Gjesteskribent

Forrige

Demokratiet

«Hva er etter Deres syn det egentlige grunnlag for demokratiet?»

Det er troen på mennesket, på menneskeverdet, på menneskets åndskarakter, på dets udødelige sjel. Det er den egentlige, den metafysiske likhet. Etisk kan demokratiet begrunnes som en politisk virkeliggjørelse av nestekjærligheten. Det som er evig, kan ikke være likegyldig for det som selv er evig, det evige kan ikke misbruke det evige, kan ikke utbytte det og øve vold og urett mot det.

«De mener altså at det virkelige grunnlag for demokratiet i siste instans er religionen? Om jeg tør uttrykke det slik, er De i grunnen teokrat.»

Jeg er ikke redd for ord og har da heller ikke noe imot denne betegnelse hvis De tar ordet teokrati i dets bokstavelige betydning, som Guds herredømme. Jeg ser staten og politikken under samme synsvinkel som livet i sin helhet, sub specie aeternitatis. Det sanne demokrati som bygger på kjærlighet til og respekt for nesten, er en virkeliggjørelse av Guds egen tanke.

Demokratiet er ikke bare en statsform, ikke bare det som står skrevet i konstitusjonen, demokratiet er et livssyn, det bygger på tillit til menneskene, tro på menneskelighet og humanitet, og uten kjærlighet fins det ingen tillit liksom det heller ikke uten tillit fins noen kjærlighet.

Jeg har engang sagt at demokrati er diskusjon. Men en fruktbringende diskusjon har som forutsetning at menneskene stoler på hverandre og at de er innstilt på ærlig og redelig å søke sannheten. Demokrati er en samtale mellom likemenn, en drøftelse mellom frie borgere for åpne dører. Ordet «parlament» er etter sin grunnbetydning uttrykk for en skjønn tanke, måtte den bare realiseres! Jeg sa: mellom likemenn. Men jeg er selvsagt klar over at menneskene ikke er like. Likhet forekommer ikke her på jorden, hverken blant menneskene eller i naturen — vi har overalt å gjøre med en rik mangfoldighet. Bare som udødelige sjeler er vi virkelig like. Liberté, egalité, fraternité — også den franske revolusjon gir faktisk sin tilslutning til Jesu bud, budet om nestekjærlighet. Det lyder som et paradoks, men er sant likevel: også de franske rasjonalister var teokrater, selv om de bare anerkjente Gud som Det høyeste vesen.

Det er ikke bare tale om et politisk demokrati, men også om en sosialt og økonomisk demokrati. Kommunismen tar jeg avstand fra. Uten individualisme, uten evnerike og oppfinnsomme enkeltpersoner, uten dyktige ledere og uten genier på det praktiske livs område greier en ikke å nå fram til en fornuftig og rettferdig samfunnsordning. Demokratiet betyr sosialt at en overvinner fattigdommen i den mest nedverdigende form. I en republikk, et demokrati bør det ikke være mulig at enkeltpersoner eller visse samfunnsklasser utbytter sine medborgere, i et demokrati må ikke det ene menneske brukes som et middel av det annet. Den naturlige differensiasjon må finne sitt uttrykk i arbeidsdeling og en hierarkisk ordning av funksjonene. Et samfunn uten over- og underordnede er ikke tenkelig, men de overordnede stillinger må ikke bli monopoler. Ingen aristokratiske privilegier, men et gjensidig tjenesteforhold. Demokratiet trenger ledere, ikke herrer.

Jeg er tilhenger av et konsekvent gjennomført demokrati, altså også et økonomisk demokrati, men jeg vil bygge dette demokrati på kjærlighet, på rettferdighet, som er kjærlighetens matematikk, og på den overbevisning at vi skal være med på å realisere Guds plan, virke i synergi med Guds vilje.

