Kommentar

rune-bjerke

Noe eller noen innbiller Rune Bjerke at han kan slippe unna. Svarene han ga på pressekonferansen mandag 11. april, var full ansvarsfraskrivelse. Men han gjorde noe mer.

Vanligvis legger sjefer seg flate når de tas med buksene nede. Men Rune Bjerke gjør ikke dét. Han er offensiv i sin hvitvasking av seg selv og gutta han har rundt seg. De har ikke gjort noe galt. Det har bare en internrevisor i Luxembourg DNB. Riktignok var det brudd på flere rutiner at han kunne konstruere tilbudene om plassering i skatteparadis. Men: Det som er gjort, er gjort, sa Bjerke.

Jeg trodde ørene skulle falle av. Noen har gitt ham signaler om at han skal ri stormen av og at angrep er det beste forsvar.

Ikke et redelig eller rasjonelt svar. Ikke et svar på konkrete spørsmål. Ikke en gang ulne svar. Frekke svar, derimot, som snur tingene opp ned rett foran øynene på pressen.

Bjerke sa at det var hans ansvar å påse at retningslinjene blir fulgt. Det arbeider han hardt med, og for. Hver dag.

Nå har internrapporten nettopp avslørt at retningslinjene ikke ble fulgt. Får det noen konsekvenser? Nei.

Det som har skjedd, har skjedd. Nå ser vi fremover, sa Bjerke.

Nordmenn er ikke bare naive. De blir litt shaky når noen våger å behandle dem som barn.

Rune Bjerke fremstår som en trinn, hyggelig fyr, som i kjent norsk lederstil sier «jeg tar ansvar» og blir sittende. Det må en Abid Raja til for å si at dette er i ferd med å bli et norsk varemerke.

På et eller annet tidspunkt går naiviteten over til bli ren kynisme. Der hvor man bruker egen enfoldighet som argument og unnskyldning, vel vitende om at det blir akseptert.

Hvem er det som aksepterer det, nærmest uansett hvor stor skandalen er? Det er norske politikere, norsk presse, forvalterne av offentligheten.

Det blir avtalt spill. Rune Bjerke beklager, Fredrik Baksaas beklager, Sigve Bjerke beklager, Finn Aaser beklager. Men ingenting skjer. Kanskje en styreleder må gå, men det er alt. Det skjer ingen shakeup.

På et eller annet punkt blir opprullingen dermed en oppvisning i demoralisering. Det skjer ikke noe. Det får ingen konsekvenser. Næringsminister Monica Mærland har for lengst mistet autoritet. Hun står og later som hun vil ha svar når alle kan høre at hun bare «is going through the motions».

Spørsmålet kan kokes ned til: Hva er forskjellen på Rune Bjerke og Sepp Blatter?

For bare kort tid siden ville en slik problemstilling vært uforståelig og meningsløs. Det er den ikke lenger.

Tidligere formann for Norges Friidrettsforbund og Norges Idrettsforbund, Hans B. Skaset, hadde en kronikk i Aftenposten 8. januar 2016: Norsk idrett må ta et oppgjør med sin ukritiske selvgodhet.

Den ene skandalen har avløst den andre innen sport og idrett. Det handler ikke bare om noen råtne egg, men om selve strukturen: Sportens autonomi. Denne har vært hellig, men viser seg nå å ha konsekvenser som korrupsjon. Hvordan? Fordi kombinasjonen av enorme pengesummer gjennom anbudsrunder, byggeprosjekt, reklameinntekter og spilleroverganger byr på så mange fristelser at de blir uimotståelige. På grunn av autonomien, selvstyret.

Det er selve globaliseringen og sportens universelle karakter som gjør at selvstyre ender i korrupsjon. Man kan skyve autonomien foran seg.

Et betydelig antall har i ly av IOCs krav på autonomi skaffet seg makt og penger de ellers ikke hadde kommet til.

Tyskland foreslo i 2015 at det skulle bli forbudt for utøvere og støtteapparat å oppbevare dopingmidler. Straffen var tre år for utøvere og ti år for personer i støtteapparat.

Da rykket – av alle – leder av antidopingorganisasjonen WADA, Craig Reedie, ut og sa det var å kriminalisere utøverne. Hvorfor sa Reedie dette? Fordi han representerer Den olympiske komite, IOC, som er 50 % statlig styrt.

Den olympiske komite er en honningkrukke for land som ser sitt snitt til å sko seg: Å delta i det olympiske sirkuset er som å bli medlem av diplomatiet. Du får VIP-behandling. For andre betyr det muligheter til inntekter for dem selv og deres «cronies».

