Kommentar

Idet røyken tilsynelatende har lagt seg i Paris, kan man fastslå at byen har opplevd sitt verste blodbad siden den annen verdenskrig, og at det er islamister som står bak. IS har allerede tatt på seg ansvaret for terroren, det blodigste islamske terrorangrepet i Europa siden 191 mennesker ble drept i Madrid den 11. mars 2004, men andre aktører, som al-Qaida, kan heller ikke utelukkes.

Omfanget, koordinasjonen, råskapen, variasjonen i angrepsmåter og det skjønnsomme utvalget av arenaer for kultur og fornøyelser, avtegner et bilde av en terror på et bredt spekter mot det som skiller oss fra dem. Sett fra en islamistisk synsvinkel er sport, musikk, barer, teatre og billedkunst ensbetydende med dekadanse. For oss er de en del av vår sivilisasjon.

Franske myndigheters reaksjon, med unntakstilstand og stengte grenser, er også uten sidestykke i nyere tid, hvilket antyder at denne hendelsen bærer bud om en ny fase i den umulige sameksistensen mellom Europa og islam. Den kan bli en game changer.

Akkurat som amerikanerne ikke kunne la være å reagere kontant etter den 11. september 2001, kan ikke franskmennene la være denne gangen heller. Noen repetisjon av Spanias unnvikende reaksjon på 11. mars, er vanskelig å tenke seg. Til det har det skjedd for mange muslimske terrorangrep, og dette kommer altfor tett på Charlie Hebdo. Mindre enn ett år etterpå, kjennes dette som en eskalering.

Et angrep på byer som London, Paris eller Roma føles ellers som et angrep på hele Europa, og europeernes tålmodighet er ikke uendelig. På et eller annet tidspunkt vil en kritisk masse tenke at nok er nok.

Den kanskje ubehageligste erkjennelsen er at det er islamistene som i øyeblikket setter dagsorden. Det er de som har initiativet. De er i stand til å gjennomføre blodige, koordinerte angrep uten å bli oppdaget på forhånd – også i en av verdensdelens sterkeste militærmakter, med en av de beste sikkerhetstjenestene, som riktignok er overarbeidet.

Hvis islamistene ville, kunne de sette i gang en intens terrorkrig på stor skala mot Europa. Men det er de sannsynligvis for smarte til å gjøre inntil videre, av to grunner.

For det første er de ennå ikke sterke nok til å vinne en full konfrontasjon dersom det helvetet som brøt løs i Paris fredag kveld skulle bli hverdagens orden. I en slik situasjon ville det europeiske villdyret våkne for alvor, og ingen ville skille altfor nøye mellom muslimer. Fransk politi var i stand til å vise ekstrem grusomhet mot algeriere i Paris’ gater i 1961, mens krigen i Algerie fortsatt pågikk, og både de og andre kunne gjøre lignende eller verre ting igjen.

For det andre har det ingen hensikt å krige altfor intenst mot en fiende som langsomt taper vitalitet, og som ikke mobiliserer den motstandskraften som ligger dypt der inne et sted, så lenge han bare utsettes for noen demoraliserende stikk nå og da, og er mest opptatt av å gjenvinne normaliteten etterpå som om ingenting var hendt. Hvor mange angrep har vel ikke gått i glemmeboken? Det er mye bedre å la ham blø langsomt, for eventuelt å sette inn nådestøtet senere.

Islamistene benytter altså sitt initiativ til å slite fienden langsomt ut. Skritt for skritt oppnår de underkastelse. En tegning her, en halalkylling hist, en aksept av manglende håndhilsing der.

Men virkningen er i ferd med å bli lovlig klaustrofobisk. Man kan ikke puste fritt når forsamlingsfriheten bare kan garanteres av tungt bevæpnet politi.

Frankrike har opplevd det mest skremmende angrepet, og Frankrike har den største muslimske befolkningen i Europa. Kan det likevel hende at landet ikke har de dårligste oddsene?

Det er også i Frankrike at man har forbudt sløret i skolen, det er i Frankrike man stenger grensene for bekvemmelighetsmigranter og ellers stikker byråkratiske kjepper i hjulene for deres utnyttelse av landet, det er i Frankrike at man heller avlyser offisielle middager enn å gi avkall på vinen hvis nærvær ayatollaher ikke tåler, og det er i Frankrike man har noen av verdensdelens beste tenkere.

Det er derfor ikke usannsynlig at det også er Frankrike som først gjenerobrer initiativet i konflikten. Som tar kontroll. Som innser at de på mange måter er blitt som Israel, og at israelske metoder vil behøves.

Og hvis Frankrike endrer spillereglene, kan Europa følge etter. Det ville ikke være første gang.

 

france+flag