Gjesteskribent

Corriere della Seras reporter har fulgt smuglerrutene fra Afghanistan til Europa. Det er dramatiske reiser. De illegale følger samme rute som Marco Polo og Djengis Khan. Kranen er åpen og det er vanskelig å stenge den. Mange mennesker tjener store penger på trafikken. Den som leser om den underjordiske ruten fra Afghanistan til Europa ser krigen i et annet lys: det er en direkte sammenheng mellom forholdene i Afghanistan og Pakistan og Iran og trafikken til Europa. Sikkerhetspolitikk, asylpolitikk, kriminalpolitikk – alt er sammenfiltret og bestemmes av forholdene tusenvis av kilometer unna. Når ser vi en debatt som tar utgangspunkt i denne erkjennelsen? Fremdeles diskuterer vi tingene med skott imellom: norske soldaters innsats og omsorgen for enslige, mindreårige asylsøkere i Norge, hvor det ikke spares noe. Hva kan man utrette for pengene? Hvor er de best anvendt?

300 dollar for å komme av gårde, 3.000 til den kurdiske mafiaen, 800 for å nå den greske øya Mytiline.

Afghanistan-Italia, på flukt under lastebiler
De ulovlige innvandrernes nye ruter; Første etappe Iran, siden Tyrkia og Hellas

FRA VÅR UTSENDTE MEDARBEIDER

HERAT (Afghanistan) — I nærheten av den italienske militærbasen i Herat i Afghanistan, ligger et lite hotell. Det ligner mer på et rottereir enn et overnattingssted, og det ser heller ikke ut til å ha noe navn. Ved inngangsdøren står en rusten tønne med glødende trekull der det grilles spyd med steinhardt sauekjøtt. Det eneste lyset på innsiden er det som kommer inn gjennom døråpningen, og i et fem ganger fem meter stort rom der inne ligger et teppe som forlengst har mistet fargen, men som likevel har beholdt lukten av sokkene som har tråkket det ned.

Her spises det, her soves det, og her forhandles det med dem som kan bringe deg til Europa. For å komme i gang kreves tre hundre dollar, da kommer man seg ulovlig inn i Iran, som er første etappe. Man kan også reise fra Nimruz, tre hundre kilometer lenger syd: Det koster litt mindre, og er dessuten raskere. Det er nok med en natt til fots i ørkenen, istedenfor tre dagers marsj over fjellene. Problemet er at det finnes flere minelagte områder og piggtrådsperringer i Nimruz enn i Herat. Den beste veien ville være den Taliban bruker, som ligger enda lenger i sydlig retning: Man reiser fra Spin Boldak, ikke langt fra Kandahar, man kommer seg over til Pakistan, for siden å dra til Iran langs herointrafikkens ruter. Haken er at man avhengig av sitt opphav ikke er trygge blant klanene som sympatiserer med Al Qaeda. Bedre å risikere landminene.

Et menneskeliv har kanskje aldri hatt særlig stor verdi i Afghanistan, men så snart man er havnet i hendene på menneskesmuglerne er devalueringen total. «Jeg dro via Nimruz» forteller den 22 år gamle Karim, en afghaner fra Laghman-provinsen som i øyeblikket befinner seg ulovlig i Teheran. «Den første iranske byen man kommer til er Zabol. Der overlater smuglerne oss til en sjåfør. Kjøretøyet avhenger av prisen. Jeg hadde kun råd til en plass blant ni andre passasjerer i en Peugeot: En i forsetet, en på føttene hans, fire i baksetet, og tre i bagasjerommet. Det var sjåføren som bestemte plassene, stoppestedene, strekningene som måtte tilbakelegges til fots, samt spise- og sovepausene og alt annet. Med en lastebil ville jeg ha betalt mindre: Hundre personer stående på lasteplanet under en presenning. Person- og lastebilene kjører i 120-150 km/t med lysene slukket.» Natten til den 21. august veltet et lastebil som transporterte 125 ulovlige afghanske immigranter. Den kjørte i full fart for å trenge igjennom sperringene; 35 personer døde, og mange andre fikk bruddskader. «Bagasjerommet i en Peugeot er ikke så ille» forsikrer Karim. «Når det går fort kommer det i alle fall inn nok luft.»

