Kommentar

Hva er det som hvert år får titusener av mennesker til å risikere livet for å nå Europa? Er det forholdene de rømmer fra, eller er det forestillingene de har om Europa? Menneskene ønsker seg bedre liv. Drømmen om Europa og deres egne drømmer om fremtiden glir over i hverandre. Møtet med virkeligheten kan bli brutalt. Det opplever vi i den iranske filmskaperen Arash T. Riahis film Et øyeblikks frihet.

Heller ikke Europa er noe paradis, og veien dit er farefull. Det er den veien filmen beskriver. Regissøren har selv betrådt den. Noen blir tatt av politiet, noen fryser ihjel i fjellene, nesten alle blir lurt underveis av folk som vet å utnytte mennesker i en sårbar situasjon, alle må stille i den byråkratiske køen, og alle må vente. En utvalgt gruppe slipper inn, og noen blir sittende fast forever. Noen blir også sendt tilbake og havner foran en eksekusjonspeletong.

Alle disse skjebnene ruller filmen opp, og det får oss som tilskuere og europeere til å føle medynk. Samtidig er det et element av skjebne, av tilpasning og aksept, for veien til Europa vil være hard. Det har den vært. I de traktene filmen skildrer har mennesker passert i tusener av år, og hvis man hadde kunnet se deres skjebner ville det vært en film med ufattelig mye lidelse.

Alt dette bringer flyktningene med seg til Europa og vi står bare ved terskelen til en lang prosess med å bearbeide all informasjonen. Vi savner begreper til å forstå hva vi ser. Slik sett er filmen til stor hjelp. Den viser oss levende mennesker.

Iran

Riahi tar utgangspunkt i sitt hjemland. To unge menn Ali og Merdad har påtatt seg å frakte fetter Amran (5) og kusinen Asy (7) over grensen til Tyrkia og deretter til foreldrene i Østerrike.

Det er vinter, og du vet at vinden skjærer dem til benet. Besteforeldrene følger dem til bussen. De må se tilforlatelige ut. Iran er en politistat. Det finnes ingen respekt for vanlige mennesker. De kan behandles som møkk under støvlene. Barna er slik sett en sikkerhetsrisiko.

På vei over fjellet blir bussen deres stanset av Revolusjonsgardister. De er akkurat så usympatiske som vi forestiller oss. De behandler passasjerene som om det var deres fiender. De opptrer som okkupanter. Offiseren forsøker å lokke barna til å si sitt etternavn. Han lukter at noe ikke stemmer.

I en politistat beveger du deg hele tiden på en knivsegg. Det er en uoverstigelig kløft mellom politiet og folket. Politiet er ikke der for å hjelpe og beskytte publikum, men for å undertrykke det på myndighetenes vegne. Dette er en gammel tradisjon i Orienten. Makten mot folket.

Med den iranske revolusjonen til Khomeini kom et nytt element til: det totalitære religiøse.
Det er den daglige ydmykelsen, den psykiske underkuelsen som tærer mest. Det at trykket aldri opphører, hvor selv barna kan bli en trussel. Regimet har ingen skrupler med å bruke barn mot foreldre eller foresatte.

Fjellene på grensen er usedvanlig golde og ugjestmilde. Å legge ut på en slik reise med små barn, og det ulovlig, sier noe om menneskenes behov for å komme seg vekk. De risikerer mye.

Kontakten sier de skal fortsette å gå så vil en bil vente på dem. Hvordan kan de vite at han snakker sant? De finner bare et bilvrak. Så dukker bussen opp. Hvor lenge hadde de overlevd i fjellet med to små gutter?

Fjellandsbyen som lever av å føre folk over grensen er vennlige folk. De lever avsondret, hit strekker ikke politistatens fangarmer seg. En fører tar dem over fjellene, hvor snøen ligger dyp. De må benytte hester.

De kommer seg helskinnet over til Tyrkia.

En liten detalj: bussjåføren setter på en kassett. Det er den samme han spiller for alle som vil rømme. Det er frihetsmusikk. En av passasjerene bøyer seg ut og roper «frihet»!

I Iran er prestestyret en klam hånd.

De må overnatte ute i fjellet, i ly av en fjellvegg. Ett av barna er vanskelig å redde. De får panikk og lager et bål av klærne. De har ikke liggeunderlag. Ingenting.

