yara.logo

En kunstner kan godt skape noe som peker ut over seg selv. All god kunst gjør egentlig det. Per Fly er en uhyre dyktig regissør. I serien Bedrag, som debuterte på NRK1 mandag, har han fanget inn bruddflatene mellom globalisering og såkalt “åpenhet” og hvordan samfunnet atomiseres. Mennesket er helt alene.

Ikke de som nyter fruktene av denne “åpning” mot verden. De flyter ovenpå og gjør karriere. De er innenfor og noen er mer innenfor enn andre. De som er virkelig innenfor får tilbud av DnB Luxembourg om å plassere penger i skatteparadis, i stråselskaper som drives av advokatselskapet i Panama.

Den som leser Dagens Næringsliv kan ukentlig lese om hvordan våre egne samfunnsstøtter er deltagere i dette spillet.

Idag kommer ankesaken mot de fire tidligere toppene i gjødselselskapet Yara opp. Yara var soliditeten selv. “Norsk”. Ensbetydende med “god”, eller kanskje det betyr: Hevet over mistanke? Det som en gang var norsk troskyldighet og tillit, er i dag blitt et skalkeskjul for å slippe å forstå. Det vises ofte til at vi ikke forstår fordi vi er så tillitsfulle. Det er løgn. Tilliten er ikke lenger tillit når det er selvbedrag.

ANNONSE

Dette bedraget skjer på nær sagt alle områder og alle nivåer. Virkeligheten er fullt på høyde med det vi ser i “Bedrag”.

Nå får det ene store norske selskapet etter det andre store korrupsjonssaker i fanget. Sist Kongsberg. 80 millioner. Saken reduseres til en enkeltperson. Man glemmer å spørre hvordan det kan skje. Det er alltid en unnskyldning. Styreformann Jebsen trodde osv. – Man har lært. I ettertid. 

Finanspressen dekker korrupsjonssakene, men de setter rammer for hva de tør å ta inn over seg. Redaktør i DN, Amund Djuve, stiller ikke spørsmål ved den norske modellen, han spør ikke hva slags system Norge er blitt en del av. Det blir for komplisert. Djuve er ikke samfunnsreformator. Finansfolk liker ikke misjonærer.

Aftenposten hadde Panama Papers, men behandlet dem litt mye som Wikileaks. Spis de rike. Det er greit når det er et doldis-rederi som Hoegh. Men når det begynner å brenne under føttene på Rune Bjerke, nøler Aftenposten. Da renner saken ut i påstander og detaljer om prosedyre. Det avsløringene forteller om Makten som i dag har løsrevet seg fra folkelig kontroll, blir for nærgående. Da kan det minne ubehagelig om Aftenpostens egen rolle.

Men vi som kan lese kan bruke den informasjonen som finnes.

Yara ville spise kirsebær med de store. Advokatselskapet Wiersholm utarbeidet for noen år siden en omfattende rapport om hvordan korrupsjonen oppstod og ble utøvet.

Sentralt i rapporten står Yaras kontor i Genève i Sveits, som det norske selskapet kjøpte for en milliard kroner av forretningsmannen Nejdet Baysan. Rapporten Wiersholm har laget, forteller om en praksis i Balderton med kommisjonsbetalinger og utlegg for varer til forretningspartnere som ble regnskapsført og trukket fra selskapets konto. Praksisen skal ifølge rapporten ha foregått både før og etter at Yara kjøpte det sveitsiske selskapet.

Feriereiser, sigarer, millionkommisjoner til ansatte hos råvareleverandører, eksklusive vesker og luksussko er bare noe av det som ifølge rapporten ble belastet Balderton. Titall millioner kroner er ifølge rapporten betalt til skatteparadisselskaper verden rundt. De aller fleste selskapene mener granskerne å kunne knytte til Yaras forretningsforbindelser i Øst-Europa – enten eiere av fabrikker og råstoffleverandører eller til sentrale ansatte i slike selskaper.