Slik begynner den, mellom Taliban, opiumsveiene og skruppelløse smuglere, den nye ruten i retning europeisk velstand. Foruten veiene gjennom Sahara og båtene i retning Lampedusa og Kanariøyene, har det åpnet seg nye kraner fra Asia, og stiene tråkket opp av Marco Polo og Djengis Khan bringer nye horder av mennesker til det gamle kontinentet. Folk fra Bangladesh, fra Pakistan, fra Kambodsja og Burma, men først og fremst fra Afghanistan. Det er vanskelig å skaffe til veie sikre data: Ofte sender politiet de ulovlig ankomne ut igjen, uten å gi beskjed til asylmottakene, men også de offisielle tallene gir en pekepinn om eksponentiell økning i trafikken. Hellas, Europas syd-østlige utpost, registrerte 12.500 personer i 2006 og 25.113 i 2007. I 2008 kommer enda flere, mange flere.

De krysser fjellområder, ørkener og havstrekninger. Denne avisen har gjennom flere måneders undersøkelser fulgt med på rutene fra Kabul til Herat, fra Teheran til iransk Kurdistan, Tyrkia og Irak, helt til Istanbul, til Hellas og til havnene i Brindisi, Bari, Ancona og Venezia. En av de reisende var den nyfødte gutten, som ikke rakk å få noe navn, som sist onsdagsnatt i Venezia ble overkjørt av lastebilen han var gjemt i. En av de mange barna (utvandringen fra Afghanistan utgjøres for en stor del av mindreårige) som krigen har gjort foreldreløse, eller barn av familier som ikke lenger klarer å fø dem. Jentebarna kan selges, guttene må klare seg selv. Ni eller ti år gamle er de allerede klare til å reise.

Den endemiske ustabiliteten i Afghanistan har på ny satt flyktningemassene i bevegelse. De var seks millioner under krigen mot Sovjetunionen. I dag er de offisielt noe under halvparten, hvorav de fleste i Iran, men i Afghanistan er mange millioner andre klare til å reise så snart de har visshet om at porten er åpen. Iran kunne dermed endre politikk, og tilskynde trafikken fra Afghanistan snarere enn å forhindre den. Den europeiske solidariteten er ikke til å få øye på, men likevel øker tilstrømningen. Hellas skjuler ikke sine intensjoner, og innvilger kun 0,04% av asylsøknadene. I Van i Tyrkia forteller Hussein fra Bamian-provinsen om flukten over fjellene mellom Iran og Tyrkia. «Jeg betalte tre tusen dollar for å bli tatt med av den kurdiske mafiaen. Sannsynligvis folk knyttet til PKK og Pejak, de to etniske uavhengighetsbevegelsene i området. I fjellene ble vi oppdaget av de tyrkiske soldatene, som skjøt på oss med maskingevær. Tre av oss kom seg aldri ned derfra. Det er ikke første gang slikt skjer: Langs stien så jeg flere titalls skjeletter og hodeskaller, menneskerester gnagd i stykker av gudene vet hva slags dyr.»

De kurdiske menneskesmuglernes oppgave er å føre de ulovlige innvandrerne helt til Istanbul. Derfra er det lett å komme seg til Smirne, ved kysten. Jalil klarte det, og er nå klar for etappen til Hellas. Han er 13 år og har øynene til Djengis Khan. På hans alder snakker man i Italia om dagen man får seg moped. Jalil er derimot kommet til Tyrkia fra et skjulested mellom fjell og ørkener kalt Jaguri, ca. åtti kilometer fra Kabul. Selv om han ikke har hester å skaffe vann til, er hans mentale horisont ikke så svært forskjellig fra de gamle nomadene i Sentral-Asia. Han har reist 6.000 kilometer alene med politifolk, kriminelle, ørkener og snø som «naturlige» hindre. Han finner ikke helt ord for å beskrive det han forbereder seg på å gjøre. «Jeg må komme meg over denne siste elven, og så er jeg fremme. Da er jeg i Europa.» Jalil kan ikke svømme, og «elven» han snakker om er Middelhavet. Den som har tatt turen før ham forteller om redselsscener fra Hellas. Human Rights Watch hevder at den greske kystvakten har for vane å taue gummibåtene ut igjen i internasjonalt farvann, av og til stikker de sågar hull i gummien for å senke båtene.» Jalil har, sannsynligvis ved å prostituere seg, skaffet til veie de åtte hundre dollarene som trengs for en plass ombord i en robåt. «De sier at vi hele tiden må fortsette rett frem i den retningen, og så kommer vi til en øy som heter Mytiline. Da er vi fremme i Hellas, i Europa.»

Andrea Nicastro
Corriere della Sera, 14. desember 2008

Oversatt av Christian Skaug