Kommentar

I dag kommer tallene som viser at VGs opplag falt med 11 prosent ifjor. Tenk etter: Hver tiende kunde forsvant. Siden toppen i 2000 har avisen mistet fire av ti kjøpere. Hva kan det komme av?

Er det resultat av den teknologiske og mediemessige utvikling, økt tilbud, nettet osv, eller er det uttrykk for noe kulturpolitisk, er avisen i utakt med leserne?

Mediene liker ikke å granske innhold, det holder med de strukturelle forklaringene. Mediekritikk er nesten ukjent. Det gjør avisene kjedeligere og kjedeligere.

Opplagsfallet er i første rekke et beskjed om forutsigbarhet: Vi vet hva vi får. Hvilket ikke er det samme som: Vi vet hvor vi har avisen. Det kan være positivt. I VGs tilfelle er det negativt: Avisen fylles mer og mer opp av intetsigende forbruker- og kjendisstoff. Hvis nyslått sjefredaktør Torry Pedersen tror det er stoff leserne er villig til å betale for, kan han bli overrasket.

VGs suksess skyldtes at avisen var stemmen til mannen i gata, til den lille mann. Det var dette som gjorde avisen «stor». Det var derfor en affinitet mellom VG og en annen stor populistisk entreprenør, Carl I. Hagen. Begge henvendte seg til vanlige mennesker. De visste at det var flest av dem. De visste også hva de var opptatt av. Eliten kunne forvalte Den gode smak, men som Axel Springer sa: Folk stemmer ved aviskiosken hver eneste dag.

Dette irriterte venstresiden noe forferdelig. I de radikales øyne var populisme ensbetydende med noe forbrytersk. En politisk reporter som Michael Grundt Spang ble nærmest betraktet som halvfascistisk. I SUF (m-l)s dager var VG noe mer enn «borgerpressa», det var Fienden.

I hodene på dagens journalister vil nok dette fremstå som et tilbakelagt stadium. Avisen seiret. Den ble størst, og som Andreas Norland en gang sa: – Man kan ikke diskutere med suksess.

Men en avis som hviler på sine laurbær, sitter på lånt tid. I VG har det ikke skjedd noen fornyelse. Avisen utgir seg for å være den samme gamle, og stundom glimter den til, men politisk har VG beveget seg mot det politisk korrekte, mot konsensus.

I en tid der konsensus sprekker, svinner tiltrekningskraften. Man må vise hvor man står, og VG faller ned på det safe, avisen foretrekker å ligge midt i hovedsporet. Det gir ikke nok luft under vingene. En avis som skal vinne, må tørre å gå foran.

Avisen har sviktet i de største og mest utfordrende spørsmål i vår tid: innvandringen, kulturkonfliktene, terroren, religionens gjenkomst, sosialdemokratiets krise, rettighetssamfunnet, konflikten mellom Det gamle og Det nye Norge.

Når selv Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre ligger foran VG i løypa, er noe alvorlig galt.

I stedet for politikk velger VG å spille teater: Avisen så at Maria Amelie-saken hadde alle muligheter, og klinket til i full bredde. Men midt oppe i kampanjejournalistikken kom det også frem at dette var noe ledende journalister i avisen mente: Elisabeth Skarsbø Moen sa dagen etter arrestasjonen at dette kom til å bli den siste spiker i Stoltenbergs politiske kiste.

Avisen så ikke ut til å fornemme at det er andre strømmer i offentligheten, at stemningen har snudd, og her kommer det sjofle inn: Man velger bort det som ikke passer. Lørdags-VG slo opp at det var et flertall i folket for Amelie. Man måtte lese helt nederst for å få med seg at i innvandrerbyen Oslo var folket delt.

Slik er det politisk korrekte Norge: Man pynter på sannheten. Hvilket er det samme som å snu ryggen til folk.

Dette nettstedet har de senere år fulgt utviklingen i Sverige og Danmark. Utviklingen i f.eks. Malmø har vært skremmende. Alle bilbrannene, angrepene på politi, brannmenn, ambulansefolk. Men det er en utvikling som har vært nærmest fortiet i VG. Stockholms-korrespondenten Jacob Lund er noe av det mest politisk korrekte som finnes. Med den innstillingen er det mange saker man går glipp av.

I dag trenger ikke VG dra lenger enn til Groruddalen for å finne historier om norske småbarnsfamilier som flytter ut. De har fått nok. De liker ikke det flerkulturelle samfunn. Det har for store omkostninger, for dem selv, for familien. En ting er å like ideer, noe annet er å bli utsatt for dem.

Men dette skriver ikke VG om.

I Knut Haaviks dager ville avisen presentert Jacob Stolt Nielsen utspill om pirater på en måte som rettet den anklagede fingeren mot myndighetene: Skal vi la verden bli overtatt av kjeltringer? Er det ikke en menneskerett å gripe inn og gjøre noe for å stanse ondskapen?

VG kan alle knep og kunstens regler for å skape sympati og antipati. Og leserne er heller ikke dumme.

