Kommentar

Michael Haneke er en spesiell filmskaper. Som mange kunstnere er han tiltrukket av undergangen. I hans siste film Det hvite båndet, gjenskaper han livet i en tysk landsby på grensen til Polen, rett før utbruddet av første verdenskrig. Det er filmkunst av høy klasse. Men det blir for mye destruktivitet. Kjærlighet finnes, men den drukner.

Livet i små samfunn har innslag av hykleri, misunnelse, forstillelse. Mennesker er presset sammen, utlevert til hverandre. Det kan skje de frykteligste overgrep, som kan implisere hele samfunnet, og langsomt forgifter det.

I Hanekes landsby finnes alle disse elementer i fullt monn: presten følger Skriftens ord om at den som elsker sine barn tukter dem vel. Han følger en blanding av prøysserdisiplin og gammeltestatmentlig moral. Hvis å tukte betyr å elske, elsker presten sine barn høyt. Han har mange og to skal stå til konfirmasjon. Det gjelder å passe på.

Da barna var små bandt fruen et hvitt bånd i håret for å minne barna på de sanne dyder. Derav filmens navn. Det skal ikke mye til før presten henter pisken og gir de to eldste ti rapp. Samtidig må fruen og barna igjen ta på seg det hvite båndet. Presten er mer prest enn pappa. Barna må kysse hans hånd, og svare med det spesielle «ja, pappa», «nei, pappa», som innebærer full underkastelse.

Samtidig er han urolig over hva som rører seg i barna. De er på vei inn i puberteten, og puberteten er kaos. Den eldste gutten får høre historien om en gutt som ble syk fordi han overtrådte de grenser Gud har satt ved kroppen: dvs. han onanerte. Faren spør om sønnen gjør det samme, og får omsider fremtvunget en tilståelse. Slik var det i det gamle agrarsamfunnet, slik holdt man seksualiteten i sjakk. Til en høy pris.

Men den som er vokter risikerer selv å bli besmittet av kaoskreftene. Presten er slett ikke så sikker som han gir inntrykk av. Han har en kanarifugl i bur på sitt kontor. En dag finner han den død på skrivebordet, spiddet av en saks. Normalt skulle en slik sadistisk handling utløst en stor oppvask, men vi ser ikke at det gjør det. Stilt overfor de virkelig grove handlingene, som tyder på forstyrrelse, blir presten taus.

Fortellerstemmen i filmen er den nå gamle læreren. Han beskriver hva som skjedde i landsbyen våren 1913.

En ting er det innestengte livet: landsbyen er avhengig av baronen på godset. Det er han som gir folk arbeid. Dette er fra en slitets tid. Slit og forsakelse. Ingenting kunne tas for gitt. Kulde, slitte klær, lite mat. Penger var noe dyrebart og høyt oppnåelig. Mennesket glemmer fort. Vi har godt av å bli minnet om hvordan det var, også i Norge, for drøye hundre år siden.

Filmen gir et meget autentisk bilde av tilværelsen den gangen. At den er skutt i svart-hvitt øker følelsen av tidsautentisitet.

Det skjer ting i en landsby. En fattigkone blir sendt til sagbruket for å hjelpe til. Der tråkker hun gjennom gulvet og får benet i en maskin og omkommer. Den døde vaskes hjemme, i et hus som forteller om fattigdom. Mannen kommer inn, setter seg og gråter. For mennesker som ham, med en stor barneflokk, kunne ulykker være katastrofe.

Han har en voksen sønn som har temperament. Han kan ikke akseptere at det var et hendelig uhell, og legger skylden på baronen og forvalteren. Under høsttakkefesten går han løs på baronens blomkålåker med ljå og hugger hodene av. Om dette er det en gammel sang: «er lønnen for dårlig så ryker kålhodene av». Det var en hevdvunnen måte å si fra på. Faren er rasende på sønnen: hva skal de leve av hvis de ikke får arbeid på godset?

Baronen er overhode for landsbyen og må opptre ansvarlig. Han står frem i kirken og gjør ikke kålhodene til noe mer enn de er; et raseriutbrudd.

Men det skjer andre ting i landsbyen som er langt mørkere, og ingen vet helt hva som er på ferde.

Det begynner i filmens åpningssekvens. Legen kommer ridende fra sin dressurtime da han og hesten styrter. Noen har spent en vaier over veien, og legen skader seg stygt. Han må på sykehus. Nyheten sprer seg, barna stimler sammen. Men da de voksne vil undersøke saken nærmere er vaieren borte.

Noen har spent den der med vilje for at legen skulle styrte.

Det går en stund, så skjer noe enda mer uhyggelig. Baronens sønn på 6-7 år, med adelige krøller, er plutselig borte, midt under høsttakkefesten. Trette og berusede må mennene gå mannegard midt på natten. De finner Sigi gjennombanket inne i skogen.

