paris-demo-januar-2015

Det vakte stort sett positive reaksjoner at blant annet KrFs Knut Arild Hareide deltok i homoparaden Pride i Oslo lørdag for en uke siden, og til avisen Dagen, sa han blant annet:

Det burde i 2016 være unødvendig å måtte markere et nei til vold og hatkriminalitet mot homofile. Vi burde som samfunn ha kommet lengre. Slik er det dessverre ikke. Hendelsen i Orlando rystet oss alle. Ved å delta i Oslo Pride-parade førstkommende lørdag vil jeg vise min støtte.

Men hva er det som skjer, når politiske ledere, også ledere i posisjon, velger å delta i demonstrasjonstog for å vise sin støtte til verdier hele vår sivilisasjon er bygget på, og som åpenbart er under press?

For jeg regner med at ingen betviler at KrF er mot vold, trakassering og diskriminering, selv om ledelsen ikke hadde deltatt i Pride-paraden.

paris-demo-januar-2015

Vi så imidlertid det samme etter terroren i Paris januar 2015, der mange av verdens ledere deltok i demonstrasjonen for ytringsfrihet. Det var ingen grunn til å tro at manglende deltakelse i demonstrasjonstog betydde at man ikke støttet saken, men det er noe med dagens politiske klima som gjør at mange foretrekker demonstrasjonen fremfor reelle handlinger.

ANNONSE

Jeg tillater meg å spørre: Er det virkelig politikeres oppgave å demonstrere for sine innbyggeres sikkerhet og grunnleggende rettigheter? Jeg hadde satt mer pris på dem dersom de gjorde noe for å oppnå det de demonstrerte for. For hvis vi tenker etter, er det noe dypt urovekkende over politikere i posisjon som velger demonstrasjonstoget fremfor nasjonalforsamlingen, det vitner om politikere som har kapitulert, som ikke lenger våger å kjempe for det de tror på.

Da politikerne demonstrerte for ytringsfriheten, visste vi alle hvem som var trusselen. Selv om flere av politikerne liker å si at “det handler ikke om islam”, så vet vi alle at de vet at vi vet at de vet at det er islam som truer både ytringsfrihet og homofile (og selvfølgelig langt flere, som for eksempel jøder og kristne, men det engang slik at det er noen saker som det er lettere å demonstrere for enn andre). I slike situasjoner velger de altså å demonstrere, og vi forstår at det er i stedet for handling.

Demonstrasjonstoget er imidlertid ikke stedet for politikere med mulighet for innflytelse på politiske beslutninger. Demonstrasjonstoget er for dem som står utenfor maktens sentrum, som ikke har andre alternativ enn avmaktens skyggeboksing. Når den politiske elite sitt svar på de verste angrepene på vår sivilisasjon etter andre verdenskrig er maktesløse demonstrasjoner, viser det en holdning til historiens gang som bør skremme vannet av ethvert tenkende menneske.

For i det øyeblikket en politiker velger demonstrasjonen, sier han at denne saken er utenfor hans kontroll, at staten ikke har mulighet til å forsvare de verdiene man går i demonstrasjon for. Mens eldre tiders demonstranter aksjonerte mot eliten, demonstrerer våre politikere for å vise sin maktesløshet, og avkler seg selv på en måte som viser våre fiender at her er det fritt frem. Men verre: de viser at de ikke aksepterer aktiv motstand, budskapet til eget folk er at ordet er det eneste våpen som tillates. Det er som de sier at de ikke vil tillate en kommandant Eriksen som natt til 9. april var villig til å beordre ild mot fienden, selv om han visste det kunne koste ham det meste.

Når våre politikere sier at de vil kjempe for ytringsfrihet eller homofiles rett til å leve uten å fare for å bli drept, men kun velger å bruke ordet og demonstrasjonstoget som våpen, har de gjort politikkens verden om til et åsted for fatalismen: Vi skal ikke få lov til å sloss for det vi tror på, vår humanistiske plikt er kun å være passivt vitne til at vår sivilisasjon ødelegges av de mørkeste krefter verden har sett. For hverken ytringsfrihet, homofile, kvinner eller alle andre som trues av islam, får økt sikkerhet som følge av demonstrasjoner, uansett hvor mange det blir arrangert. Men på sammen måte som den kalde krigen ikke ble vunnet på grunn pasifisters demonstrasjoner, eller nazismen knust ved passive dialoger, vil heller ikke vår tids fiender bli overvunnet ved nestekjærlighet og maktesløse politikere.

Det er en tid for alt, og så samme måte som nestekjærligheten ikke utelukker kampen, eller kampen utelukker nestekjærligheten, må heller ikke vårt møte med islam utelukke noen av dem.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629