Tenk deg at du investerer alle sparepengene dine for å invitere familien på en ekte drømmereise. Du har arbeidet hardt, spart, lånt av slektninger. Sammen har dere sittet oppe om kveldene og sjekket hoteller, strender, bassengområder.

Så har du bestilt. Fem stjerner. Alt inkludert, med barneklubb, opplevelsesbasseng og havutsikt. Reisen er strevsom og lang, men det vil være verdt det!

Så kommer du frem – og det viser seg at hotellet ikke er ferdig, bassengområdet er stengt, balkongen er ti meter fra motorveien, restaurantens mat gjør deg dårlig i magen, og AC-en er ute av drift. Barna gråter. Du prøver å kontakte turoperatøren og får vite at de har gått konkurs.

Hvordan ville du følt deg? Skuffet? Lurt? Forbannet?

Sannsynligvis, noe annet ville vært merkelig. Vi forventer å få valuta for pengene og at løftene vi har fått blir oppfylt. Jo større offer vi har gjort, desto større blir skuffelsen hvis drømmen blir til et mareritt.

Tenk deg da at du har forlatt alt og satt deg i gjeld etter løfter om å starte et nytt liv i et fjernt paradis – bare for å oppdage at du har blitt lurt. Det er selvsagt ikke mulig å sidestille nordiske charterturister med migrantene som i dag brukes som hybridvåpen for å svekke Europa, men det kommer stadig flere rapporter som viser at menn på den polske grensen føler seg lurt av sine «turarrangører», og at de er villige til å ty til vold for å få det de anser å ha betalt for.

To årslønninger

Jeg forstår dem. Hadde jeg bodd i Syria, Irak eller Iran, hadde jeg resonnert akkurat som dem – hvis jeg hadde hatt den økonomiske muligheten, altså. Men med tanke på hvor mye de har betalt for å stå der ved piggtrådgjerdet, ser det ut til å være en like sterk drivkraft å søke drømmer som å flykte fra krig.

Ifølge en rapport i Aftonbladet har de irakiske migrantene betalt 20.000 dollar per person for reisen til Hviterussland. Gjennomsnittlig årsinntekt i Irak er 12.000 dollar, noe som betyr at mennene ved grensen har kunnet betale tilsvarende to årslønner. Cash.

Så nå står de der, mellom polske grensevakter og det hviterussiske militæret, og planlegger hvordan de skal klare å forsere veisperringene inn i EU og så videre til Sverige, Tyskland eller Storbritannia. Eller Norge.

Problemet er imidlertid større enn gjerdet – den paradisiske tilværelsen de forestiller seg, eksisterer ikke en gang.

Det urealistiske bildet av Vesten

Under min tid i Afghanistan hendte det at unge menn viste meg filmer på mobilen – reklamefilmer, korte klipp fra tv-serier eller musikkvideoer på YouTube. Alle disse unge mennene hadde to ting til felles: De var enormt frustrerte over sin eksistens, og de hadde et helt urealistisk bilde av livet i Vesten.

Da de vokste opp i en kultur der man ikke stiller spørsmål eller undersøker kritisk, kunne de ikke forestille seg at reklamefilmer og tv-serier skildret en fiktiv verden, noe som ble diktet opp.

De var overbevist om at alle i Europa og USA bodde i Beverly Hills-lignende palasser, at alle var så rike at til og med kattene spiste på sølvfat – det hadde de sett i reklamefilmene – og at de selv ville ha tilgang til alt dette, bare de kunne komme dit.

Da vi prøvde å antyde at virkeligheten i Vesten ikke var som i filmene, lo de. De trodde vi bare var egoistiske og ville holde alt for oss selv.

Når jeg leser rapporten om de irakiske migrantene ved den polske grensen, blir jeg slått av at selv om de har kjøpt opprørende dyre billetter av flyktningsmuglerne, har de også fått de samme urealistiske bildene av livet i Europa på kjøpet: De forventer å bli ønsket velkommen i et jordisk paradis som vil gi dem alt de ønsker seg, og hvor de aldri mer trenger å jobbe.

Hold grensen!

Med det bildet av Europa, disse forventningene kombinert med den økonomiske investeringen, forstår jeg at migrantene er ekstremt motiverte for å krysse grensen. Men vi kan ikke la dem gjøre det.

Årsakene til dette er enkle: Det handler ikke om flyktninger, men om migranter. Landene de ønsker å reise til, har ikke mulighet til å ta vare på dem. Lykkes de med å komme inn i EU, vil det også skapes en enorm pull-faktor som vil tiltrekke enda flere til å ta den samme turen, samtidig som flere enn Lukasjenko vil begynne å fungere som turarrangører for å destabilisere Europa.

Men kanskje er vissheten om at drømmene deres vil kollidere med virkeligheten, hovedgrunnen til at grensen må holdes. Migrantene vil ikke bli møtt av en ubetinget overflod, men av en barsk virkelighet som vi av erfaring vet vil gjøre mange av dem skuffet, frustrerte og hatefulle – og det absolutt siste vi trenger nå, er flere voldelige unge menn som hater oss og våre samfunn.

Disse mennene trengs imidlertid i sine hjemland. Nå har de som vanlig overlatt kvinner, barn og svake til sin skjebne for å søke en bedre fremtid for seg selv. Det er galt og umoralsk. De må snu, ta ansvar og bygge sine egne land til de fungerende samfunnene de ønsker, og som familiene deres trenger.

Så for tiden er det ingenting som er viktigere for oss alle enn at polakkene holder grensen. For alle migranter som nå er i et null graders ingenmannsland, er det selvfølgelig tragisk å ikke få den inngangsbilletten til Europa som de tror de har kjøpt, men i dette tilfellet må de få et svar de ikke ønsker å høre:

Vil de ha en bedre fremtid, må de skape den selv i sine respektive hjemland.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» fra Document Forlag her.