14:7-terror - dailymail.co.uk:news:article-3691019:Several-people-injured-truck-crashes-crowd-Bastille-Day-celebrations-Nice.html

Etter Pearl Harbor utstedte demokratenes president Roosevelt Executive Order 9066 om internering av japanere i USA – omlag 150.000 ble internert hvorav 62% var amerikanske statsborgere.

FDR var en grundig president, og internerte samtidig også etniske tyskere (ca. 11 000 mennesker) og italienere (ca. 3 000) i USA. Storbritannia gjorde det samme, også i koloniene (Roald Dahl var med på å internere tyskere i den britiske, eks-tyske, kolonien Tanganyika, omtalt i boken “På egne vinger”).

Det sier noe om hva også demokratier er i stand til, hvis de føler seg tilstrekkelig presset. Da hadde Europa opplevet en storkrig i et drøyt år. Proporsjonene var annerledes.

Men 9/11 var USAs Pearl Harbor på eget kontinent, og krigen som pågår i Irak og Syria, og de utallige terrorangrep rundt om i verden, tåler å sammenlignes i alvorlighet, om ikke i antall drepte. USA har førstehånds kjennskap til krigene som river den islamske verden i filler. Selv om det ikke sies høyt, ligger det en frykt under overflaten for at krigen kan smitte til Vesten.

ANNONSE

Det er det jihadistene forsøker, og de har et mye større omland av salafister og islamister.

Det er derfor ikke uten grunn at man kan spørre: Hva nå demokratier?

Frankrike er heller ikke kjent for å ta lett på statens fiender. Krigen i Algerie var svært brutal, og på 90-tallet ble den algirske borgerkrig flyttet over på fransk jord.

I mange franskmenns hoder spøker nok disse minnene. For dem har “borgerkrig” en helt konkret henvisning til Frankrikes engasjement i Maghreb.

Det var et annet Frankrike. I 1961 var den tidligere Vichy-kollaboratør Maurice Papon politisjef i Paris. Da algirere demonstrerte ble de buntet sammen og kastet i Seinen.

En slik brutalitet er vanskelig å forestille seg i dag, men det er altså ikke mer enn 55 år siden. Forandrer en nasjon seg så fort?

Here_are_drown_the_Algerians

“Her drukner vi algirere”. Franskmenn, inklusive politiet, reagerte endel sterkere på opptøyer i 1961. Når islam bringer barbariet tilbake til Europa, vil europeernes silkehansker før eller senere tas av.

 

Man kan spørre hvor tykk den humanitære hinnen er som det dialogstyrte samfunnet bekjenner seg til. Det man kan frykte er at den har ødelagt så mye i det tradisjonelle samfunnet at det ikke er noe til å erstatte det. Staten har ikke noe svar, annet enn politi og soldater, og i lengden er ikke det noe svar, det er bare midlertidige løsninger. Virkelige løsninger er lover og vedtak som gir borgerne følelsen av trygghet.

Det ser man ikke mye til foreløbig.

Sannheten er at Vesten og demokratiene er i splid med seg selv. De styrende klarer ikke bestemme seg, og mediene er mer redd egen befolkning enn den islamske trussel. Befolkningen kjenner de, og muslimene vil de ikke kjenne.

Terroren og jihad-ideologien setter samfunnet under press. Hvor lenge kan Vesten fortrenge sin nære historie? Valgkampen i USA viser at amerikanerne er i oppbrudd. Selv liberale amerikanere er klare på at det er Europa som virkelig er ute og kjøre.

Derfor har det som skjer enormt stor betydning for oppfattelsen av Europa ute i verden. Je-suis-uttalelsene fra politikere og statsledere reflekterer ikke dette alvoret. De tror det holder med sympatierklæringer.

Demokratiene bruker lenger tid på å bestemme seg, men det vi har sett til nå minner mer om vankelmodighet, rådvillhet, unnfallenhet, fortrengning og opportunisme.

Demokratiene står overfor et valg: De må enten tørre å ta grep om maktmidler som gjør at de kan gjenvinne kontroll med egne samfunn, eller så vil fienden ha initiativet: Det er det som nå skjer. Jihadistene agerer, og myndighetene reagerer. Defensivt.

Slik taper man en krig.

Vi ser få tegn til at maktens sentra forstår hvor alvorlig situasjonen er. I stedet inngår de i et spill med selvoppnevnte muslimske representanter som tror de fortsatt har vinden i seilene fordi politikere og presse hegner om islams “ære” og manglende selvinnsikt. Denne innbilningspolitikk lever på lånt tid.

 

Gamle vaner vonde å vende

For hvert nytt angrep kjennes sjokkbølgen, før refleksene slår inn som skal hindre at situasjonen kommer ut av kontroll. Det har utviklet seg et rituale for å mane de onde kreftene ned i jorden: ved å “uttrykke sjokk”, stå skulder ved skulder med offisielle muslimske representanter, advare mot mulige gjengjeldelsesaksjoner (som man frykter vil skje), vise samhold med et nytt demonstrasjonstog hvor “Intet kan splitte oss!”og selvsagt en #-kampanje. Leger med fullskjegg vil intervjues i mediene og si at de fremste ofrene etter terroraksjoner er (ja, nettopp!), og Obama vil muligens kalle lastebilterroren for “road rage”.

Ritualet endrer ingenting. For hver gang blir det tydeligere. De har ikke noe svar.

 

14:7-terror - dailymail.co.uk:news:article-3691019:Several-people-injured-truck-crashes-crowd-Bastille-Day-celebrations-Nice.html

Et ungt offer i Nice.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629