Jeg vet at demokratiet ofte i våre dager begrunnes ut fra den materialistiske filosofi. Nå er materialismen et passert stadium innen vitenskapen — en skal ikke lete lenge for å finne ut hva naturvitenskapen mener om materiebegrepet — men den lever videre annetsteds forsåvidt som de rent materielle faktorer i livet tillegges altfor stor vekt. Jeg vet at det har eksistert og fremdeles eksisterer materiell nød, men den er bare en del av den moralske nød. Det innvendes mot teismen at troen på sjelens udødelighet og nestekjærligheten fører til at en slår seg til tåls med filantropi, veldedighet og almisser og at en derfor ikke tar sikte på å avskaffe nød og fattigdom ved samfunnstiltak. Jeg skjønner ikke at dette kan være riktig. Teismen liksom religionen i det hele er ikke bare noe som angår den enkelte, men også fellesskapet, og en religion prøver da også alltid på å danne seg en organisasjon. Når kjærligheten er parret med fornuften og religionen lar forstanden komme til sin rett, vil en også bruke lovgivningen for å fremme humaniteten, men det fritar en aldri for den moralske plikt en har til å yte sine medmennesker personlig hjelp og støtte. Det ville nå være en underlig form for demokrati som ikke tillot privat initiativ på det moralske område.

«De taler om et fullkomment demokrati. Nå for tiden er det vanlig å tale om manglene ved demokratiet og om demokratiets krise.»

Ja, hva er det ikke som er oppe i en krise nå til dags? Vi lever i en overgangstid. Som Svehla sa: Krigen går videre selv etter at det er slutt med skytingen. Alle stater og folk befinner seg i en vanskelig regenereringsprosess, en kan ikke vente et fullkomment og uangripelig resultat slik med det samme. Men det betyr ikke at vårt demokrati, vår samfunnsorden i det hele, ikke kunne være bedre enn tilfellet er. Demokratiet har sine feil fordi borgerne har sine. Som herren er, så er og hans tjener.

I flere hundre år hadde vi ikke noe eget dynasti og ingen nasjonalt bevisst adel — bortsett fra unntak som ikke er noe å regne med –, vi hadde ingen rik og mektig overklasse. Historien og naturen har forutbestemt oss til å bli demokrater. Kulturelt hører vi med til Vest-Europa, det er også en demokratisk faktor. Vi er på kropp og sjel et demokratisk folk. Hvis vårt demokrati har sine feil, må vi avskaffe feilene og ikke selve demokratiet.

Mange sier f.eks. at parlamentet ikke lenger er effektivt. Det bør imidlertid ikke hete «ikke lenger,» men «enda ikke.» Velgerne bestemmer parlamentets sammensetning. Men hvem har oppdratt velgerne politisk og moralsk? Det har det gamle regime. Parlamentsmedlemmer som har vokst opp under republikken, har vi enda ikke hatt. Demokratiet må ikke bare stå på prent i grunnloven og være en frase i demagogenes munn. Selv det mest utmerkede parlament har ikke noe med å fastslå hva som er rett og sannhet. Over rett og sannhet og de grunnleggende prinsipper i politikken kan det ikke holdes avstemning. Demokratiet er ikke alene om å oppdra menneskene. Skikkelige og bra borgere oppdras og formes av hjem, skole, kirke, stat, litteratur, aviser o.s.v. Legger demokratiet hindringer i veien for dette? Har vi ikke her å gjøre med en circulus vitiosus? Demokratiet bygger på demokratene, bedre demokrater vil gi et bedre demokrati. La oss like godt innrømme at de såkalte intellektuelle har en betydelig del av skylden når demokratiet ikke er som det bør være, geistligheten, lærerne, forfatterne, embetsmennene og de mennesker i det hele tatt som oppdrar og leder folkets store masse. Demokratiet er en majoritet som ledes. Spørsmålet blir da hvem og hva slags mennesker lederne er. En fransk forfatter taler med full rett om «de intellektuelles forræderi.»

Det klages over korrupsjon. Nå vel, gå bare til angrep mot den hvor den forekommer! Men la oss ikke forledes til å generalisere og la oss ikke tro dem som selv er korrupte når de klager over korrupsjon. Det fins nok av korrupsjon som regnes som høyst uskyldig, smart omgåelse av lovene, en nesten legal korrupsjon. Det er ikke nok å bekjempe den negativt, en må møte den med positive tiltak: ved en større respekt for staten og lovene. Jeg tenker på en høyere samfunnsmoral, på lojalitet i engelsk forstand.