Av norsk debatt får man inntrykk av at kampen mot korrupsjon har gjort store fremskritt. Det er bullshit. Korrupsjonen har aldri vært større. Men det avhenger litt av hvordan man definerer korrupsjon.

Man kan snakke om en hvit korrupsjon og en svart. Mellom dem er det en stor gråsone hvor det er vanskelig å se hva som foregår. Det er denne sonen Panama Papers har kastet lys over.

Hva er hvit korrupsjon? Det er strukturer som inviterer til maktmisbruk og egeninteresse på bekostning av det mandat man skulle representere.

Eksempel: Dagens Næringsliv skriver på lederplass at Norad betaler hundre heltidsstillinger – 100 mennesker – for at de skal spre «opplysning» om norsk bistand. Til nordmenn.

De jobber i frivillige organisasjoner, men er betalt av staten, i hovedsak gjennom bidrag fra Norad.

Under budsjettbehandlingen i fjor høst ønsket regjeringen å kutte i disse støtteordningene. Utenriksminister Børge Brende argumenterte med at det var viktigere å bruke mer penger på å hjelpe verdens fattige og mindre penger på å fortelle rike nordmenn om dette arbeidet.

Protestene var høylytte. Noen av de mest engasjerte deltagerne fremholdt at regjeringen ønsket å drive politisk sensur. Enkelte av organisasjonene som får støtte står politisk langt fra regjeringspartiene i utviklingsdebatten. Det kan ha bidratt til engasjementet at en del av debattdeltagerne kjempet for å bevare sine egne arbeidsplasser.

Kuttene ble stanset, blant annet etter betydelig press fra KrF i budsjettforhandlingene. Støtten går også til kristelige organisasjoner.

Dette er et godt eksempel på hvordan korrupsjon begynner. Man gir folk hevd på noe, og de slutter seg sammen for å forsvare sine interesser. Alt som har med humanitær bistand å gjøre gir dem et moralsk cover. I dette tilfellet viser spørreundersøkelser at arbeidet til «de 100» ikke har noen virkning. Nordmenn vet nesten ingenting om norsk bistand.

Men typisk nok: DN tar ikke saken lenger enn at de kaller ordningen «ufornuftig».

Å konstrurere vested interests er blitt en teknikk og kunst som etterapes over hele verden. Innvandrere til Europa lærer fort hvordan de skal utnytte systemet. Den som har sett listen over somaliske foreninger i Norge, forstår poenget. Offisielt kalles dette «integrering». Men er det sikkert at de blir gode norske borgere av å lære hvordan de skal sno seg for å melke det norske systemet?

What’s in it for me? sier man i USA. Det er også blitt sosialdemokratiets valgspråk.

Store deler av FN-systemet er bygget over samme lest: What’s in it for me/us? Og ingen rocks the boat.

Så lenge høna legger egg.

 

Superhøna/supermakten USA har ikke lenger råd til å betale for andres sikkerhet. Når Donald Drumpf sier at de andre landene, enten det er Sør-Korea, Japan eller NATO-allierte, må begynne å betale mer, langt mer, for at USA sørger for sikkerheten deres, så sier han bare hva som burde ha skjedd for lenge siden, og som folk som Robert Gates sa med ettertrykk ved minst to anledninger.

Konsekvenser vil før eller siden tvinge seg fram. I en globalisert verden vil de slå inn på måter vi ikke er vant til.

Sannhetens øyeblikk, sier man på spansk om øyeblikket før tyren skal dø.

Mandag 11. april var sannhetens øyeblikk for Rune Bjerke, Anne Carine Tanum og DNB. Siden DNB er delvis statlig eid og Bjerke har en fortid i AUF og Arbeidepartiet, var det også et sannhetens øyeblikk for sosialdemokratiet.

Bjerke valgte kynismen. Hvordan kunne han det, med alle de avsløringene?

Jo, hvis en skandale bare blir stor nok og truer store nok interesser, vil de som representerer systemet etter hvert bli mer interessert i å legge det bak seg enn å komme til bunns. Korrupsjonen kan ha blitt en uunnværlig del av systemet, og derfor kan det ikke tas noe oppgjør. De er uadskillelige.

Panama Papers er et innblikk i hvordan verden virkelig fungerer: Den hvite og den svarte korrupsjonen møtes i Panama.

Sosialister vil gjerne gi inntrykk av at det er «de andre» som driver med korrupsjon. NRKs Tove Bjørgaas kan stå foran skyskraperne i Panama by og si at de er bygget på narkopenger. Men de er også bygget på penger fra det hvite systemet som er sluset til Panama. Av folk som Rune Bjerke.

