Kommentar

Walid al-Kubaisis film om Det muslimske brorskapet nådde mandag kveld ut til flere hundre tusen hjem. Som publikum på Vika kino torsdag ble nok mange av dem sjokkert. Hva er det som gjør filmen så troverdig? Det er dissident-stemmene fra den arabiske verden, folk som Tarek Heggy fra Egypt. De snakker med autoritet og troverdighet. Man forstår at de ikke tuller eller er useriøse.

Man senser også at de snakker ut fra erfaring, og innsikt. De advarer mot krefter i sine egne samfunn, og bruker sterke ord: Hvorfor skulle de stille sin egen kultur og sin egen tro i et dårlig lys, hvis det ikke var alvor? Dette spørsmålet stiller alle som ser filmen seg, og svaret blir at det er fordi filmen overbeviser om at faren virkelig eksisterer: disse godt voksne mennene med høy utdannelse snakker ikke unødvendig, de flåser ikke. Alvoret står skrevet i ansiktene deres.

To pluss to

Når seeren tar budskapet så alvorlig er det fordi han/hun sammenholder med hva en ser i hverdagen i Oslo, og hva en kan lese på internett og i avisene. Det er fordi det de intellektuelle i filmen forteller gir mening til hva de fleste har opplevd av enkelthistorier og hendelser at filmen går så inn på seeren. Man kjenner i maven at den forteller sannheten, og den er verre enn vi vil vite. De fleste skulle ønske at det ikke var sant. De fleste skulle gjerne levd i uvisshet en stund til.

Det er her filmen har sin store misjon. Den bryter gjennom.

Folk flest har i dag nådd et nivå hvor de er modne for å se sammenhengene. De er klare for et bevissthetsgjennombrudd. Grunnen til at de er klar for dette steget er at det står store saker på spill. Det gjelder ens eget samfunn, barnas fremtid.

Hjelp

Det er tankevekkende at det er intellektuelle og politisk aktive fra Midtøsten som forteller nordmenn dette. Våre egne intellektuelle og kulturarbeidere er opptatt med det motsatte: av formørkning. Av å bortforklare de store sammenhengene.

Det bør gi grunn til ettertanke. Det finnes altså muligheter for politiske allianser mellom kritiske og sekulære muslimer og nordmenn som setter pris på et fritt samfunn.

Myndighetene og avisene har til nå fulgt stikk motsatt politikk: de har fremhevet såkalt moderate muslimer, og moderat betyr i denne sammenheng at man forsvarer muslimer som gruppe, kollektivt og konsekvent, slik at all kritikk gjendrives som et angrep på troen. Det mest avslørende er forholdet til hijab og ytringsfrihet. Dersom man ikke kan problematisere disse spørsmålene er man ikke moderat, da er man islamist.

For filmens budskap er at muslimer må la sin religion være hjemme. Muslimene har gjort en stor feil ved å ta religionen med seg ut i samfunnet, og nekte å tilpasse seg. Hijab er det synlige eksemplet. Ved å pukke på sin rett til hijab har muslimer antagonisert en stor del av europeerne, og for hver slik sak øker antagonismen. Folk begynner å se et mønster.

Det er ingen ringere enn Hassan al Bannas gjenlevende bror, 86 år gamle Gamal, som sier dette: muslimene ber om bråk når de nekter å tilpasse seg, og tvert imot forlanger at andre skal tilpasse seg dem. Det er en arroganse og et hovmot så stort at folk har vært redde for å erkjenne det.

Multikulturalister og islam-apologeter har forsøkt å selge islam og muslimsk leveskikk under merkelappen toleranse. De har spilt på europeernes skyldfølelse, og den har vært stor. Men flere ting tyder på at grepet er ved å glippe. Annen verdenskrig er ved å bli historie og ikke aktuell samtid. At Tyskland for første gang kan arrangere en utstilling om Det tredje riket i det historiske museum i Berlin, er en slags milepæl. Det kan være en milepæl med mange sider, men tyskerne ser ut til å trå ut av den historiske skyggen. Man kan ikke smelle med den historiske pisken og forvente at de farer sammen av skam. At dette sammenfaller i tid med Thilo Sarazzin-debatten er neppe tilfeldig.

Tyskland har tross alt nok intellektuelle til å ta debatten mange steg fremover, og politikerne ser av meningsmålinger at folket ligger mange hestehoder foran dem. Vi er inne i en catching-up prosess. Det er stiftet et tysk Frihetsparti. Partiene forstår at de må kjenne sin besøkelsestid. Det har Weimar lært dem. Konsekvensen er altså stikk motsatt av det Gutmenschen foreskriver: mer tilpasning til- og rom for islam.

Det som nok har gjort dypest inntrykk på tyskerne er dokumentarfilmer som viser at tyske barn mobbes og trakasseres på skoler der de er i mindretall, og det begynner etterhvert å bli mange steder. De muslimske elevene behandler dem som «skitt». Dette sårer selvfølgelig tyske foreldre dypt, det er deres barn, og de tenker: er dette fremtiden?

Rom

Det er i dette rommet muslimbrødrene opererer. Først må det skapes et muslimsk miljø. Det har nå etter noen tiår med innvandring blitt resultatet: muslimer lever først og fremst som muslimer, ikke samfunnsborgere. Argumentet om at alle som betaler skatt og er lovlydige er gode borgere er et forsøk på å omgå denne problematikken: å være borger handler om noe mer. Det handler om å anerkjenne alle som likeverdige, om å anerkjenne at loven er lik for alle, at den er et uttrykk for folkets suverenitet.

