Brakkebyen: Afghanerne har bygget landsby nær havnen i Patra, hvor de venter på å kunne reise til Italia
De illegale innvandrerne åpner dørene på lastebilene de gjemmer seg under, men oppdages ofte.

PATRA (Hellas); De er kanskje femten hundre eller to tusen. Afghanere. Gutter og menn. Illegale innvandrere. I Hellas finnes det ikke penger til å sende dem ut igjen. Tyrkia har ikke til hensikt å ta byrden med dem. Derfor finner en tragisk forestilling sted hver dag på havnen i Patra, hvor det går ferger til Italia. Afghanerne forlater sin brakkeby, de plasserer seg ved gjerdet som omslutter havnen, og venter til politiet ser en annen vei. Et øyeblikks uoppmerksomhet er nok for at de løper i retning porten, klatrer over gjerdet, eller sniker seg igjennom et hull i det, for siden å forsvinne mellom lastebilene som venter på å kjøre ombord.

Det virker som om de leker gjemsel, bortsett fra at de greske politifolkene snarere enn å gi en klapp på skulderen og si «jeg ser deg», bruker batonger. De etterlater sår og brekker knokler. Så en annen metode for å komme ombord på Italia-båten er å vente på en lastebil langs veien, åpne døren til lasterommet og gjemme seg mellom varene. Men det er bare første etappe. Når de er kommet seg inn på havnen må de klare å komme seg ombord i båten: de gjemmer seg under lastebilene, klamrer seg fast til akslingene, og risikerer å bli overkjørt. Bare ett fergeselskap, Superfast, har egne sikkerhetskontroller. «De andre» sier Baris havnesjef Francesco Mariani, «lar det sannsynligvis gå upåaktet hen.»

«Hvis jeg hadde nok penger, ville jeg klare å komme meg til Italia» forklarer den sytten år gamle ulovlige innvandreren Seid Mursha i den afghanske brakkebyen. «I stedet har jeg vært her i ett år. På havnen oppdager de meg nesten hver dag, men jeg har klart å komme meg til Italia sju ganger. Jeg har hatt uflaks, for italienerne har bestandig oppdaget meg på veien ut fra fergen, og sendt meg tilbake til Hellas.»

Den «afghanske landsbyen» i Patra ligger mindre enn en kilometer fra havnen, rett ved siden av pensjonatet Delfini og en tennisbane med belysning også om kvelden. Afghanerne er godt organisert. De har bygget en moské, «strukket» en og annen kabel fra offentlige lysstolper, og «tapper» vann fra en vannledning. Den som kan svømme vasker seg i sjøen, to hundre meter fra leiren. Husene er ikke av jord som i Afghanistan, men har reisverk av materialrester i tre, og vegger av papp kledd med nylonlerret. Leger uten grenser har et feltsykehus der, en ortodoks menighet kommer av og til med matvarer, og de har improviserte forretninger samt et internt hierarki. En førti år gammel pashtuner er malek, en slags selvutnevnt borgermester, og han organiserer nattlige patruljer til beskyttelse av landsbyen mot intolerante unge grekere som forsøker å trenge seg inn. Det hevdes at han er ansvarlig for å ha jaget alle som ikke var afghanere fra brakkebyen for to år siden.

Alle i «landsbyen» har en dramatisk historie å fortelle. Noen har rømt fra Taliban, andre fra NATO-bombing, atter andre fra fattigdom. De vet at det ikke kan skje dem stort verre ting på veien mot Europa. «Bli igjen i Afghanistan? Hvorfor det? Jeg ville dø uansett, det er bedre å prøve noe annet» sier Faruk, som har vært i Patra i tre måneder. Og det samme tenker de alle sammen.

Den 24 år gamle Ozbak Abdul Malik skiller seg ut fra de andre. Han skiller seg ut fordi han er en kultivert og kunnskapsrik yngre herre. Han taler bedre engelsk enn en italiensk gymnasiast. Og han elsker sin kone. «Vær så snill å hjelpe meg å finne Sahida, for hun er gravid. Forrige gang jeg hørte fra henne overnattet hun ved pyramiden i Roma, men nå håper jeg hun befinner seg på et italiensk sykehus for å føde. Den 7. september hadde vi klart å komme oss usett til Ancona, men politiet sendte oss ut igjen. En måned senere prøvde vi på nytt med falske identitetspapirer, men på havnen godtok det greske grensepolitiet bare hennes dokumenter, og ikke mine. I begynnelsen av november forsøkte jeg på ny, men grekerne banket meg opp, og de tok fra meg telefon og penger. Siden da har hun ikke lenger kunnet ringe meg, og jeg vet ingenting lenger. Hjelp oss.»

Andrea Nicastro

Corriere della Sera, 14. desember 2008

Oversatt av Christian Skaug

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.