Kommentar

8. mars kan brukes til så mangt. En gammel venstreradikaler bruker dagen til å henge ut en viseordfører som rasist, ved navns nevnelse. En fremadstormende Høyre-politiker bruker den til å gå på offensiven og hevde retten til et fritt marked – også for kvinner.

Terje Nordby og Julie Voldberg: to stikk motsatte signaler. Det ene om et påtvunget fellesskap basert på frykt og makt, det andre om tro på enkeltindividet og et fritt samfunn.

Høyre er inne på noe. Partiet har mistet nesten all verdikonservativ bagasje, men har holdt fast på troen på et fritt marked som nøkkelen til problemene Norge står overfor. Det er også nøkkelen til et samarbeid med Frp. Men skal alliansen lykkes, må Høyre gå dypere og forstå hvorfor markedet er løsningen.

Det gamle fellesskapet er over. Det er en saga blott.

Det gamle sosialdemokratiet som ga oss velferdsstaten, var basert på at menneskene delte visse verdier og forutsetninger. Dette verdifellesskapet skapte lojalitet og sammenhengskraft. Dette temaet er danskene meget gode på. De har gjennomanalysert det.

Velferdsstaten er basert på likhet. Men hva når det er ulikheten som er fremherskende? Allerede her begynner sosialdemokratene å bevege seg urolig på stolen. De skjønner hvor det bærer hen. For er det ikke ulikhet som preger vårt samfunn?

Venstreorienterte fora som Manifest Analyse, Klassekampen og venstresiden i Ap tror at de skal kunne gjenoppvekke den gamle modellen ved å vise at det er økonomiske forskjeller som er forklaringen på problemene. Men forklaringen på dagens forskjeller er kulturelle. Og de har venstresiden og hele det politiske sentrum fredet. De befinner seg dermed i en umulig politisk skruestikke, laget av dem selv. De har fratatt seg selv muligheten til i det hele tatt å sette navn på problemene.

I de etablerte mediene finnes det nærmest ikke systematisk debatt om problemene, kun stykkevis og delt som ikke gir innsikt. Man har satset på kontroll. Denne kontrollen har likhetstrekk med kontrollen i det gamle Sovjet. Offentligheten er først og fremst preget av nytale. George Orwell skrev 1984 med Sovjet som modell.

Maoistisk pedagogikk

Men rødegardistene kan tilby noe mer. Mao oppfant en ny form for masseterror: skrem én og oppdra hundre. Den taktikken kopierte ML-bevegelsen til fulle. De var perfekte elever. De kunne bygge på norsk pietisme, likhetstanke – les: jantelov – og en svak intellektuell tradisjon.

Partiet er borte, men tankene og praksisen lever. Terje Nordby demonstrerte gamle kunster da han henrettet viseordfører i Aure kommune, Rita Ormbostad, for åpen mikrofon i morgenkåseriet i P2.

Du skal være ganske sikker på å forvalte sannheten når du henger ut et medmenneske som rasist for hele folket en tirsdag morgen, pga noen uheldige bemerkninger på Facebook. Det er en meget alvorlig anklage å slynge mot et medmenneske. At VG og andre grep Maos oppskrift og brukte Ormbostad til å skremme hele folket til lydighet, er ingen unnskyldning. Nordby sitter trygt på sin brede bak i et NRK-studio og kan lange ut etter et menneske som ikke har mulighet til å forsvare seg.

I kjent venstreradikal stil nøyet ikke Nordby seg med en meningsytring av typen «dette er jeg helt uenig i, slik går det ikke an å snakke». Eller: «vær forsiktig med humor, den er et farlig våpen.» Da kunne han kanskje også indirekte erkjent at overtramp har kommet fra flere.

Nei, han tegnet en typologi av den moderne rasisten. Som ikke kan stå åpent frem og be om rasebevis, men som skjuler seg bak uttrykk som «folk flest» og «behov for innstramminger i innvandringspolitikken». Men i Grand Prix-avstemningen kunne en ikke skyve «folk flest» foran seg, for det var folk flest som stemte på Stella. Ergo: Rasisten var nødt til å fremstå som rasist.