Men islamistene gjør ikke det. De anerkjenner ikke at loven er menneskeskapt, og at folket er kilden til suvereniteten. De aksepterer ikke at rettighetene er suverene og at man kan fornærme også G-d. De lever i sin egen 1:1 verden, der koranen er sannhet og de som fortolker den vet hva Allah mener. Inkompatibiliteten begynner her, på den helt grunnleggende forståelsen av menneske og samfunn. Muslimene tenker egentlig bare ut fra islam, de andre er her på tålt opphold, til islam kan realiseres.

Krigen

Slik pågår det en stille krig. Den har pågått i mange år. Men det er først i den senere tid at folk i Vesten virkelig har begynt å forstå hva det handler om. Det har tatt lang tid. 9/11 fikk en til å forstå jihadistene, terroristene. Men den ikke-voldelige, mer skjulte islamiseringen har det tatt lenger tid å forstå. Ikke så rart, med det daglige bombardementet av politisk korrekt propaganda fra en mer eller mindre samlet maktelite.

Men deres grep glipper, og den økonomiske krisen kan gi oppvåkningen et realt puff fremover.

De gode tidene har kamulert hva som foregår: at Europa har importert millioner av mennesker som ikke vil integreres, ikke er økonomisk bærekraftige og danner parallelle samfunn på storsamfunnets bekostning. Den økonomiske krisen vil knuse forestillingen om at det går seg til, at det er bruk for og plass til alle. Bevisene er allerede tydelige på hvem som tilpasser seg og hvem som gir bidrag til samfunnet, og denne balansen vil bli enda klarere. Det vil være et økonomisk regnskap, for det er det eneste politikerne må forholde seg til.

Det er interessant og megetsigende at regjeringen i sitt nye forslag til pappaperm knytter den til at mor enten har vært, eller skal ut i arbeid.  Mammaer som går hjemme får ikke full dekning. Det rammer Holmenkollen (rike), Agder (kristne) og Grønland (muslimer).

Men den vanskelige nøtta er verdikonflikten. Det sitter uhyggelig langt inne for eliten å innse at de har bygget et samfunn på luft. Deres utopi om det multikulturelle kollapser foran øynene deres. Et samfunn som bygger på toleranse for alt, kan ikke eksistere hvis det tillater intoleransen å bre seg. Det er blitt synlig at det innenfor muslimske miljøer arbeider krefter som ikke er demokrater. De representerer en versjon av islam som er politisert og totalitær.

Det er her Walid al-Kubaisis film har sin store misjon. Den viser hvordan Brorskapet arbeider. De har en strategi om å ta over. De satser på demografi, dvs. barnefødsler og familiegjenforening, de satser på å utnytte demokratiets rettigheter til å undergrave demokratiet innenfra: gjennom åpne grenser, som tillater bevegelser i et antall ingen kan følge med på, myndighetene har selv fraskrevet seg retten til kontroll gjennom Schengen, mens muslimene krever rett til hijab, rett til egen mat, rett til egne svømmetimer for kvinner, rett til kjønnssegregert gymnastikk, rett til bønnerom på arbeidsplassen, rett til spesielle hensyn under ramadan, rett til egne domstoler i familiespørsmål, rett til kjønnssegrerte møter, rett til hjemlandets språk. Listen er uendelig lang. Den stanser ikke, for det er alltid et nytt krav.

Folk har begynt å forstå at disse rettighetene og kravene utgjør en kjede. De er selv en del av denne kjeden. Dvs. det er et null-sum spill. Det muslimene vinner, taper ikke-muslimer. Langsomt tvinges de til å leve på muslimenes premisser.

De fleste nordmenn finner seg ikke i det. De flytter. Dermed blir Norge et segregert land. I likhet med andre land i Europa.

Hvordan stanse galskapen? Første bud er å stanse den onde sirkelen. Vi er nå inne i en negativ spiral, takket være muslimene og myndighetenes politikk.

Venstresiden som normalt skulle tatt opp kampen for friheten, er svak. SV-ere som Heikki Holmås og Per Østvold forsøkte å ta opp islamiseringen av jenter, småjenter, i våres. Men da de fikk på pukkelen trakk de seg tilbake og nøyde seg med å markere. Det er nederlagspolitikk.

Sosialister var flinke til å bekjempe den borgerlige staten. Da var de modige. Nå står de overfor en virkelig alvorlig og farlig fiende. Da kryper de med halen mellom bena. Denne feigheten har islamistene for lengst registrert. På bunnen av sitt hjerte forakter de sosialistene.

Hvem er det så som kan føre kampen for Norges frihet? Kultureliten, journalister og forfattere, er tause eller medløpere. Det er ikke de autoriserte og priviligerte sjikt vi må søke. Det er blant vanlige folk, og det finnes massevis av dyktige mennesker. De må forstå at hvis de ikke våger noe nå, vil de betale dyrt senere. Vi er allerede kommet meget langt i islamiseringen: når skolene får 90 prosent elever med utenlandsk bakgrunn har man skapt de optimale forhold til å overta. Det norske er borte, og også ikke-muslimer og muslimer som ønsker integrering vil stille og forsiktig trekke seg ut og flytte. De pågående blir igjen og overtar mer og mer. Til slutt går alle jentene i blokka med hijab.

Da har Norge avstått en del av sitt territorium. Dette området vil være muslimsk, ikke norsk, og de pågående kreftene vet dette utmerket godt. Når de hindrer politiet i å komme inn er det for å markere hvem som bestemmer. Dette er ikke Norge. Derfor er det ikke ungdomsbråk eller utenforskap som ligger bak når dansk og svensk politi møtes med ramponering og vandalisme hver gang de våger seg inn i Rosengård eller Gellerup. Det handler om noe langt mer alvorlig. Noen har erklært det åpne samfunn krig, og de har fått et brohode.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også