Kommentar

På engelsk kalles det the chattering classes. Ordet er beskrivende også for dagens norske akademiske/mediale/politiske elite. Man snakker en masse, men har egentlig lite å si, for man våger ikke å ta opp de virkelige alvorlige problemene. Den alvorlige situasjonen.

Jeg synes å fornemme en taus frykt bak all plapringen, som går langt ut over Norge. Det kan synes søkt, men jeg opplevde at det lå noe mer bak The Day After Tomorrow enn en truende miljøkatastrofe. Den ble et bilde på noe mer, som er mer diffust, angstridd. Det er noe vi aner ute i mørket som vi frykter. Jeg skulle likt å se en film som tok for seg små hverdagsepisoder, og lot dem tale for seg, som varsler. Jeg tror det kunne blitt meget truende. Det er en slags state of mind, som kunsten lenge har lekt med, men dette er ikke lek.

Filmen «Ulvetid» av Michel Haneke gjør dette. Den gir deg angst. Den skildrer tiden etter en ubestemmelig katastrofe. Vi er i Frankrike. Et borgerlig ektepar drar med sine to barn til hytta på landet, for å komme vekk fra byen og sivilisasjonen. De har med seg kanarifuglen til gutten og forsyninger for lang tid. Vannet er forurenset og noe av det dyrebareste. Men i huset venter en annen familie. Av lavere klasse. Denne mannen sikter på den intellektuelle med gevær. Alle forsøk på å tale ham til fornuft strander. Han dreper eieren. Grunnen rives under bena på moren og de to barna, som må gå til fots gjennom landsbyen. De tigger kjente om hjelp, og får mat stjålent av en, men ingen vil åpne. På torget brennes husdyra.

Det ligger en tåke over landskapet som gjør mørket om natten ugjennomtrengelig. Fyrstikker, batterier, lommelykter er uvurderlige. Staten er borte. Menneskene er overlatt til seg selv. Det klarer de egentlig forbausende bra. Tilskueren venter seg grufulle overgrep. Det skjer ikke. Men gnisningene er tydelige. Det skal ikke mye til før de slår ut i ekstreme handlinger.

Menneskene Haneke skildrer, har mistet alt. De har ikke noe hjem. Bare det de står og går i, og rakk å rive med seg.

Det er gjenklang av jødedeportasjonene, Bosnia og Tsjetsjenia. Vi vet så mye om disse tingene at det å se en lavmælt fremstilling av samfunnets oppløsning er det sterkeste. Mørket. De fine boblejakkene som ikke betyr noe lenger. Det å være prisgitt krefter du ikke kontrollerer, eller har noen mulighet til å påvirke. Venting, i uendelighet. Plutselig skjer det noe, og det kommer som kastet på deg. Er det til det bedre eller verre? Du rekker ikke å avgjøre det, før det skjer med deg.

I Treblinka ble det kalt Slangen: den siste distansen de nakne menneskene skulle tilbakelegge til kamrene. Gjerdene var hele tiden pyntet med friske grener for å fjerne følelsen av å være innestengt.

Det er først tapet av trygghet og så uvissheten som gir oss angst.

På en eller annen måte er det i skjæringspunktet mellom en overkontrollert virkelighet, og noen farer vi ikke våger sette ord på, at angsten oppstår.

Denne oppstykkede tid, alle våre gjøremål og alle våre ting, rir oss, hindrer oss i å besinne oss, i å utvikle et språk som kunne peile inn de viktige punktene og ta inn nye signaler. Det handler også om helt konkrete ting som nedlagte fyr, jernbanestasjoner, ubemannede politistasjoner, nedlagte postkontorer eller sykehus. Finnes det ikke en tanke der ute et sted: Hva om noe skjedde, hva om situasjonen ble helt snudd på hodet? Kunne det tenkes at vi kunne komme til å trenge disse institusjoner som er uttrykk for fellesskap og omsorg?

Jeg så en dokumentar om en Stephenson som bygget det første fyrtårnet utenfor den skotske kysten. Det var gripende. Fiskere og sjøfarende gikk ned i storm og uvær. Fyret lot dem se hvor de var. Det var grovbarkede karer som bygget det selv. De var skeptiske til å begynne med, til de så hvor solid og sterkt det ble. Det tålte vinterstormene.

Vi får presentert fremskrittet som rasjonalistisk, men det er feil. Disse tapre menneskene var drevet av en sterk gudstro. Stephenson mistet begge barna sine i kikhoste. Den gang dødelig, og farlig selv i dag for de minste. Men han ga ikke opp. Fyrtårnet skulle opp. Det var ikke for å bevise seg selv. Det var av den underlige blanding av ønsket om å gjøre godt, og frigjøring av skapende krefter. Teknologi og ånd sto ikke så langt fra hverandre.

Hvilken evighet siden. Hos oss kryper et mørke nærmere. Når jeg leser om politireformen at Elverum og Kongsvinger skal være underlagt Hamar, ti mil unna, får jeg en del bilder av mennesker som føler seg overlatt til seg selv. Det er nettopp det Hanekes film handler om.

Disse tingene er også konkrete. De handler om fysiske nedleggelser, at samfunnets serviceinstitusjoner forsvinner eller selges ut. Men det handler også om symbolske tegn. Bak denne politikken ligger en mentalitet, noen forestillinger om verden. Leser folk disse tegnene? Jeg tror de gjør det og at det oppstår lakuner av angst inne i oss, som vi ikke får artikulert.

En politiker må våge å kommunisere med folk hvis han skal gjøre seg fortjent til navnet. Man kan si mye rart om Carl I Hagen, men han har til tider våget å kommunisere med folk. Hvilken politiker blant de etablerte gjør det? Det finnes ingen visjoner, ingen overbevisning ut over neste statsbudsjett.

Den plaprende eliten i Norge har dømt hans Bergenstale nord og ned. Men det er ingen som våger å ta opp det som er hans tema: at det finnes en sammenheng mellom det som skjer med f.eks. Israel og vår egen skjebne. For selvfølgelig gjør det det. Noe annet ville være forræderi. Men det er som om avstandstagen til Israel har pågått så lenge at vi ikke lenger vil innse sammenhengen. Skulle Europa la jødene gå under en gang til?

Man kan innta mange ulike posisjoner, ha mange tanker i hodet på en gang. Det viktigste er å se, tørre å se sammenhenger, brudd, nye konstellasjoner. Her hjemme blir det modeller, versjoner, moral. Det er ufruktbart. Fenomener støpes inn i en form som fratar dem sin originalitet, sin autensitet, sin nyhet.

Bibelhistorien våkner til liv. Jeg leser at evangeliske kristne i USA utvikler en mer militant Jesus. Det er kanskje ikke så merkelig? Den militante Jesus er ingen ny oppfinnelse. Det er naturlig å tolke The Passion of the Christ som at det foregår noe, en slags revival som umiddelbart ikke er lett å klassifisere.

Kanskje vi får et nytt alvor, hvor det blir lov å bruke de store ordene igjen?

Det er når samfunn/mennesker står overfor dødelige farer at språket gjenvinner sin kraft.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også