Kommentar

Alteret i Notre Dame omgitt av røyk mens brannen fremdeles pågår den 16. april 2019. Foto: Philippe Wojazer / Reuters / Scanpix.

Paris er ikke et hvilket som helst sted. Det er en av Europas aller største metropoler, men også så mye mer. Frankrikes hovedstad er en av byene som symboliserer den vestlige sivilisasjonen, i likhet med Roma, London, New York, Jerusalem…

Det er ikke så mange andre byer som har denne magiske statusen i egenskap av politiske, økonomiske eller åndelige sentra som har preget Vesten gjennom historien, og for den som har sans for tingene som har gjort oss til det vi er, banker hjertet lett en smule ekstra av ærefrykt når man besøker dem.

I den moderne sekularismens Frankrike er det lett å glemme at landet av og til omtales som kristenhetens eldste datter. Verdens nest eldste universitet, Sorbonne, oppkalt etter teologen Robert de Sorbon, ble grunnlagt i Paris som en frukt av Notre Dames katedralskole.

Den dualismen mellom troen og fornuften som kommer til uttrykk ved disse to institusjonenes sameksistens, er et av de viktigste kjennetegnene ved Europa. Det er en arv fra middelalderen som moderniteten ikke har forvaltet på beste måte.

Det var også i middelalderen, flere hundre år tidligere, at islams første store forsøk på å erobre hjertet av Europa ble stanset av en frankisk hærfører ved navn Karl Martell. Han ligger begravet i en annen kirke ikke så mange kilometerne fra den som brant mandag kveld.

At islamistene som hater alt dette, har ønsket og fremdeles ønsker å ramme byer som New York, London og Paris, er lett å forstå. Det fremstår nesten som et mirakel at Roma ennå ikke er blitt rammet.

Da nyheten om brannen i Notre Dame kom i 19-tiden mandag kveld, var det umulig ikke å tenke at dette kunne være jihad, ikke minst i lys av tidspunktet og all vandalismen mot kirkene i Frankrike. Det var bare så altfor lett å forestille seg for eksempel at jihadister kunne ha infiltrert vedlikeholdsarbeidene, og det virket påfallende både at brannen begynte i et så vanskelig tilgjengelig punkt og at den spredte seg så uhyggelig raskt.

En mistanke om at det kan bli lagt lokk på eventuelle tegn til terrorisme for å unngå at Frankrike destabiliseres, kommer også uunngåelig snikende. Vi håper naturligvis at sannheten kommer frem, men føler oss liksom ikke helt sikre.

Men la oss anta at dette er en ulykke. Gjør det egentlig situasjonen så mye bedre?

Som Douglas Murray skrev i The Spectator i går kveld, er det uansett vår tid som ikke har vist seg i stand til å ta vare på Notre Dame.

For de av oss som fulgte presse- og TV-dekningen i flere land i går kveld, og hørte kommentarene fra journalister, politikere, eksperter og andre forståsegpåere, gjerne dominert av plattheter og føleri, virker brannen i Notre Dame som punktumet i en lang setning som ikke forteller noen hyggelig historie.

En av bemerkningene i vrimmelen av slike i går kveld fortsatte å gi gjenklang i hodet en tid etterpå: Notre Dame er også en religiøs bygning. Også.

Langt viktigere var det å understreke at Notre Dame var en av de tre mest besøkte attraksjonene i Paris ved siden av Louvre-museet og Eiffeltårnet. Det er som om storheten ved den franske hovedstaden bestod i at turistene finner det for godt å besøke den.

Bygningen er altså et statussymbol for byen. En kilde til stolthet. Man vil gjerne briske seg med et monument, og man innkasserer gjerne pengene det skaffer byen. Når Notre Dame brenner, er det den franske grandeur som er rammet. Selvbildet er skadet. Fasaden sprekker. Men den fasaden skjulte noe innvendig som ikke var så bra.

Man vil ikke anerkjenne at den ånden som satte opp bygningen, er Europas ånd. Særlig Frankrike har tvert imot brukt mye energi på å riste av seg den ånden med sin sekularisme, sin laïcité.

«Det er trist å se at en del av oss brenner», lød en av reaksjonene fra den franske presidenten i går kveld. Sannheten er snarere at den delen av oss som i sin tid resulterte i den storslagne katedralen, har brent ganske lenge.

Selv om dette ikke skulle være jihad, er det ikke så mye bedre at det som nå er verdens mest berømte branntomt, er et resultat av ignorant og historieløs skjødesløshet. Enda verre hvis den skyldes en aggressiv motvilje mot vår egen historie. For det betyr at vi ville ha vært ille ute også i fravær av fiender.

Hvorfor stod den bygningen der? Fordi noen mente det var så viktig å holde evangeliet levende at de opprettet institusjoner til dets fremme. Den oppgaven har gått i arv gjennom generasjonene helt siden de første apostlenes og evangelistenes tid. Uten den åndelige arven er bygningen et tomt skall.

Vi er alle arvinger av den beste sivilisasjonen verden noen gang har sett, og en av de viktigste delene av den arven er den spirituelle. Notre Dame var frukten av et tre hvis røtter den franske sekularismen har hugget over. Kristendommen i Frankrike er riktignok ikke død, det er snarere i Frankrike man finner noen av kristendommens mest vitale miljøer. Noen av deres medlemmer stod utenfor Notre Dame og sang salmer i går kveld. Men disse har ingen plass i hjertet hos mennesker i politiske eller intellektuelle maktposisjoner.

Det er fordi denne arven har så storslagne uttrykk i Frankrike at fallet er så dypt. Men også for mindre nasjoner er dette en tankevekker. Står det nødvendigvis så mye bedre til med oss? Har dere tatt en titt på kirkene i deres egne nærområder og ellers i landet i det siste? Er de bedre eller dårligere vedlikeholdt enn, la oss si, nærmeste kjøpesenter?

De franske kirkebygningene ble i sin tid konfiskert fra kirken, og er i dag statens eiendom. Dersom staten ikke har hatt råd til nødvendig sikring av landets viktigste kirke, kan det bety at Frankrikes egen vanskjøtsel av sin egen arv, gjør større skade enn den våre fiender måtte anrette.

Fienden hater den arven mer enn europeerne elsker den. Og så lite som europeerne elsker den, skal det ikke så mange fiender til, om noen, for å utslette den.

Håpet for Europa består i at det tross alt finnes mange vanlige mennesker som forstår dette bedre enn makthaverne. Vi trenger dem, for det er mye mer enn bygninger som står på spill.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!