Kommentar

Tiårsmarkeringen av 7/7 mangler den dybde som viser at vi har lært og forstått. Å vegre seg mot virkeligheten er blitt viktigere enn å forstå den.

Det gjelder begge våre viktigste institusjoner for the body politic: politikerne, det politiske system, og mediene. De er begge besvergende dementerende på en måte som overgår appeasement-politikken i tredveårene, blant annet fordi vi ikke har unnskyldningen med uvitenhetens troskyld. Vi vet massively hva som skjedde og hva som skjer, likevel klarer vi ikke erkjenne. Denne psykologiske gåten er det viktigste trekk ved vår tid.

Hvor finner mennesker styrken til å erkjenne fra? Fakta og kunnskap ser ikke ut til å være nok. Menneskers evne til å ignorere fare er formidabel. De tenker: – Det gjelder ikke meg.

Bearbeiding

Man skulle tro at 7/7 var en så massiv begivenhet at den ville vært bearbeidet. I stedet ser det ut til at den er blitt satt en klamme rundt, parkert, og aktivt motarbeidet.

Det som gjorde den så spesiell var at gjerningsmennene var hjemmefødte britiske muslimer, ikke utenlandske operatører.

7:7.perpetratorsOvervåkingsbildene som viste tre av gjerningsmennene på vei ned i undergrunnen gjorde et voldsomt inntrykk. Vi visste hva som hadde skjedd, men det fysiske beviset fortalte det erkjennelsen vår slet med å forstå: Dette var overlagte handlinger.

Appeasement begins at home

Det en gang heroiske Storbritannia er blitt arnested for en «samarbeidspolitikk» som aktivt motarbeider sunn forsvarsvilje.

Charles Moore var redaktør for Telegraph da 9/11 skjedde. Avisredaktører ble den gang bedt om å undertegne et brev hvor man lovte lojalitet mot britiske muslimer. Det var det samme som å si at man ikke skulle stille seg kritisk til islam eller muslimer, rett etter at radikal islam hadde truffet USA i hjertet.

As editor of this newspaper at the time, I was approached to sign a “pledge to British Muslims”, and was in the minority who refused. The topsy-turvy idea was that the non-Muslim majority should apologise to those from whose ranks terrorism was coming. There was even a semi-successful attempt by the Muslim Council of Britain to ban the phrase “Islamic terrorism” from the media.

Mental nedrustning

Denne mentale nedrustning gjorde at britene sto helt uforberedt da 7/7 inntraff. Europa hadde fått en kraftig advarsel med bombene i Madrid 3. mars året før.

Men hovedeffekten av lojalitetserklæringen var at man på forhånd – a priori – frikjente muslimer for hva radikale muslimer kunne finne på.

Den logiske konsekvens av denne tankegangen var å si at terrorisme ikke hadde noe med islam å gjøre. Når man var villig til å si det, hadde man sluttet sirkelen og gjort seg selv uimottakelig for erkjennelse bygget på erfaring. Man var mentalt avstengt.

Det finnes et punkt her hvor man går over i en aktiv fortrengning i stedet for den bearbeiding av historien som er nødvendig for enhver meningsfull politisk handling.

Tunisia

Det var hva David Cameron gjorde etter massakren på 30 briter i Tunisia fredag 26. juni. Man skulle ikke tro det var mulig, for han hadde sagt at islam var fred tidligere og fått massiv kritikk. Nå var briter massakrert i hopetall, og likevel klarte han å si det etter bare noen timer. Før de døde var kalde.

Cameron er ikke dum. Islam=fred, er blitt et mantra, en trosartikkel de klynger seg til. Det er ikke noe de sier, men vet bedre, slik enktelte synes å tro. Det er uttrykk for en state of mind. Cameron er sin egen verste fiende. Hans uttalelser er uttrykk for at han er omvendt til en noen forestillinger som gjør ham ute av stand til å erkjenne faren. Siden disse forestillingene er så gjennomgripende og gjelder liv og død, kan man være fristet til å kalle det en tro mer enn en ideologi. En ideologi har en viss systematikk. Camerons uttalelser henger ikke sammen. De er «vanvittige».

tunisia.hotel.terrorFoto: Bildet av besteforeldregenerasjonen oppløst av hva de har opplevd. Verdenen blir ikke den samme. Men Cameron kunne noen timer si ting som gjendrev hva de nettopp hadde opplevd, samtidig som han markerte hendelsen og ofrene. Slik fungerer politisk omvendelse.

Cameron kan si at vi står overfor «en eksistensiell trussel», men ordene betyr ingenting når han i neste øyeblikk sier at islam betyr fred. Det er filosofisk-politisk-religiøst påviselig feil. Men enda verre er tidspunktet han sier det på: når britisk blod farver strendene i Tunisia røde. Da får benektelsen operative konsekvenser. Cameron er usikket til å lede.

SAS

Cameron har nettopp gitt SAS tillatelse til å gå inn i Syria og ta ut IS hvor de måtte være. Men hva hjelper det å ta ut IS i Syria eller Irak, når de kan operere fritt i Storbritannia? Ideologen bak Tunisia-massakren levd høyt og godt på det offentliges regning i en velstående del av London. Han er ikke den første. De nyter immunitet i Storbritannia, mens de mobiliserer til jihad. Selv når jihad rammer briter, ser ikke Cameron sammenhengen.

choudary.snaphanenFoto: Snaphanen tok bilde av Anjem Choudary da denne besøkte København. Smilet er overbærende, selvsikkert. Choudary trenger ikke frykte noen. Hans menn angriper Krudttønden og synagogen. Selv kan han gå i fred og stikke fingeren i øyet på demokratiet ved å lovprise dem. Igjen og igjen.