Over 15 personer er navngitt i rapporten som angivelige mottagere av større beløp. Overføringene skal i de fleste tilfeller ha blitt merket kommisjoner i regnskapene til Balderton. Pengene skal ifølge rapporten ha blitt overført til selskaper i skatteparadiser som De britiske jomfruøyer, Bahamas, Kypros, Singapore og Panama.

Men pengeoverføringene var ikke det eneste, ifølge granskerne: Via et konsulentselskap skal Yaras trader i Sveits også ha bistått forretningsforbindelsene med å opprette skatteparadisselskapene og betalte et konsulentselskap for å administrere driften på vegne av dem som skulle motta kommisjonene.

Dette systemet hvor det lovlige, gråsonen og det ulovlige flyter over i hverandre, må ha en overbygning, og det er troen på det perfekte marked. Når Kristin Clemet snakker om konvergens mellom fattig og rike land, glemmer hun å nevne hvem som skal betale prisen. Det er i det minste Joseph E. Stiglitz ærlig på.

Brutaliteten ligger innebygd i systemet, men gis et ideelt skjær: Hvordan kan noen i det hele tatt tenke seg å gå tilbake til en verden med grenser? Man skiller ikke på teknologisk fremskritt og politisk. Åpenhet er blitt et sesam-sesam-ord. Du skal nikke.

Eliten ser seg selv som berettighet til å forvalte samfunnet. De begynner å nærme seg en forståelse av sin egen rolle som minner om adelen. De har gitt seg selv privilegier.

Når de antastes svarer de som den gamle overklassen: How dare you?

Fjorårets migrantbølge var et sjokk, men bare tanken på å lukke Europa og bruke den makt som skal til, var en umulighet. Det ville betydd slutten på “åpenheten”.  Det ville betydd konfrontasjon. Da heller la Europa oversvømmes. Det vil demonstrere at nasjonen er historisk passé, at vi befinner oss i en ny transnasjonal tidsalder.

Man svinger altruismens pisk over folket: Det må lære å gi og skal føle skyld for at generasjoner har bygget opp et velfungerende samfunn.

Hvor lenge vil folk tåle denne bullshiten?

Denne transformasjonen har pågått i mange år. Den har vært så sterk at samfunnets elite har inngått et forbund, mellom hverandre, på tvers av landegrensene, som de mener bør oppheves. Det er selvsagt denne berikelsen som gjør at vi ikke har fått noen reell diskusjon om hva som skjer.

Det skaper en uggen stemning i samfunnet. En blanding av utopi og brutalitet.

Eliten er høy på sin egen suksess. De fornemmer ikke hvordan det gjærer blant folk.

Den vrede Trump er møtt med sier noe om hvor dypt motviljen stikker mot å snakke om det som virkelig betyr noe: Hva denne “åpenheten” har kostet, hva den har gjort med samfunnet.

Elitene laget en fortelling om dialog og at det alltid er bedre å handle enn å bekjempe hverandre. Disse sannheter skal det ikke stilles spørsmål ved.

Men slik har verden aldri vært og kommer heller ikke til å bli.

Når noen forveksler idealer med virkelighet vil det stå noen klar til å dra fordel av det. Vesten er mindre maktfull enn for noen år siden fordi “de andre” er blitt flere og gjør seg mer gjeldende. Derfor rykker nå Putin frem, i allianse med Iran, og Tyrkia kan behandle Europa nesten som det vil.

Vår svakhet er dermed tett forbundet med vår “suksess”, og så lenge eliten har en usvikelig tro på det samme formularet, og anser det som hevet over diskusjon, vil masseinnvandringen, mangel på ufaglærte jobber, import av lavlønte, og utvanningen av det nasjonale, fortsette som før.

Det er en historisk anomali (ukjent situasjon). Et samfunn som hevder å være demokrati og mer åpent enn noen gang i historien, har utelukket de største endringene i deres levetid fra diskusjon.

De tar det som bekreftelse på deres historiske rolle.

Det er først og fremst oljen som har loset Norge inn i et slikt globalt system og gitt oss en selvskreven plass. Arbeiderpartiet forklarer den idealistiske overbygning på de åpne grenser hvis man har enorm fordel av et system. Det rasjonaliseres som fremskritt og historiens ubønnhørlige utvikling.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629