Folk som Bjerke sørger vanligvis for å sikre seg deniability. Det er det Bjerke har forsøkt seg på hele tiden. Han har ikke visst. Etter Enron ble den type uvitenhet = uskyld avslørt og erklært ugyldig. Når hele systemet er innrettet på å sluse penger inn i skatteparadis, kan man ikke spille uvitende. Det er «willful ignorance». Rune Bjerke er i den kategorien.

Han spiller på norsk naivitet og enfoldighet.

Skaset kommenterer norsk idretts reaksjon på korrupsjonsavsløringene:

Et underliggende, uuttalt budskap om at alt er annerledes her til lands, bidrar til virkelighetsflukt.

Denne posisjonen er farlig og ganske feig.

Norsk idrett bærer ved sin unnvikenhet et medansvar for utviklingen internasjonalt.

Norsk idrett kan ikke påberope seg uskyld.

Å toe sine hender og følge med på ferden er en velkjent, men dessverre høyaktuell leveregel, også for norske aktører i internasjonale fora.

Det er grunn til å minne om det håpløse forsøket fra IAAFs nye president Sebastian Coe på å unndra seg ansvar for IAAFs elendighet etter åtte år i stolen ved siden av den nå vanærede ekspresidenten Lamine Diack.

Det er ikke lenger mulig å snakke om idretten som en enhetlig størrelse.

Festtalenes tid er forbi på dette punkt, uansett ønsker, besvergelser og politiske utflukter.

Forherligelse bør vike plassen for nøktern realisme.

Rune Bjerke vet. Selvsagt gjør han det. Alle på hans nivå vet.

De ordene som Skaset bruker om norsk idrett, kan også brukes om Telenor, om Statoil, Hydro og Yara. De har alle vært innblandet i korrupsjon. Noen av lederne har blitt stilt for retten. Men offentligheten har ikke lært. Den synes å «avlære» erfaringene i stedet for å bygge på dem.

Når sjefredaktøren for avisen som offentliggjorde Panama Papers i Norge – Espen Egil Hansen – lørdag, etter en ukes avsløringer, kunne få seg til å skrive:

Det er ingen grunn til å tvile på Rune Bjerke når han sier at han ikke visste. Det som nå debatteres, er om han, selskapet og eierne har gjort nok for å tydeliggjøre hva ansatte og underselskaper skal holde på med, og hva DNB som en norsk folkebank skal holde seg unna. Det er en god debatt.

Hansen blottlegger at han ikke er pressemann. Han har ikke skjønt hva hans egen avis har holdt på med.

Det har heller ikke Dagens Næringsliv når den i dag bruker tre sider på Rune Bjerke og lager en liten frimerkenotis på den første kommentaren fra Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson.

Marianne Marthinsen sier hun tror Rune Bjerke på at han ikke visste noe om forholdene i Luxembourg.

– DNB har ikke hatt oversikt. Dette har gått under radaren. Det å unnlate å stille spørsmål som man burde stilt, er ikke godt nok, sier Marthinsen.

Hun viser til at det har vært flere korsveier hvor det hadde vært naturlig for DNB å stille spørsmål ved Luxembourg-virksomheten. Nå mener hun næringsminister Monica Mæland må ta styring.

Slik snakker en talsperson som ikke har noen politikk. Det er det ynkeligste svar en kunne tenke seg. Likevel velger DN å gjemme det bort. Alle med journalistisk teft forstår at denne kommentaren fra det største opposisjonspartiet, som velsigner at Rune Bjerke frikjenner seg selv, er politisk oppsiktsvekkende.

Vi beveger oss fra naivitet og godtroenhet mot kynisme og korrupsjon, og de grådige kan spille naive.

Ord som troverdighet og tillit blir meningsløse.

Hvordan gjennomskue kynismen og bevare integriteten? Mange vil bli desillusjonert av det skuespillet som oppføres.

Men dette er den globaliserte verden vi er koblet opp til. Med 7000 milliarder på bok og en fremtidig rolle som superinvestor vil ikke fristelsene bli færre heretter.

Vi må kanskje finne nye og for oss uvante kombinasjoner, eksempelvis moralsk kynisme.

Det er slik folk utenfor Norge har levd i uminnelige tider. En grunnleggende forståelse av how the world turns. Én ting er hva man sier. Alle vet at realiteten er helt annerledes. Ordene blir bare ytret for å tilsløre sannheten.

Det er en av definisjonene på et korrupt samfunn. Sirkelen er sluttet.

 

 

 

Les også

Bedrag og selvbedrag -
Bistanden bør avvikles -
NORAD desinformerer -
Forsøk -
Instruktiv seanse III -
Hvem er ulven? -
Kings Bay: Et 50-årsminne -