Tre hendelser torsdag markerte at norske medier foretrekker sin egen virkelighetsforståelse fremfor å lytte til nyanser i opinionen. Døvheten er tiltagende, og skyldes en blanding av alderdom, steilhet, prestisje, hysteri og ideologisk rigiditet.

De snur publikum ryggen.

68-erne lærer ikke. Når virkeligheten går dem imot, er det virkeligheten det er noe galt med.

To «gamlinger», Sven Egil Omdal i Aftenbladet og Helge Rønning på UiO, ønsker at Kringkastingsrådet skal nedlegges og får utbre seg over to sider i Aftenposten. De får støtte av avisene på lederplass i dag. De har ingen skam, ingen situasjonsfornemmelse: Når opinionen dreier, vil de stenge den ned.

Landssvik?

Fredrik Skavlan assosierte til et landssvikoppgjør da han overvar rådsmøtets drøfting av hans program. Hva var koblingen? Det må jo være at de 3600 som har klaget på hans intervju med Jimmy Åkesson, behandler ham som en landssviker, mens det i virkeligheten er de selv som fortjener merkelappen, siden de forsvarer en mann som Åkesson.

ANNONSE

Denne assosiasjonen får representanter for det gode selskap lett når de møter stemmene fra folkedypet. De tenker nazisme, og de er overbevist om at de har rett.

En slik ring av selvtillit/mistillit gjør at det er vanskelig å trenge igjennom. Elin Ørjasæter og Kjersti Thorbjørnsrud er så sterke at de ikke lar seg overdøve, men de blir ikke hørt. Selv ikke med Kokkvold som leder.

Dramaturgi

Slik Jon Hustad heller ikke blir det når Ingunn Solheim har regien i Debatten, som selvsagt handlet om båtflyktningene. Det hjelper ikke hvor mange tall Hustad kan slå i bordet med. Solheim snur seg bort. Hun har dramaturgien klar, og i den spiller Anundsen og Glad Pedersen syndebukkenes rolle.

I 68-ernes verden drømte vi om revolusjon. Nå innføres den ovenfra. Bård Vegar Solhjell representerer et parti som er utradert av velgerne, men når han snakker om båtflyktningene, blir hans øyne store og runde. Stemmen fylles av patos, og man formelig hører englevingene gro.

Big business

Venstresiden har funnet en ny Sak: Verdens fattige og flyktninger, alle som lider nød, og det er venstresidens oppgave å hjelpe dem til Europa.

Diskusjonen forløper som om vi er på 90-tallet. Glad Pedersen minnet Flyktninghjelpens Bogsnes om at de mottar 750 millioner kroner i året fra UD, for at hun ikke skulle glemme hvor pengene kommer fra.

Humanitær innsats er blitt big business. Men den blir behandlet som et kirkesamfunn vi alle er innmeldt i.

Den som sier nei takk offentlig med en sleivete og kanskje ufin tone, risikerer nå å bli oppringt av VGTV.

Gapestokk

Folk blir provosert av en godhet uten grenser, de skjønner at noen må betale, at flyktningene skal et sted. Ikke før har de hørt Jonas Gahr Støres halleluja-rop, før det ropes hallelujah for en enda større bølge, som bare synes å være forvarselet om mange flere og større.

Da er det noen lirer av seg noen direkte kommentarer som egner seg dårlig til å slås opp på kirkedøren. Men det gjør VGTV. De ringer opp noen av dem som ikke har lagt bånd på seg, og spør dem om de virkelig mener dette. Blant dem er en som er redd for at Middelhavet skal bli forurenset. Det er selvsagt en helt tåpelig og vemmelig kommentar sett med VGTVs øyne, og de spør om hun virkelig mener det. Damen har leilighet ved Middelhavet, og sier ja, hun har tenkt tanken: Når vil døde kropper flyte i land?

Dette er en tanke som også slo meg den gangen det var stor trafikk til Kanariøyene. Der skjedde det også at døde fløt i land på strendene. Ferien blir ikke helt den samme etterpå.

Flere av dem VGTV ringer opp – på direkten! – legger på. De blir likevel identifisert med navn.

For et par uker siden ble vi tipset om at VG planla å kopiere Robert Aschberg og hans Trolljegeren. Det viste seg å stemme. VGTVs modus operandi er det samme: Uthengning av leserne som underholdning.

Sans for fair play

Men hvordan vil leserne reagere? Kanskje som på intervjuet med Åkesson? Folks sans for fair play ble provosert. De så et rått parti.

VGs suksess skyldtes at de gjorde seg til stemmen til mannen i gata. De visste hva han tenkte og følte. Det var et hav av avstand mellom tantene i Aftenposten og VG. Nå er de like pene og pyntelige hele gjengen.

Er det noen som tror at VG vil overleve hvis avisen går over i aktiv modus og begynner å slå leserne i ansiktet?

Ærlighet og ydmykhet

Det er noe symbolsk i at en avis som var symbolet på «tabloid» ender opp med å erklære leserne krig, de gale leserne, de som avisen tydeligvis ikke vil ha.

En god avis tar vare på leserne ved å være ærlig. Den forsøker å vise godvilje, å forstå at det finnes svært forskjellige mennesker. Det har vi i Document.no lært i årenes løp: Ikke ta alt i verste mening.

Hvis en redaksjon slår inn på en slik kurs, kan det være at leserne reagerer på samme måte: De snur avisen ryggen.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629