Kommentar

I senere år har det åpenbart funnet sted en bevegelse på samfunnspsykiatriens område i fedrelandet. Særlig later det til at såkalt islamofobi er blitt vanligere, og ifølge en del nidkjære overvåkere og sosialdiagnostikere har forekomsten nå antatt epidemiske proporsjoner. Jeg vil henlede oppmerksomheten på en annen galskap (her er det tut-og-kjør for mediale amatørdiagnostikere med neologistiske tilbøyeligheter, så det er ingen grunn til å være unnselig eller tilbakeholden og bli stående sjenert utenfor rampelyset!) som etter min ringe forståelse har grepet langt mer om seg, gir klart alvorligere skade og følgelig i langt større grad fortjener sitt patologiske suffix indikerende sinnssykdom, nemlig fusjonsmani.

Jeg har følt sykdommens virkninger på egen rygg gjennom flere omganger med sammenslåing mellom de store sykehusene i Oslo. Det som der har skjedd, har ikke vært godt for de ansatte, og man må vel være ansatt i konsulentbransjen, være helsebyråkrat, en av mange direktører i gigantsykehuset eller toppolitiker i Helsedepartementet for å finne at det har gagnet pasientene. Andre har opplevd og overlevd tilsvarende prosesser i det private næringslivet, og vurderingene fra de berørte partenes side har vært mer eller mindre identiske med de sykehusansattes konklusjoner; fusjonen mellom Braathens og SAS rinner meg i hu, men det er også ellers godt om eksempler å ta av og flere er i kjømda. Senest i går så jeg at de formodet klarttenkende i toppen av Arbeiderpartiet lekte med tanken om å slå sammen Oslo og Akershus, og rundt omkring i Bygde-Norge sitter det mange i småkommuner og venter på neste ras av tvungne sammenslåinger til enheter som det etter beslutningstagernes mening skal komme til å skinne av.

Men det var noe annet i samme gate jeg ønsket å løfte fram her og nå, nemlig forsvarssjefens forslag om å slå sammen Hærens jegerkommando / Forsvarets spesialkommando (HJK/FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK) til en ny kommando eller et nytt virksomhetsområde, som det visstnok nå heter i det rådende nyspråket i de kretser. Som ledd i dette skal i alle fall deler av Marinejegerkommandoen flyttes til Rena leir, mens et ledelseselement (dette er uklart, og flere ulike versjoner av forslaget har figurert i avisene) skal forbli på Haakonsvern i Bergen. Nytteverdien skulle være at kommandokontrollen over fallskjermjegerne og marinejegerne, altså Forsvarets best utdannede spesialoperatører, ville bli tettere og bedre med en slik organisering, ledelsen av styrkene ville bli mer effektiv. Særlig når det gjelder bruken av dem i tilfelle alvorlige terroranslag mot norske mål både til lands og til havs ville den nye organisasjonen medføre fordeler.

Slik lød forsvarssjef Sundes begrunnelse for forslaget, men jeg tror ham ikke. Det er det ikke mange andre som gjør heller, etter det jeg kan forstå, iallfall ikke blant dem med marinebakgrunn. Hvorvidt også de som har gått veien gjennom Hærens jegerskole og FSK deler skepsisen, vet jeg ikke, min egen smule erfaring med systemet er for lengst blitt historisk, så jeg skal ikke falle for fristelsen til å påberope meg noen eksklusiv faglig innsikt i saken. Men relevant vurderingsevne kan også bekymrede, alminnelig velorienterte og forsvarsinnstilte borgere ha, og da i særdeleshet slike som har betydelig erfaring med hvordan fusjonsprosesser i praksis gjennomføres i det offentlige.

La oss holde noen premisser klart for oss: Både HJK/FSK og MJK er særdeles dyktige og velfungerende spesialstyrker som etter hvert er testet også i krig. De har bevist at de fungerer ikke bare i stabenes planer, men i praksis. De nyter stor respekt hos sine kolleger i USA og andre allierte land som de har et utmerket samarbeid med, og de er fryktede fiender for motstanderne de har stått overfor. Videre skal man være oppmerksom på at begge avdelingene er små, selv i sammenligning med det etter hvert minimalistiske norske totalforsvaret , men at MJK i sin tur igjen er langt mindre enn HJK/FSK.

For meg vekker omorganiseringsforslaget for spesialstyrkene ubehagelige minner om en tilnærmet parallell situasjon på et helt annet samfunnsområde, nemlig fusjonen av det lille Radiumhospitalet med det større Rikshospitalet for snart ti år siden. Det var ikke ende på hvilke stordriftsfordeler av både faglig og økonomisk art som skulle oppnås, sa man, men virkeligheten ble ganske annerledes. Slike prosesser begynner typisk med noe som fremstilles som en sammenslåing mellom likeverdige parter, men etter kort tid ender det med at den store har spist den lille. Et annet karakteristisk trekk er at man liksom-samrår seg med de faglige instansene man er nødt til å involvere, mens de viktige beslutningene i virkeligheten allerede er tatt. Det som legges fram som åpne beslutningsprosesser uten forhåndsbestilte føringer, er egentlig spillfekteri. Iblant oppdages dette, som med den nylig offentliggjorte henvendelsen til Luftforsvaret fra forsvarssjefen, der det var klart skrevet hva man ønsket; da trår spinndoktorene til og bortforklarer glippen.

