Gjesteskribent

Del II

Det andre poenget jeg har til hensikt å hevde er at demokratiet i dag ikke bare er i fare, men at det i seg selv er en fare. Johannes Paul II så denne faren utmerket godt da han i encyklikaen Centesimus annus snakket om de destruktive konsekvensene av «alliansen mellom demokrati og relativisme».

I prinsipp er denne alliansen unaturlig og konseptuelt umulig, fordi demokratiet er en motsetning til relativismen. Det som derimot gjør alliansen mulig er nettopp adskillelsen mellom demokratiet og dets religiøse fundament.

Som følge av denne adskillelsen er demokratiet kun blitt en prosedyre, mer konkret flertallets regel i en beslutningsfattende forsamling. Å være demokatiske betyr å delta, diskutere, stemme og akseptere den dominerende parts beslutning. Ut fra en slik betraktningsmåte kan også terroristgrupper være demokratiske, og det er ingen tilfeldighet at enkelte europeiske politikere hevder at det behøves «dialog» også med væpnede partier, inkludert disse som har til hensikt å ødelegge andre folk eller stater: Er de kanskje ikke blitt valgt i overensstemmelse med en lovlig og korrekt prosedyre? Og er altså ikke også disse demokratiske kanskje?

Naturligvis forholder det seg ikke slik, og naturligvis er ikke alt som vedtas av et forsamlingsflertall nødvendigvis demokratisk. Demokratisk er den som respekterer alles rettigheter. Demokratisk er den som anerkjenner at ethvert menneske har en verdi i seg selv. Demokratisk er den som mener at individets verdighet er dets typiske essens.

Derfor tror demokratiet på menneskets universelle verdier. Og derfor ble demokratiet født i det kristne Europa, akkurat som den moderne vitenskapen er et barn av det kristne Europa: Fordi den beste måten for å oppdage en vitenskapelig sannhet om naturen på, er å tro på den kristne Gud som har skapt universet og gitt det orden, og den beste måten for å oppdage en moralsk sannhet er å tro på den kristne Gud som har satt mennesket til verden som en far.

Når den kristne Gud blir benektet, er demokratiet både i fare og en fare. Risikoen er at demokratiet konverteres til sin motsats. Berøvet troen som nærer det, skulle demokratiet kunne ignorere at det selv er basert på fundamentale og ikke forhandlingsbare verdier, og med det beslutte å betrakte enhver flertallsbeslutning som en verdi hver gang. Dette er akkurat hva Johannes Paul II fryktet, og som dessverre er i ferd med å skje i dag.

La oss ta et hurtig overblikk over vår situasjon. I den europeiske forsamling går alt igjennom: abort, eksperimenter på embryoer, kloning, eugenikk, eutanasi, polygami, pedofili. Hver dag en ny overtredelse av de kristne prinsipper, som konsumeres med en korrekt demokratisk prosedyre, hvilket blir presentert som et «sivilt fremskritt» eller en «frihetens erobring».

Og dette skjer fordi man i mangel av religiøs sans for det som ikke er moralsk å forhandle om, også mangler sans for begrensninger av det som ikke er politisk akseptabelt. Er det noe rart om nasjonene som fortsatt bevarer en sterk religiøs sans betrakter Europa som et nytt diktatur? Vi er i dag viklet inn i en rekke selvmotsigelser. Vi søker mer frihet, men oppnår mer tøylesløshet. Vi ønsker mer toleranse, men vi produserer flere konflikter. Vi vil være mer selvstendige, men vi gjør oss til slaver av en enkelt tankemåte. Kan det bøtes på denne tingenes tilstand?

Del IV