Mao lærte av Erasmus Montanus. I hendene på et maktmenneske er Mor Nille-logikken et dødelig våpen. Terje Nordby kan grepene. Tigeren har ikke skiftet striper.

Han var tekstleverandør til Tramteateret. I helgen mimret han i studio over gamle dager. Hva var det som holdt dere gående, var spørsmålet. – Det var at vi slåss for noe som var større enn oss, svarte en av skuespillerne med overbevisning.

Den gamle trangen er der fortsatt, trangen til å bety noe. Som et av stykkene het: «Det går alltid et korstog». Nå heter toget antirasisme. Men hvor går det toget? Hvor er endestasjonen?

Det spørsmålet stiller ikke Nordby.

Vi andre hører at det er en sak som går på skinner, og instinktivt skyr vi slike tog. Vi har sett dem før. Men typisk nok ble Bård Larsens bok Idealistene, som handlet nettopp om disse togene, møtt med: – Er det ikke beklaget nok? Hvorfor skal det gjøres enda en botsgang?

Voldberg

Motstykket til Nordby heter Julie Voldberg. 8. mars slo hun sammen to saker: kvinnesak og et fritt marked.

LO forsøker å bruke Adecco-saken til å ramme privatisering av omsorgstjenester. Roar Flåthen kalte det sosial dumping.

Voldberg så saken fra en helt annen synsvinkel. Hun sa: Hvorfor skal Innovasjon Norge kun gi støtte til typiske mannsyrker, hvorfor ikke til omsorgstjenster? Kvinner er tungt inne i omsorg. Man snakker om de varme hendene. Hvorfor skal ikke kvinner bli stimulert til å starte sine egne foretak ingen omsorg? Hvorfor er det verre å tjene penger på omsorg enn annen business?

Hun har selvsagt rett. Forsøket på fredning av omsorg er ikke noe annet enn et forsøk på bevare egen makt, under påskudd av å ivareta fellesskapet.

Staten har selv gått foran med sin foretaksmodell, som tillater nettopp den type fleksibilitet som man her bannlyser. Det er OK så lenge halvoffentlige foretak driver som en kapitalist, også ved bruk av underleverandører som benytter svart arbeid.

Kampen mot privatisering av omsorg er derfor en stråmannsargumentasjon for å bevare egen makt.

Men det er ikke i det norske samfunns interesse.

Fellesskapet som den norske velferdsstaten bygger på, er borte. Hva skal erstatte det? Det eneste som kan erstatte det på en meningsfylt, konstruktiv måte, er konkurranse og et fritt marked.

Hvorfor? Fordi Ap og sosialdemokratiet ga opp kampen for felles verdier. De erklærte tvertimot kulturell ulikhet som et ideal og gjorde det immunt mot kritikk. Så hyret de inn gamle ML-ere som moralpoliti, og de fungerer utmerket sammen med islamister.

Sosialdemokratiet setter seg selv i sjakk matt.

Men det er riktig: Vi har fortsatt en ressurs. Menneskene. Men for at de skal utfolde seg må vi satse på individualisme. Ikke kollektiv. Ikke grupper. Det er de nye kollektivene som truer samfunnet.

Polarisering. Segregering.

Svaret er mer marked. Større plass for enere. Vi ser allerede tegn til det innen sport og underholdning. Men staten må legge til rette for det i det økonomiske liv. Det er her slaget står.

Dette er Høyres og Frps historiske sjanse. Skal de lykkes må de kunne forklare velgerne hvorfor velferdsmodellen er over. Det tas mer ut enn det puttes inn, og velferdsstaten kan ikke være en gratis lunsj.

Mange innvandrere vil faktisk skjønne hva dette handler om. De er vant til at tilværelsen er beinhard.

Forskjellen fra der de kommer fra, er at dette må være en verden med regler. Et transparent marked der den beste vinner. Ikke den med best forbindelser.

Det blir tøft å innrømme at slagordet må endres: Alle kan ikke være med. Men slik er det allerede. Man forsøker å kjøpe seg ut av problemene. Men selv verdens største oljefond er ikke stort nok til det. Vi gjør problemet større ved å kaste penger etter det.

God 8. mars!