Det brer seg en uhygge i landsbyen. Noe er på ferde. Kinopublikum forstår også at dette ikke blir den siste hendelsen.

I mellomtiden serveres vi det indre liv i landsbyen, som er preget av forråtnelse. Særlig gjelder det legen. Kona døde i barsel for noen år siden. Jordmoren har trådt i hennes sted, også som kvinne, dvs. seksualobjekt. Legen bruker henne til ikke noe annet enn å tømme seg. I en meget sterk scene tar han et oppgjør med jordmoren/elskerinnen/sekretæren, og forteller hvor sterkt han avskyr henne. Hun lukter, han tenner ikke på henne. Han tramper henne ned. Hun var gitt ham oralsex, og han orker henne ikke lenger. Hun forsøker, forsiktig å si at hun har gjort det hun kunne, at han ikke greier seg uten henne. Men han bare holder på, angriper hennes selvmedlidenhet, spør om hun ikke heller kan ta livet av seg. Han er likegyldig. Hun forsøker å minne ham om alt hun vet: at han var utro også mens kona levde, og nå beføler han sin egen datter, Anna.

Midt i all uhumskhetene har Haneke plassert to små gutter, prestens yngste, og legens yngste. De er uskylden selv, som ingenting vet om verdens ondskap. En natt våkner den lille gutten til legen og vil til søsteren. Han finner henne ikke noe sted. Så hører han stemmer. Han åpner døren. Vi forstår hva som skjuler seg, men slipper å se de mest grafiske bildene. Søsteren sitter på legebenken, og faren snur seg for å kneppe igjen buksesmekken. Den lille gutten tar inn noe han ikke helt forstår.

Det verste er ikke bildene, ikke den synlige volden, det er den indre. Den forråtnelsen er Haneke en mester i å fremstille.

Men den kommer med en pris, også den. Er menneskene så fordervede? Hva er den kunstneriske effekten av å fremstille så mye destruksjon på en gang? Den som har sett Haneke før og kjenner formspråket blir grepet av angst. Det er ingen god følelse.

Det er få hverdagsscener i filmen. Den lurer tilskueren til å tro at han/hun ser virkeligheten. Men i alle landsbyer er det hverdager: solen står opp, fuglene kvitrer, folk kommer ut, snuser på været og snakker om praktiske ting, om hva som skal til for å få dagen til å gå rundt. Inne i mellom plikter og nødvendighet kan det også snike seg et glimt av ømhet og kjærlighet. Det er nesten ikke til stede i filmen.

Baronessen flykter fra godset. Hun føler seg utrygg etter det som skjedde med Sigi. Noe er «løs» i landsbyen.

Hva dette er, bør forbeholdes den kunstneriske opplevelsen. Filmen har elementer av gotisk thriller, skrekkfilm og okkultisme. Særmerket for Haneke er denne evnen til å betvinge tilskueren, få ham/henne til å føle at noe truende lurer. Han har gjort det i film etter film. Trusselen er ikke fysisk, desto mer truende er den.

I hans forrige film, Cache, er Juliette Binoche skuespiller som skal på en audition. Hun kommer til et rom og får beskjed om at hun skal spille en som skal dø. Hun får vite over høyttaler at scenen er virkelig, hun skal dø. Hun slipper aldri ut. En stund tror både Binoche og publikum at det er en virkelig felle. At hun skal dø.

I Det hvite båndet er det et helt samfunn som er truet.

Da filmen vant Gullpalmen i Cannes ble det sagt at filmen beskriver bakgrunnen for nazismen, for det mentale landskapet som gjorde nazismen mulig.

Dette er en overflatisk fortolkning og sier heller noe om en motstand mot å ta filmen inn over seg.

Haneke beskriver kreftene som regjerer blant menneskene. Kaos og destruksjon lurer rett under overflaten. Hva skal til for å utløse dem?

Det finnes en angst i vår tid, og det er denne nerven Haneke forstår å berøre. Hva handler den om? Den handler om at den tryggheten vi føler er en illusjon. Bak den enorme velstanden ligger en følelse av usikkerhet. Den raske innvandringen har forsterket denne følelsen av at ting kanskje ikke er slik de utgir seg for. Det skjer mye ute i verden, og alt dette er koblet sammen med noe vi ikke kan overskue.

Dette er en tidsfølelse med sterke eskatologiske trekk: en følelse av endetid. (jfr. Wolfzeit (Ulvetid) fra 2003)

Haneke er en religiøs kunstner. Han er prisgitt sine egne instinkter, han må forfølge disse stemningene, igjen og igjen. Han gjør det mesterlig, men jeg skulle ønske han ville løfte frem mer av det menneskelige. Vi mennesker trenger håp, uten håp kan vi ikke overleve. Hvis kunsten vier seg destruksjon og undergang blir den selv destruktiv. Noen kunstnere ser ut til å omfavne undergangen, men hos Haneke finnes det en viss motstand i blikket som ser.

Filmen har Norgespremiere 2. juledag.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også