Velkommen til Tanker før søndagen, denne andre søndagen i påsketiden når sykdom gjør at videoen må tas opp på et senere tidspunkt. Dagens tekst er uansett hentet fra det aller siste kapittelet i Johannesevangeliet og den store historien som evangelisten ønsket å fortelle går mot slutten. Leseren har fått mye kunnskap om Jesus, hans lære, hans mirakler, hans død og oppstandelse – og nå begynner evangelisten å avslutte. Den aller siste setningen i Johannesevangeliet lyder faktisk: «Jesus gjorde også mange andre ting, og hvis hver ting skulle beskrives for seg, tror jeg ikke at hele verden ville inneholde de bøkene som da måtte skrives.»

Så evangelisten innser sine begrensninger. Og når vi kommer inn i teksten, havner vi faktisk i et tillegg funnet etter bokens første avslutningshilsen. Men av en eller annen grunn bestemte forfatteren seg for også å skrive ned noen flere små hendelser som også beskrives litt i forbifarten, før forfatteren legger pennen til ro.

Og vi skal være takknemlige for den avgjørelsen, for de siste avsnittene i evangeliet inneholder fantastiske historier, hvor vi får møte noen menn som blir tvunget til å forholde seg til en ny virkelighet og prøve å skape en ny hverdag for seg selv. Etter å ha definert seg selv først og fremst som Jesu disipler så lenge, må de ta en ny kompassretning, for å si det sånn, og få en fungerende hverdag uten sin rabbiner – men det viser seg at Jesus fortsatt er tilstede…

Evangelisten Johannes skriver:

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.

Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.

Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.

Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.

Joh 21,1-14

 

«Jeg drar ut og fisker.» Simon Peter hadde fått nok. Vi vet ikke noe om hva som skjedde før fisketuren, men det er fristende å begynne å forestille seg hvordan de syv disiplene hadde sett til hverandre for å få støtte, hvordan de må ha brukt uendelige timer på å prøve å bearbeide alt som hadde skjedd med dem og lage en plan for nær fremtid. Men plutselig orket ikke Simon Petrus mer. Han bestemte seg i stedet for å gjøre det han virkelig mestret og var god til: å fiske.

Men selv det fungerte ikke.

For Simon Peter og de andre disiplene var det nok en fiasko i en rekke fiaskoer. De hadde satset alt på å følge Jesus – og det hadde mislyktes, i hvert fall så det slik ut for dem på den tiden. Nå prøvde de å gå tilbake til det som hadde vært deres liv før de møtte Jesus, men den virkeligheten eksisterte ikke lenger. Alt hadde forandret seg, alt var annerledes. Ingenting ville vært det samme. Det var ingen vei tilbake.

Men det var én stor forskjell i denne nye virkeligheten: De var ikke alene.

Jesus var fortsatt med dem, selv om de ikke forsto det – eller ikke ville forstå det. Men én ting la de merke til: Så snart Jesus var til stede, så snart Jesus var blant dem og så snart de lyttet til ham, kom suksessene. Simon Peters garn ble fylt med fisk igjen, disiplene fikk spise seg mette og litt lenger fram får de vite at den nye virkeligheten som de trodde var slutten, faktisk bare var begynnelsen.

—

For meg er denne historien om Simon Peter, fiskeren som ble en disippel og deretter prøvde å bli fisker igjen, en historie om enhver kristens reise. Simon Petrus prøvde å gå tilbake til sitt gamle liv, men det gikk ikke. Livet kunne aldri bli akkurat som før, og grunnen var enkel: Han hadde møtt Jesus, lyttet til læren hans og bestemt seg for å følge ham. Og for den som tar det valget, vil livet aldri bli helt det samme. At det har gått to årtusener betyr ikke så mye – det er det samme for oss som det var for Simon Peter.

For møtet med Jesus forandrer mennesket, forandrer alle aspekter av oss og livene våre. Hverdagen skal også leves for de som har møtt Kristus – men vi er aldri alene.

Derfor kan vi prøve å leve livene våre akkurat som vi gjorde før, men det er umulig. Selv om vi gjør de samme tingene, bor på samme sted og ser like ut – alt er likevel annerledes og vi vil oppleve at livets virkelige innhold, mening og suksess først vil komme når vi lar den oppstandne være en del av vår eksistens. Men da vil på den annen side fortjenesten bli så mye større enn vi noen gang kunne ha forestilt oss.

Nøyaktig hvordan det fungerer kan nok ikke forklares logisk, det må oppleves. Men det hele begynner på det punktet da vi inviterer Jesus Kristus til å dele livet vårt og legge ut på en fantastisk reise med ham, en reise som kan beskrives med evangelistens avsluttende ord: «Å være kristen er også mye annet. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.»

Gud velsigne deg.