VG har aldri vært intellektuell, men det er ikke det samme som at leserne er dumme. VG er overtatt av journalister som er smart asses, som tror de er smarte. Men man kan godt være smart og samtidig anti-intellektuell. Man blir anti-intellektuell i det øyeblikk man avviser kritikk, idet man slår av på de faglige kravene og skjærer bort en del av virkeligheten fordi det ikke passer med ens selvbilde.

Vanlige folk er raske til å merke at temperaturen synker, at avisen ikke reflekterer de voldsomme konfliktene som nå er kommet til vårt eget land. De har kanskje ikke en gjennomgående analyse, men de reagerer instinktivt: de slutter å kjøpe avisen.

Eirik Mosveen er VGs eneste pitbull i positiv forstand: aktiv, pågående, uvøren, direkte og personlig. Men også han skuffer stort.

Han syntes ikke det kledde Jens Stoltenberg å bli tøff i asylpolitikken. Det var ikke ham, det kynisk iskalde. Hvor har Mosveen vært de siste ti årene?

I Europa har Sarkozy, Merkel og Cameron holdt taler som har rystet det politiske liv. Men de har ikke gått inn hos VG, dvs. man vil ikke ta det inn over seg. Hvis VG hadde vært VG, ville avisen i det minste holdt seg med en journalist som kunne intervjuet Thilo Sarrazin, og han ville fått et oppslag som sto i stil med betydningen. Men det er typisk for det klamme politisk korrekte. Det tolererer ikke mangfold, det liker ikke pluralisme i den sanne betydningen, bare den flaue flerkulturelle brisen.

Det gamle VG ville ikke hengt ut viseordføreren i Aure for hennes flåsete bemerkning om Grand Prix-vinner Stella. Det gamle VG ville visst at tilsvarende holdninger finnes hos mange som sitter foran TV-apparatene. Det er ikke en entydig holdning, mer blandede følelser: Når to av tre programledere for Grand Prix ifjor hadde fremmedkulturell bakgrunn, tenker noen: «Er det ikke litt overdrevent? Det virker nesten som om man vil demonstrere hvor flink man er.» En oppegående avis kjenner sine lesere og vet å la dem komme til orde på en akseptabel måte. For også dette er legitime reaksjoner. I stedet sender VG opp en journalist som spør: – Du er vel ikke rasist?

Dermed har de sørget for at folk holder kjeft, også på Facebook. Ingen ønsker å bli hengt ut som viseordfører i Aure. Alle som vil inn i politikken, får her demonstrert grensene for hva man kan si. Og de fleste vil vite at det ikke bare går på flåsete bemerkninger, men på i det hele tatt å nærme seg det flerkulturelle på en skeptisk måte. Men er det et slikt samfunn vi vil ha?

En stor avis må være «stor» i en annen betydning: Den må ha noen kriterier, som sannhetssøken, ærlighet, integritet. Nasjonal sikkerhet var i gamle dager noe VG sto for. Avisen påtok seg å forsvare Norges sak. Nå driver man avsløringer på samme destruktive måte som venstresiden. Norges høyest dekorerte soldat, den falne Trond Bolle, har dukket opp i tre sammenhenger: I Skah-saken, der han var anonym «leiesoldat», da han falt i Afghanistan, og nå senest i avsløringen av etterretningsgruppa E14. Hva var poenget med den? Var det å vise at Norge kan? Hvorfor måtte man da vise bilde av offiseren som ledet gruppa?

Dette er Wikileaks-tendenser.

At VG har latt Johannes Wahlström drive research i Cablegate, viser at redaksjonen har mistet sine prinsipper. Man har begitt seg inn på noe man ikke har kontroll over og ikke ser konsekvensen av.

Da Bernt Olufsen varslet sin avgang, ble han invitert til å se seg tilbake. Det var ikke ett kritisk spørsmål. Olufsen sviktet avisen og leserne i en avgjørende sak: Han nektet å trykke Muhammed-tegningene. Ikke bare i 2006, men også ved hver eneste korsvei siden. Olufsen ga varierende forklaringer. Sist insisterte han på at han ikke ville krenke mennesker som ikke hadde gjort noe galt og ikke hadde noe med tegningene å gjøre.

Olufsen svarte irritert, med VGs maktfullommenhet: Dette var en sak han ikke kontrollerte, og han var lei av at den dukket opp igjen og igjen.

Dermed sviktet VG i det som har vært Nordens prøvesten på ytringsfriheten i vår tid, og med i dragsuget gikk interessen for Kurt Westergaard, Lars Vilks, Ayaan Hirsi Ali og alle som har satt livet på spill for ytringsfriheten.

Hvis man setter seg selv i feil posisjon, vil irritasjonen kunne øke i takt med at man motbevises av virkeligheten. Det er lett å ty til mottrekk: dra opp stigen, henge ut motstandere, eller tie dem ihjel. For en avis er dette det samme som å sette seg i Dødens posisjon.

Les også

-
-
-
-
-

Les også