Hvis han hadde gjort det hadde ikke Anjem Choudary fått bevege seg fritt i Storbritannia. Han var blitt satt på første fly ut av landet.

Moral med konsekvenser

For å kjempe må man ha moral. Moral krever overbevisning og konsekvens. Det har jihadistene til overmål, vestlige ledere har det ikke. Derfor rykker jihad frem, og Vesten trekker seg tilbake.

Hvis vestlige ledere – inklusive parlamentarikere – hadde vært på høyde med situasjonen, hadde de lagt frem forslag om å utvise alle som preker jihad. De hadde også forberedt lover som tok statsborgerskapet fra de som hisser til jihad.

Historiens eksempel

Om nødvendig hadde de sagt opp konvensjoner som hindrer en slik lovgivning.

Demokratier er i stand til langt verre ting enn dette. Det er nok å minne om interneringen av japanere i USA og tyskere i Storbritannia under annen verdenskrig.

Politiske ledere i demokratier kan godt ligge litt etter utviklingen, for ikke å foregripe en utvikling hvor demokratiske rettigheter innskrenkes. Men de må ikke gjøre det motsatte: De må ikke omfavne demokratiets fiender, rent bokstavelig og gjøre det til en æressak at de nyter demokratiets friheter.

Rekyl

Vi har for lengst overskredet det punkt hvor demokratiene burde ha reagert. Den som ikke reagerer utsetter seg selv for uforutsette og uforutsigelige konsekvenser.

Vestlige ledere er mer opptatt av en backlash mot muslimer enn de er mot radikal islams krig mot egne borgere. Det er absurd, men sant.

Det de gjør med sin aktive og passive kollaborasjon er å åpne døren for den rekyl de hele tiden har omtalt som den farligste.

IS over Big Ben?

2A3FF2EE00000578-3150089-A_man_paraded_past_the_Houses_of_Parliament_draped_in_an_Islamic-a-80_1436109154253

IS har sagt at deres flagg skal vaie fra Downing Street og Westminister. Lørdag sist uke var det ikke så langt unna. Da kunne en mann spasere ved Big Ben med et stort IS-flagg på ryggen. På skuldrene bar han et lite barn som viftet med et IS-flagg. Budskapet var ikke til å ta feil av.

Politiet grep ikke inn. Det var ikke «hensiktsmessig» og det var heller ikke ulovlig å vise et IS-flagg, het det i meldingen fra politiet. Slik tenker ledelsen for London-politiet én uke etter at dette flagget hadde brakt død og forferdelse til Storbritannia.

Det er ikke fotfolket som tenker slik. Det er ledelsen.

Sacking brains

Å bekjempe og innta folks hjerner er blitt viktigere enn å slå dem militært. Det ene følger av det andre.

Terroren er et instrument til å beseire samfunn psykologisk. IS har vist at det ikke skyr noen midler. I Lyon ville deres mann sprenge en kjemisk fabrikk. Alle skrekkscenarier fra den kalde krigen – massedød – er blitt tenkelig med IS.

Likevel sier våre ledere at det ikke har noe med islam å gjøre.

Vi nedkjemper oss selv.

is.palmyra.henrettelse

Vi ser bildene fra amfiteatret i Palmyra. Nazistene elsket politisk teater. Det og vold var deres kjennemerke. IS gjør det samme og har et demonisk talent for vold som teater.

Nazistenes politiske teater var storslagne scener som fra romertiden, uniformer og symboler. De demonstrerte ikke volden offentlig, slik IS gjør. Det at IS kan bruke vold som PR og likevel vinne støtte, blant vår egen befolkning, er et alvorlig faretegn.

Likevel klarer ikke våre ledere se sammenhengene. Hva skal vi da med historie? Hvilken nytte har lærdom om nazismen og antisemittismen når vi ikke klarer å anvende kunnskapen?

Den franske filosofen og essayisten Simone Weil skrev at man tidligere inntok byer, men i våre dager kan ideologier «sack brains».

60.000 «villfarne»?

Tidligere var det grupper av intellektuelle som promoterte slike ideologier. Bolsjevikene lykkes å omsette den i praksis.

Men det er uten sidestykke at det er våre ledere som har overtatt en ideologi som har som premiss at de som har erklært våre samfunn krig ikke mener hva de sier, og at det de sier og tror på er en stor villfarelse. (To ulike premisser som krever nærmere drøftelse.)

Det siste tallet på IS-krigere går så høyt som 60.000. 60.000 mennesker lider altså under en stor villfarelse.

Men om så var: Hvordan kan da de som propaganderer denne villfarelsen ha full frihet til å spre sitt budskap, til å mobilisere og rekruttere i våre samfunn? Burde det ikke da vært ekstra lett å forby dem? De må jo også være en krenkelse av muslimers følelser, skulle man tro. Likevel skjer det ikke noe.

I stedet ser vi en paralysis, en mental lammelse. Den vil være en logisk følge av at premissene ikke lar seg forsvare eller anvende, men gjør bæreren av dem handlingslammet.

«Sykdommen» er utbredt også i Norge. Borgarting lagmannsrett frikjennelse av Ubaydullah Hussain var den type «sacking» som inviterer terror til Norge. Når tiden er inne.

 

Det hender bilder «ser» på en. Denne mannen og disse øynene ser på deg og vil fortsette å gjøre det, inntil du forstår hva han erfarte.

 

7:7.iconic.image2Han var bildet på den korrekte brite på vei til arbeid, som ble truffet av det politiske lynet. Blikket – tusenmeterblikket, sier alt.

 

 

 

Les også

Aftenlandet -
Traumer og myter -
Terrorsommeren -
Grusomhetens teater -
Rasjonalitetens nederlag -
Vondt å være vantro -
Autoritet -

Les også