image

Frankrikes statsminister Manuel Valls ble møtt av pipekonsert da han kom til og forlot en minnestund for Nice-terroren mandag. Så sterke mishagsytringer under en så alvorlig stund stiller statsministeren i forlegenhet. Men i stedet for å ta det til seg avviste Valls det med at bare et mindretall pep og at det var upassende.

Valls hadde nettopp uttalt at Frankrike dessverre må regne med flere angrep av typen Nice. Kan det være at denne uttalelsen ble for mye for noen? Valls har det politiske ansvar, uansett hvor tungt det måtte være. Politikere som begynner å forsvare seg med at de har gjort så godt de kunne, sier på en måte at de ikke klarer belastningen.

Folk ser seg om etter ledere, ikke de som ser seg om etter unnskyldninger og utflukter.

Men bemerkningen om at Frankrike må forberede seg på flere angrep er ikke bare dumt og ufølsomt, det vitner om at Valls ikke forstår hva terroren handler om.

Han sier selv etter angrepene at “Frankrike er i krig”, med jihadistene. Dette er et selvrefererende utsagn, for alle kan se at det stemmer. Spørsmålet er hva Valls vil gjøre, og det er når man skal besvare det at politikerne får vanskeligheter. De vet innerst inne at det betyr et oppgjør med en religion og ideologi med en religiøs lov som forsøker å fortrenge fransk lov. Politikerne gjør noen symbolske handlinger som å utvise en radikal imam. Det dukker snart opp en ny.

ANNONSE

Når Valls sier at franskmenn må forberede seg på mer, så sier han at franskmenn må være forberedt på å bli slaktet ned i egne gater,  uten å kunne gjøre noe med det. “Forskere” sier at vi må være forberedt på flere aksjoner der det brukes biler som våpen, eller hvorfor ikke gravmaskiner og busser, som i Israel?

I nødens stund, for det er hva det er, forsvarer ikke lederne nasjonen, de forsøker å forstå og forklare. Men det er ikke det vi har behov for. Vi ser hva vi ser. Vi vil ha ledere som står opp og kjemper. Hvis politikerne sier det ikke er noe mer de kan gjøre, annet enn å øke politireserven, har de i virkeligheten erklært seg maktesløse. Da vil de bli skiftet ut.

De samme ledere er livredde for at mennesker eller grupper i egen befolkning skal “røre på seg”, dvs sette seg til motverge. Med slike ledere som Valls og Hollande er det bare et tidsspørsmål.

Under Algerie-krigen organiserte en gruppe franske offiserer seg i organisasjonen OAS. De fryktet at Frankrike skulle kapitulere og var nære ved å lykkes med å gjennomføre statskupp.

Erdogan kunne ikke stole på hærens lojalitet. Hva tilsier at Hollande kan stole på politiet, gendarmeriet, spesialsoldater eller sikkerhetstjenester hvis de fortsetter å stå for maktesløshet og passivitet?

Vi ser i USA at tidligere soldater vender våpnene mot politiet. Det er et uttrykk for tillitskløft i samfunnet. Vi har i dag en tillitskløft i Europa og hvilken garanti har vi for at ikke noen med uniform skulle ta loven i egne hender, kanskje på fritiden, som i Rio de Janeiro, hvis dagens maktesløshets-politikk fortsetter.

Myndighetene er mest redd for egen befolkning. Men også her dukker spørsmålet om lojalitet og tillit opp. Vil politiet og “etatene” etterforske en innfødt mot-vold like iherdig hvis de merker den har støtte i befolkningen?

Sjefen var det interne sikkerhetspolitiet, Patric Calvar, har advart mot borgerkrig. Landets egne politiske ledelse driver landet i en slik retning. De virker hodeløse. Hvor er de ansvarlige talene til nasjonen, i stundens alvor? Hvor er trøsten, hvor er tegn på vilje, og hvor er advarslene til landets muslimske befolkning hvis de ikke viser tegn på å slutte opp om republikken, dens lover og verdier?

Svaret er ingenting.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629