Marinejegerne skjønner selvsagt dette og kjemper nå for sin selvstendighet. De er få, et lite og eksklusivt miljø av ytterst dedikerte fagfolk. En av grunnene til at de er så gode, er selvfølgelig at de har kunnet trene mye, godt og nært med andre sjøforsvarselementer tilhørende både marinen og kystforsvaret. At dette samspillet ikke blir bedre om størsteparten eller hele avdelingen flyttes til nord i Østerdalen (bare så det er sagt: Rena leir er i seg selv utmerket, det ligger ingen kritikk av denne i det jeg skriver), trenger man ikke være professor i geografi for å forstå. Og skulle ledelsen av avdelingen, igjen helt eller delvis, forbli i Bergen samtidig som operatørene flyttes et annet sted, da blir det hele komplett uregjerlig. En slik ledelse kan ikke på sikt fungere som den skal, i særdeleshet ikke når vi her snakker om en spesialavdeling der den mentale avstanden mellom ledelsen og folkene på bakken, mellom høvdingene og indianerne, er mindre enn noe annet sted i Forsvaret.

Det hjelper naturligvis ikke på mottagelsen av forsvarssjefens forslag at begge de involverte miljøene (med all mulig rett!) er ganske så fornøyde med det de alt har oppnådd, at de er stolte av sine prestasjoner, sin historie og sin egenart. Selv om de selvsagt har mange fortreffelige fellesferdigheter innenfor flere overlappingsområder, er og blir det forskjell på sjø og luft og de respektives spesialkompetanser knyttet opp mot disse to elementene; igjen, dette krever det ikke spesielle innsikter eller kognitiv kompetanse for å skjønne.

Både HJK/FSK og MJK har stor respekt for sine kolleger i den andre avdelingen, de trener ikke sjelden med hverandre og har også vært på skarpe oppdrag sammen. Så vidt jeg vet, har dette forløpt upåklagelig. Historisk fantes det kanskje noe som var en ugrei rivalisering, men slikt er ikke lenger noe problem.

Marinemiljøene er de minste og de som i første rekke føler seg truet av forsvarssjefens forslag, også fordi Harald Sunde selv har bakgrunn fra Hærens jegerskole en gang i tiden, men på begge sider av strandlinjen klør man seg litt i hodet og undres over hva som denne gang har fárt i ledelsen. For sporene skremmer, ikke alltid har nåværende forsvarssjef tatt soldatenes parti når militær og sivil kultur har kollidert med hverandre, og flere disposisjoner på Sundes vakt har fremkalt hoderysten hos både fotfolket og berørte offiserer. Blant annet presterte han å få lagt ned HV 016 i hovedstadsområdet, en avdeling der de aller fleste hadde jeger- og spesialsoldatbakgrunn og følgelig var i besittelse av både en kompetanse og en motivasjon langt ut over det vanlige i det som engang var et norsk mobiliseringsforsvar. Man må ha usedvanlig god råd om man kvitter seg med slike soldater, men det gjorde Sunde.

Ingen vet hva skjebnen blir til forsvarssjefens nye fusjonsforslag. Går det gjennom, er det trolig at en del av mannskapene i MJK slutter, ifølge min hjemmelsmann, og en sur stemning er alt i ferd med å spre seg i systemet. At forsvarsledelsen vil risikere dette, er meg uforståelig. De later til å være minst like lite lydhøre for de ansattes ønsker og innvendinger som tilfellet er i andre statsbedrifter. At de ikke kan lære å leve etter prinsippet «if it ain’t broke, don’t fix it,» er trist. For hverken marinens eller Hærens spesialstyrker er det noe i veien med, så meget er sikkert. Jeg får håpe at Sjøforsvarets forsøk på mobilisering, slik den fremgår av avisenes dekning av saken de siste dagene, av lydhøre politikere lykkes og at man ad den vei kan unngå å bygge MJK ned. Men situasjoner der det er politikerne som må beskytte viktige elementer i totalforsvaret mot beslutninger fattet av Forsvarets egen ledelse, er ikke gode. Det er helt enkelt ikke slik det skal være, og det er i hvert fall ikke slik man skaper god korpsånd.

Siden vi er inne på militære spørsmål her, kan jeg ikke dy meg for å se de pågående fusjonsbestrebelsene i samfunnet, der forslaget om flytting av marinejegerne til det innerste Østlandet bare er det siste innslaget, i et større sikkerhets- og funksjonalitetsperspektiv. La oss tenke oss at man ikke hadde kultur- og historiske forskjeller mellom Sjøforsvarets og Hærens spesialstyrker og at forslaget virkelig kunne medføre klare fordeler av logistisk og annet slag (jeg tror det altså ikke, tvert imot, men la oss nå gjøre tankeeksperimentet), ville alt da være vel og bra?

Nei, faktisk ville det ikke det. Sårbarheten er alltid større når man legger alle sine egg i én kurv, selv om man vokter kurven etter beste evne. Baser kan angripes, de kan settes ut av spill, og skulle dette skje i en uvennlig fremtid med et Rena som samlet enda flere av våre forsvarsressurser, så ville eggmangelen bli meget påtagelig, for nå å forfølge metaforen til sin ende. At tilsvarende resonnement gjelder også for flybaser og leire for konvensjonelle hærstyrker, turde være innlysende, men beslutningstagerne nekter konsekvent å tenke i slike baner, later det til.

Det samme skjer om man i for stor grad strømlinjeformer alle virksomheter, militære eller sivile, for å optimalisere alt til nåtidige behov (eller dagens trusselbilde eller hva det nå måtte være), da vil man uvegerlig miste mye av fleksibiliteten, av evnen til å kunne agere adekvat i uventede situasjoner; de egne enhetene er blitt for like hverandre. At en samtidskultur som så til de grader bekjenner seg til målet om «robust mangfold,» ikke innser såpass hva gjelder egen forsvarsevne, stemmer til vemod. Også hva dette angår, er det stor avstand mellom retorikk og realitet i Norge.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også