikke måtte miste motet eller viljen, aldri gi seg, selv om tretthet, sult og all annen styggedom svekket kropp og sinn. Gi aldri opp var et grunnprinsipp, i denne som i andre, lignende kampenheter der tilsvarende har vært prentet inn siden tidenes morgen. Selvsagt gjelder prinsippet og holdningen uansett hva man holder på med, men i militær kontekst blir betydningen enda mer eksistensiell: Det står i spente situasjoner bokstavelig talt om livet, eget og andres. Dine kamerater skal vite at du er til å stole på, akkurat som du har tillit til at dine kamerater gjør alt de kan for deg. Viljen er det primære, det vesentligste; av den springer evnen.

Så skal det tillegges at en slik vilje til å gjøre det rette helst bør ha vært omsatt i praktiske gjerninger allerede lenge før en akutt situasjon oppstår. Man tenker gjennom, forsøker å planlegge og, fremfor alt: Man trener og terper. Øvelse gjør mester, het det seg, eller «grundighet gir trygghet», som var mottoet på den førnevnte hærskolen. Det lønner seg alltid å ha tenkt gjennom på forhånd og ha trent på det vanskelige som skal gjennomføres. En del av treningen innebærer at du og de andre som arbeider sammen, viser at det finnes substans bak tilliten mannskapene imellom og mellom dem og lederne, at et genuint fellesskap eksisterer mellom menn (og kvinner!) som har samme mål.

General Kristoffersen har ikke fungert lenge som forsvarssjef, men jeg har allerede merket meg sider ved hans kommunikasjon med offentligheten, og formodentlig da også med de politiske sjefene, som avviker noe fra hvordan hans forgjengere opptrådte. Det typiske har vært at man fra forsvarssjefens side var opptatt av bevilgninger og materiell, samtidig som man alltid passet på å understreke at det er forsvarsministeren og, bak ham igjen – forresten oftest bak henne igjen, slik Norge er blitt – regjeringen som har den reelle makten over våre militære styrker, ikke forsvarssjefen. Slik er nå engang maktfordelingen innen vårt demokrati, og Kristoffersen vil selvsagt ikke på noen måte avvike fra dette prinsippet under sin tid ved roret. Men flere ganger har han snakket mer om mental innstilling og vilje hos ungdommene som skal forsvare landet, enn om harde materielle fakta. Naturligvis er dette en både–og-situasjon, begge deler må være på plass for at jobben skal kunne gjøres, men for meg har fokusdreiningen over til forsvarsvilje som forutsetning for forsvarsevne vært velkommen. For virkelig: Uten vilje til å kjempe for den saken du tror på, fedrelandets frihet, i kamp med eget liv som innsats om så blir krevet, så smuldrer enhver forsvarsevne hen. Kall det motivasjon, pliktkjensle, vilje eller hva du vil: Rett innstilling må finnes, ellers faller alt fra hverandre, uansett hvor fine og dyre tingester du har til å hjelpe deg med mot en eventuell fiende.

Dette gjelder enten du skal forsvare staten Norge fysisk mot dem som måtte ville oss vondt, gjennom et direkte angrep eller på annet vis, men det gjelder sannelig også nasjonen Norge mot dem som skader det fellesskap som har båret oss opp og frem til der vi i dag står og det vi er: folket i nordmennenes fedreland. Dette forsvaret er nordmenns felles ansvar, altså slett ikke bare, eller ens primært, væpnete soldaters. Vi kan alle bidra med vårt til et godt resultat.

Intet skaper et sterkere samhold innad i folket enn et nasjonalt fellesskap, det har historien lært oss. Selvfølgelig kan man oppnå samholdskraft – et begrep med en mangslungen bakgrunn i vårt norske språk, men skitt au – også innad i grupper bestående av mer eller mindre sammenraskede medlemmer, men dette krever mer enn om gruppen har et felles språk og tankesett, samt identisk historisk bakgrunn allerede fra begynnelsen av. Samme nasjonalitet gjør så mangt lettere for beboere av ett og samme samfunn. Dette har «nytenkere» som kong Harald og statsminister Solberg åpenbart glemt, eller de foretrekker å stikke kunnskapen under stol når de later som om nordmann er det samme som «nordmann», altså at norsk pass er det eneste som betyr noe for samhold og identitet.

Da er vi fremme ved denne artikkelens oppfordring eller budskap, som jeg presiserer står helt for egen regning; jeg påberoper meg intet politisk fellesskap med Eirik Kristoffersen bortsett fra at jeg er sikker på at vi begge setter det norske folk og den norske nasjon høyt og vil forsvare og videreutvikle begge etter beste evne, ikke bare forsvare staten Norge mot eventuelle farer. Jeg gjentar: Alle som er glad i Norge, kan bidra til vernet av våre norske verdier, hver på sitt vis. Noen er bevæpnet og utstasjonert i Afghanistan eller lignende fjerne steder, andre tar hånd om barn og gamle, og så har vi dessuten alt det som ligger mellom disse to ekstremene. Alt dette må være i orden for at et godt samfunn skal bygges.

Det er ikke nødvendig å bruke store ord om slikt praktisk daglig arbeid eller nattlig omsorg som knytter generasjonene sammen ved hjelp av et utall nødvendige håndsrekninger; om dette som så mye annet er det best å tale lavt og forsiktig. Betydningen av innsatsen blir ikke mindre av den grunn. Vi verger vårt land på så mange måter, selv når de med makt til å trumfe sin vilje igjennom, forandrer språket og skaper uklarhet og avstand der den gjensidige avhengigheten og fellesskapet før var tydelige. 

Nasjonen Norge finnes uavhengig av hva tidsriktig retorikk måtte påstå. Forsvarsviljen er knyttet opp mot nasjonen og solidariteten med den lille gruppen, inklusive familien. Holder vi disse sosiale enhetene intakt samtidig med at vi er oss bevisst hvem vi er og hvorfra vi kom, bygger vi forsvarsvilje.

Da kan vi stå imot ethvert forsøk på å rive vekk grunnlaget for vår nasjonale frihet. For det er alltid med viljen at evnen begynner. Ånden går foran materien også på dette området.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også