Jeg er ikke motstander av kritikk, tvertimot, jeg ønsker at alle feil og mangler må trekkes fram. Men kritikken må ikke være demagogisk, men saklig og positiv. Vi trenger kloke og ærlig kritikere som har mot til å si fra. Å kritisere på den rene måten betyr ikke å rive ned for fote eller å velte alt ansvar over på andre, det betyr å ha vilje til samarbeid og følelse av felles ansvar.

Det klages over partivesenet. Og med rette så sant partiene ledes ut fra rene partiinteresser. Men partiene er ikke og kan ikke være bedre enn gjennomsnittet av de velgerne som står bak dem. Velgernes nivå bestemmes igjen av pressen, folkeopplysningen og den borgerlige oppdragelse, og vi er atter inne på problemet om ledelsens kvalitet. En ting må vi alltid kreve av partiene: at de peker ut som sine representanter anstendige menn og kvinner med politisk evne og politisk kunnskap. For meg står politikken og demokratiet som noe meget alvorlig og vesentlig, noe som kaller på de beste, de utvalgte.

Går vi nå virkelig inn for å skape bedre forhold her i landet, må vi ikke glemme de nye kadre, de som skal overta etter oss. Dette er et viktig spørsmål for staten, regjeringen og partiene. Det gamle problem om fedre og sønner! Atter er vi inne i trylleringen: er våre prester, lærere, forfattere og journalister tilstrekkelig oppmerksom på dette? Tar regjeringen, partiene og parlamentsmedlemmene seg av denne sak?

«Og hvorledes ser De på det at det også her hjemme er folk som ønsker en korporativ stat eller et diktatur?»

Nå, forhåpentlig vil De ikke at jeg skal komme med en lengre statsvitenskapelig utredning. Vi har hittil hele tiden gått ut fra de eksisterende politiske forhold og har nevnt et og annet som kunne rettes på innenfor rammen av vårt nåværende system. Jeg er klar over at det også her i landet fins mennesker som har et godt øye til steder- eller diktaturstatene….

«Men bare til de av dem som er store og mektige. Småstatene har ikke samme tiltrekningskraft.»

Naturligvis. Maktutfoldelse virker tiltrekkende på folk, men i det stykket er vi ute av stand til å etterligne de store. Det fins ikke noen styreform i verden som greier å skape en småstat om til en stormakt. Folk tenker for lite på hva som kan passe her hjemme. Ofte etteraper de rent mekanisk utenlandske forhold istedenfor å se hva de virkelig kan lære av dem. Og la oss nå vente og se. En fem, ti år er ikke nok for et system til at det skal kunne bevise sin historiske berettigelse. Men la oss gå inn på tanken: stender istedenfor partier. I middelalderen var det stenderstater overalt. Hvorfor har så menneskene forlatt dette system? Var stendene mindre egennyttige enn partiene i våre dager? Og har ikke partiene her i landet stort sett et stenderpreg? I dag fins det hundrevis av ulike yrkes- og standsinteresser, hvordan skal de kunne forlikes om en ikke hadde et slags parlament? Diktaturene har avskaffet parlamentet, men påberoper seg folkeviljen. De påberoper seg med andre ord demokratiet. Og dessuten: de eneveldige fyrstene var en slags diktatorer — hvorfor er ikke eneveldet opprettholdt?

Da krigen gikk mot slutten, tenkte jeg at vi ville få republikk her i landet, men at vi som en overgangsform måtte regne med diktaturstyre. Men vi greidde oss uten det. Jeg er ikke redd for ord og går gjerne med på at intet demokrati kan eksistere uten en viss grad av diktatur. Når parlamentet ikke sitter sammen, er det regjeringen og republikkens president som egenmektig tar avgjørelsene. Men det er bundet av loven og må finne seg i kritikken og kontrollen fra parlamentet når det senere trer sammen, og i kritikken fra pressen og folkemøtene. Det er nettopp dette som danner grunnlaget for demokratiet: fri kritikk og offentlig kontroll.

Jeg holder prinsipielt på demokratiet, men jeg er ikke blind for dets svakheter. Dem kjenner jeg, og jeg er oppmerksom på alle de dårlige erfaringer demokratiet har høstet. Likevel angrer jeg ikke et øyeblikk på den bestemmelse jeg tok da jeg kom hjem etter krigen: å tjene demokratiet og republikken.

Demokratiet er et vern om freden. For oss selv og for hele verden.