Gjesteskribent

Foto: forbipolene.blogg.no

Den syriske mannen ville ha henne med i bil alene med ham, den første gangen han møtte henne…

Hva skjer med landet vårt i Norges små gater, kriker og kroker akkurat nå? La meg fortelle fra et slikt nabolag i rødt, hvitt og blått. Opplyse deg litt fra reality. Her om dagen sa en venn av meg til en annen: «Hun er den eneste hvite i rekka.»

Hun. Det er meg det.

La meg fortelle deg hvordan det er å være en minoritet i sitt eget land. Det er ikke synd på meg, og det heter heller ikke «rasisme» at jeg forteller om hvordan realitetene er. Er der noen som har blitt utsatt for rasisme i dette tilfellet, så er det nok meg.

Syria har også ankommet strøket, og en velkomstgave ble levert. Et maleri, en duk og et fruktfat. Jeg gledet meg til å endelig få stille opp for en av de syriske familiene fra båtene på havet. Jeg gråt hver gang jeg så de båtene på nyhetene, og ønsker å gjøre min plikt som samfunnsborger. Bidra innen integrering. Så jeg prøvde.

Da den syriske familien klaget over å ha blitt plassert 2 km unna byens sentrum i et 3 etages rekkehus med panoramautsikt over byen, 3 soverom og plen utenfor, spurte jeg: «Men er det ikke godt at det er fred her da? Nei, jeg kan ikke hjelpe dere med å finne et stort hus i sentrum der dere kan bo.»

Mor, far og ungdomsskolebarn. Den eldste sønnen bor med sin gravide kone og datter i en annen by. Klager over sine stakkars søsken og foreldre som må bo her. Klager på nav. Klager på kulda om vinteren. Klager på hvordan de blir behandlet av systemet i det hele tatt.

Så begynte han å foreslå uanstendige ting; som at han og jeg skulle kjørt oss en tur alene til Sveringe. Jeg sa at jeg ble med hvis hans kone blir med. Men det måtte jeg da skjønne, at hans kone er gravid. Det måtte bli han og meg i den bilen.

Eh. Nope! Nei! No!

Jeg forklarte ham at han da måtte skjønne at jeg selvfølgelig ikke ble med en fremmed mann alene i bil på den måten. Dette var første gangen jeg møtte den muslimske mannen.

(…)

MEN NÅ ER VI I NORGE!

Her om dagen skulle jeg rekke bussen. En taxi stod utenfor, som vanlig. Det er den syriske familien som fraktes med den slags luksus hver dag. Flere ganger om dagen. Kunne jeg sitte på? Sjåføren sa ja, men at jeg måtte spørre syrerne.

And so I did. «Nei!» sa sønnen, som tydeligvis var på besøk. Jeg spurte hvor mange de var som skulle sitte i taxien. De var tre, fikk jeg beskjed om.

«Men da er det plass til meg!» Sa jeg, og joinet taxien likevel. Sjåføren var enig, det var jo plass. En nådeløs stemning hersket i bilen, med stygge blikk og stillhet hva angår norsk tale. Harde sinte ord hva angår et språk jeg ikke forstår.

For der satt den blonde, lettkledde alenemammaen meg, og snakket om løst og fast med en MANNLIG sjåfør! Jeg prøvde å snakke med mine naboer, som nå satt der med meg i en lokal taxibil, langt unna båter på hav i nyhetssendingene jeg en gang så på skjermen. Men de svarte meg ikke. Hånet meg. Sa at de snakket på sitt språk, og sånn var det! De var ikke interessert i å bli kjent med «en raring som meg». I følge dem har jeg enormt mye å lære før jeg blir bra nok for dem og deres Muhammed’s lære. Først kan jeg visst begynne med å kle på meg minst 20 plagg til både her og der!

Men jeg er ferdig laga norsk kvinne. Jeg trenger ikke å lappes sammen til noe annet for å bli godtatt av naboene mine, selv om jeg er den eneste white trash i ei rekke på 7 hus. Midt i. Mine besøk bemerker hvordan jeg usynliggjøres. Naboene går forbi. Hilser knapt. Ser rart på meg. Kjefter. Kaster snusposene sine ved trappa mi. Kaster gjørme-kuler på veggen min når det regner. Barna deres får helst ikke gå inn i dette «grisehuset». Altså her er det rent, men vi spiser svin her. Ikke for det, de kristne naboene gjør det de også. Men de er jo godkjent, for de har den rette hudfargen.

(…)

Vi som støtter Hodne og Listhaug, burkaforbud, fred over kvinner og norsksvenske sangtekster, vi er ikke «rasister». Forstå at vi har opplevd noe mange ikke har; sannheten. Realiteten i det norske nabolaget der du ikke bor. Vi kan garantere deg at det ikke er slik dine besteforeldre hadde villet hatt det her til lands.

Jeg lover deg at vi bare ønsler å opprettholde fred, orden og harmoni i det fine landet vi bor i. Akkurat som deg.

 

Les hele Helene Dallands bloggpost på forbipolene.blogg.no

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!