9. april 2023 var det 83 år siden Nazi-Tyskland overfalt Norge militært. Det skapte et nasjonalt traume for de generasjonene som opplevde krigshandlingene og okkupasjonen. Den siste generasjonen som gjennomlevde dette, er i dag for det meste borte. Derfor er det så viktig at bakgrunnen, hendelsene og erfaringene holdes i live. Tradisjoner som «Plakaten på veggen», «Aldri mer 9. april» og viljen til å være beredt til å kjempe på alle måter for det aller viktigste for en nasjon: friheten.
I det Herrens år 2020 var det 80 år siden vi ble overfalt, og mediene hadde en ganske god dekning av selve invasjonen og kampene i ukene etter, frem til kapitulasjonen. Documents egen Alf R. Jacobsen skrev sågar boka «9. april – time for time» som ble utgitt det året. Men i årene før, og etter, har dekningen vært svært variabel når jeg subjektivt tenker tilbake. Derfor bestemte jeg meg for å se over riksmedienes dekning gjennom denne dagen. Med tanke på parallellene til Ukraina og siden det er vårt naboland som har gått til militært overfall, forventet jeg at det ble trukket linjer i den retning.
Dekningen i riksmediene som jeg undersøkte på nett, var – etter hva jeg fant – fraværende. Det var ingen dekning. Det var rett og slett null omtale av overfallet på Norge 9. april. Det kan ha vært dekning bak betalingsmur eller begravd dypt under forsidene som jeg ikke fant. Men på forsidene kunne jeg ikke finne noe. Selvsagt kan jeg ha oversett noe, men jeg søkte på ord som «april», «invasjon» og «angrep» i tillegg til visuelt å gå igjennom sidene. Riktig nok hadde det vært et alvorlig angrep med bil i Steinkjer natta før som tok mye fokus samtidig som det var søndag. Men det kan ikke være den eneste grunnen, da 9. april hvert år kommer helt forutsigbart, hvor en skriver saken på forhånd og legger den inn i publiseringssystemet. Det var også en god del av de «vanlige» sakene riksmediene bruker som «samfunnspornografi» for å få folk til å klikke på linken og slik skaffe seg inntekter. Jeg kan ikke komme til andre konklusjoner enn at riksmediene ikke hadde prioritert å løfte frem 9. april i år. Og at de ikke fant noen grunn til å trekke linjer til Russlands invasjon av Ukraina. Det er i seg selv interessant og fortellende. Men jeg skal ikke spekulere i motivasjon og evtuell samkjøring dem imellom i dette etter mitt syn ganske spesielle valget.
Det har også vært skrevet mye om den manglende beredskapen og evnen til å forsvare Norge militært etter februar 2022. For Documents lesere er dette gammelt nytt, og det holder å nevne tematikken for at de skal se linjene. Men jeg vil gjerne minne om hvordan Putin før invasjonen, mens styrkene samlet seg langs grensene, ble intervjuet og smålo mens han ristet på hodet når han ble spurt om de ville gå til krig mot Ukraina. Han ga uttrykk for at det var et latterlig spørsmål. Noen dager senere startet angrepet. Akkurat som 9. april 1940 var oppspillet lesbart for den som evnet å se objektivt på det. Truslene var der, retorikken var der, narrespillet var der, og styrkene var i bevegelse. Forskjellen lå i at Ukraina hadde forberedt seg på krig i flere år allerede, og at de tok oppspillet alvorlig. Det gjorde ikke den norske ledelsen i 1940, og det kostet oss dyrt.
Marsjen fra Hviterussland (jeg forholder meg ikke til at norske medier har begynt å omtale Hviterussland som Belarus, like lite som jeg forholder meg til kreasjonen av det politiske ordet «hen») sørover mot Kiev er direkte sammenlignbar med angrepet nordover Oslofjorden. Tanken var den samme. Et overraskende lynangrep for å okkupere hovedstaden og tilfangetakelse av regjering og kongehus. I Norge sørget oberst Eriksen, sammen med rekruttene på Oscarsborg, for at dette mislyktes. I Ukraina var det langt mer forberedt og utplassert tunge styrker i veien for den russiske kolonnen som angrep fra et tredjeland.
Samtidig med angrepet via Oslofjorden ble alle våre større byer angrepet. Fortrinnsvis fra sjøen, men også fra luften. Både angrepsfly og luftlandestyrker ble satt inn. Det samme skjedde i Ukraina. Flyplassen Hostomel ble forsøkt tatt med samme taktikk som Fornebu i 1940. De utdaterte jagerflyene som befant seg ved Fornebu, gikk opp, men logistikk sammen med overmakt førte til at Fornebu ble tatt, hvilket ga Nazi-Tyskland luftherredømme over Østlandet, samtidig som det fratok Norge muligheten til etterforsyning, forsterkningsstyrker og bruk av Fornebu i forsvaret med hjelp av allierte. I Ukraina gikk det motsatt vei. Russerne greide aldri å ta kontrollen over flyplassen, de fikk aldri inn forsyninger og forsterkninger. Og dette, sammen med det voldsomme forsvaret mot deres angrepskolonne, gjorde at hovedstaden med alle dens organisatoriske enheter aldri falt. Hadde luftvernet ved Fornebu vært tidsriktig og godt utrustet, og hadde forsvaret av Oslofjorden vært tatt seriøst istedenfor at en eneste oberst utgjorde forskjellen for at regjering og kongehus kom seg av gårde – ja, da kunne mye vært annerledes.
Nå vet vi ikke hvordan det vil utvikle seg i Ukraina, eller hvordan det vil ende. Men vi vet hvordan historien utspilte seg i Norge. Vi skrev i ettertid «Plakaten på veggen» som enhver befalingsmann i det norske forsvaret har blitt instruert i. Denne ble hengt opp i enhver vaktstue over hele landet, slik at et nytt overfall ikke skulle lykkes på grunn av minimal motstand. Mottoet «Aldri mer 9. april» kom på banen, og ble førende for forsvaret av Norge. Så katastrofal var denne dagen i seg selv, og følgene ble enda verre. Innholdet i «Aldri mer 9. april» var et mantra for norsk suverenitet og frihet. Det var dette som var førende for totalforsvarskonseptet hvor alle sivile og militære ressurser ble satt i system for å muliggjøre et effektivt og avskrekkende forsvar av Norge.
Den 9. april 2023, etter over et år med krigføring i Ukraina, hadde jeg forventet introspeksjon og politisk kritikk over hvor Norge står sikkerhetsmessig. Det er dette dagen i dag er til for. Men det var stillhet. Fullstendig stillhet. Jeg synes det var meget illevarslende.
ref:
«Plakaten på veggen»: https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/3d/Plakaten_p%C3%A5_veggen.jpg
—
