Gjesteskribent

Arnt Folgerø

Politikeres og forsvarsledelsens reaksjoner på norske soldaters bruk av samholds- og identitetskapende symboler og språk i Afghanistan-krigen viser en avgrunn mellom to virkeligheter, mellom den menneskerettsfikserte, norske politikereliten og soldatene som setter livet på spill i en krig der det er svært vanskelig å skille mellom venn og fiende. Forsvarsminister Grete Faremo er rystet og sjokkert over det hun kaller ukultur blant norske soldater i Afghanistan. I et debattprogram på NRK fra Litteraturhuset i Oslo nylig sa Elin Ørjasæter at hun derimot var sjokkert over Faremos og forsvarsledelsens uttalelser i denne saken. Det er mye som taler for at Ørjasæters sjokk bør være rettesnoren for å forstå denne saken.

Gapet i virkelighetsforståelsen mellom politikere og forsvarsledelsen på den ene siden og soldater i felt, er ikke noe nytt. I en utredning om norske soldater i Kosovo viste Tone Røkenes og Thorvald Sirnes hvordan politikere og ledelsen i Forsvaret underslo yrkesstoltheten, ærligheten og virkelighetsforståelsen hos norske soldater. Etter å ha blitt trent opp til kamp, havnet de norske styrkene som freds- og sosialarbeidere i en korrupt og voldelig virkelighet der de var maktesløse. Men erfaringene og de skandaløse forholdene som soldatene opplevde, ble ikke kommunisert oppover i systemet, fordi erfaringene og språket som soldatene formidlet erfaringene med, ble oppfattet som rasistiske.

«Mange kulturelle og sosiale innsikter må friste en undergrunnstilværelse. Kommer de opp i dagen, fungerer de som en effektiv demonstrasjon av hva det ikke er mulig å hevde offentlig uten å bli skandaløs», skrev de to forfatterne i sin studie.

I Afghanistan er norske soldater mindre sosialarbeider og mer krigere enn de var i Kosovo, og følgelig er det ikke korrupte lokalpolitikere som først og fremst får soldatenes oppmerksomhet, men soldater og terrorister fra den andre siden. Og det er norske soldaters «krigerspråk» som Faremo mener ikke har noen legitim plass i det norske samfunnet. Det hun ønsker er verdier som renser soldatvirkeligheten for hevn, for hatefulle følelser og krigslyst. Drep Talibans soldater, men gjør det med et godt norsk verdigrunnlag, er budskapet fra Faremo & co.

Faremo og hennes forbundsfeller setter i denne saken likhetstegn mellom soldatenes verbale subkultur og ukultur. Subkulturen i dette tilfellet er en form for språk og mental styrketrening og strategi som skal sette soldatene i stand til å tåle sterke psykiske og fysiske belastninger, et resultat av krigens nådeløse logikk.

Soldater som tar inn over seg sin fiendes menneskeverd og likhet med seg selv, vil neppe klare å fungere optimalt i skarpe situasjoner. Dehumanisering av de andre blir på mange måter en naturlig reaksjon på en unaturlig situasjon, som gjør soldaten i stand til å utføre sitt oppdrag og leve med seg selv etterpå, påpekte klinisk psykolog Andreas Høstmælingen i et avisinnlegg for noen dager siden.

Subkulturelle språk er noe som nesten med nødvendighet utvikler seg i praksiser som har med liv og død å gjøre. Hadde folk hørt hva kirurger kan komme til å si under store operasjoner, ville de fått betenkeligheter med å legge seg inn på sykehus. Da de norske «Gaza-helgenene», Mats Gilbert og Erik Foss, tidligere i høst var med et av NRKs skravleprogrammer, nektet de å røpe den «humoren» de måtte ty til for å «overleve» mentalt der de vasset i blod for å lappe sammen ofrene for bomberegnet i krigen mellom Hamas og Israel.

Den formen for nytale som politikere av Faremos støpning benytter i diskusjoner om norsk krigsdeltagelse og som politikerne bruker for å tvinge soldater og offiserer til å ordlegge som som barnehagetanter når de skal uttale seg om krig, går kort ut på å fornekte krig der det først og fremst er spørsmål om å overleve. I de norske politikernes postmoderne virkelighetsforståelse finnes ikke den skitne krigen, og i den norske elitenes erfaringer forbindes krig fort med nazisme. Og som en følge av denne virkelighetsfornektingen er offiserene som forsøker å skildre krigens virkelighet, livredde for å bli stemplet som nazister og rasister.

Regjeringen har hele tiden benektet at Norge er i krig i Afghanistan, det soldatene driver med, er nasjonsbygning og bygging av et sivilt samfunn. Regjeringspartiet SV vil helst at norske soldater skal drive som sosialarbeidere i Afghanistan, de ønsker at verden skal være som Kristin Halvorsens offentlige barnehager. SVs og Faremos idealsoldat er sosialarbeideren, noe som jo også er i samsvar med deres legitimering av det norske «nærværet» i Afghanistan, et «nærvær» som mer og mer ligner på en rolle som kan sammenlignes med den klassiske, lutheranske misjonæren, hvis viktigste oppgave var å omvende folk til kristendommen og spre opplysning om vestlig teknologi og samfunnsorganisering.

Virkelighetsfornektingen til Faremo og den øvrige norske eliten begrenser seg ikke bare det norske soldater opplever i krig ute i verden. Den danner et systematisk mønster og omfatter alle samfunnsområder og gjør at de «meniges» erfaringer, som ikke passer inn i elitens virkelighet, enten blir fornektet eller underkommunisert. Elitenes godhetsspråk skaper altså mangel på kontakt og reell kommunikasjon mellom toppene i samfunnet og de som befinner seg i førstelinjetjenesten, slik rapporten fra Tone Røkenes og Thorvald Sirnes og Faremos ferske Afghanistan-reaksjoner er gode eksempler på.

Slipper subspråk fram for den middelklassedefinerte offentlighetens ører, så tolkes det som moralsk uakseptabelt og mindreverdig. Fascisme, populisme, rasisme, fremmedfrykt og inhumanisme er velkjente betegnelser i den offentlige debatten og er særlig utbredt på den politiske venstresiden for å slå folkelige uttrykksmåter flate. Resultatet er at vi får et språk som er rensket for direkte forbindelse med den «skitne» virkeligheten. Ved å begrense seg til det såkalt debattspråket, løfter deltakerne seg ut av virkelighetens verden og havner i en pseudovirkelighet eller en liksomvirkelighet som danner det politiske beslutningsgrunnlaget for den norske eliten!!

Eliteønsket om en «ren og god» virkelighet er koplet sammen med et sterkt behov for kontroll over vanlige folks holdninger, meninger og følelser. Denne kontrollen gjennomføres med en massiv virkelighetsfornekting på den ene siden og en sterk indoktrinering av de politisk riktige meningene på den andre siden. Her har den norske eliten barnehagene, skolene og mediene som sin viktigste allierte i kampen, en kamp der universalisering av meninger, holdninger og emosjoner er målet, et mål som fører til fattigdom på sunne emosjoner, til fattigdom på naturlige reaksjoner og et naturlig engasjement, i den norske AP/SV-staten.

Arne Folgerø

Trykt i Klassekampen i en noe forkortet form og en annen tittel.

Les også

-
-
-
-
-