De kommer ned til Van i Tyrkia, der armenerne ble massakrert i 1915. Dette er områder som har sett mye, hvor mange menneskeliv har gått tapt. I Tyrkia er det fortsatt slik: et liv er ikke mye verdt. For ikke å snakke om Iran.

Tyrkia er et slags fritt fram for alt og alle: for iranere er det stort å komme til en storby med et pulserende liv, men også her lurer farene. Ikke minst fra alle som ønsker å sko seg på flyktningene. Flyktningene er intetanende. De faller alle for de samme tricksene, og oppdager for sent at de er lurt.

Hotelleeieren får besøk av en usympatisk, mystisk mann. Han får se bilder av gjestene. Det er iranske agenter som får lov å operere i Tyrkia. Om natten kommer de og henter Ali og barna, i tyrkiske politiuniformer slik at det ikke vekker mistanke.

Det var et feilgrep å ta barna. Det blir det bråk av. Iranerne blir tvunget til å løslate barna, ellers får Tyrkia problemer. Men barna er utsatt for store belastninger, og vi kan tenke oss alle som ikke blir hjulpet, men sendt tilbake.

Agentene vil tvinge Ali til å lokke foreldrene til barna til Tyrkia, slik at de kan pågripes og sendes tilbake til Iran, til den visse død. Slik får Iran lov til å operere mot diasporaen i Europa. Regimet er hensynsløst. En så samme aftferd da de forsøkte å drepe William Nygaard.

Forlokkende historier

Gruppen i filmen er broket: foruten Ali og Merdad og barna, er det kurdiske Fares Fares, en fantastisk skuespiller, rabelaisk. Han har reist fra den lille landsbyen øst i Tyrkia og de har enorme forhåpninger til ham. Han kan ikke skuffe dem. Han sender bilder av seg selv i dress ved siden av en Mercedez. I landsbyen står faren og tar imot telefon med alle innbyggerne rundt seg, og de jubler når de hører at Fares er kommet til noe som for dem høres ut som Paradis.

Dette er selvsagt en mekanisme som bidrar til å lokke enda flere fra fjerntliggende, primitive landsbyer. I tidligere tider dro folk på landsbygda til byen i samme land. Nå drar de til Europa i stedet.

Flyktningene sitter «strandet» i Ankara. De besøker UNHCR og søker om visum til Europa. Det er verdt sin vekt i gull. Noen slipper gjennom på familiegjenforening. Køen utenfor UNHCR er lang og tar aldri slutt. Noen blir desperate og gjør irrasjonelle ting. En iraner får avslag, og i skam tenner han på seg selv og dør.

Kurderen Fares har en fantastisk humor. Han har teamet opp med en eldre iraner, hvis kone er igjen i Iran. Begge drømmer om et bedre liv i Europa. Fares iscenesetter et utrolig pek for å skaffe penger og kjøper et visum til vennen. Men på grensen viser det seg å være falskt. Vennen sendes tilbake, og ender sitt liv foran en eksekusjonspeletong.

Filmen gjør vondt. Vi kjenner at det er virkelige skjebner vi er vitne til. Når vanlige mennesker lider har det en egen virkning. Vi vet det kunne vært oss. Slik er det. Vi er oss selv, men ikke oss selv nok. Flyktningene minner oss om et menneskelig fellesskap. Verden er ikke norsk.

Det burde bevisstjøre oss om hvor små og få vi er: 4,7 millioner er en tredel av en megapolis. Også vi er sårbare, men det er en realitet det offisielle Norge har vanskelig for å ta inn over seg. Men spør iranerne eller andre. De vil forstå det.

Filmen tydeliggjør en dynamikk som ligner Golfstrømmen: menneskene rømmer fra diktatur – som i Iran – og fra underutvikling, som i de kurdiske landsbyene i Tyrkia. Med dagens massekommunikasjon, transport og åpne grenser er det umulig å forhindre.

Hvis man ser det store bildet forstår man at kun reformer i Det utvidede Midtøsten og Nord-Afrika kan gjøre noe med menneskestrømmene. Det er noen uhyre vanskelige spørsmål som skal besvares underveis: den enkeltes skjebne opp mot fellesskapet i Europa, for også fellesskapet her har rett på beskyttelse.

bildet: Fares finner på de utroligste ting for å bryte monotonien og holde håpet i live. En dag vil han ha variasjon i menyen, og jakter på svane i en park. Det fører til mange viderverdigheter. Tyrkerne liker ikke at flyktninger forsyner seg av svanene deres.

Filmen har premiere 23. april

Les også

-
-
-
-
-
-