Kommentar

Mediene fortsetter å plage folk med dårlig samvittighet for andres elendighet. Men kan humanitet bygges på tvang?

BBC viste søndag kveld en reportasje om syriske og afghanske flyktninger som forsøkte å komme inn i Europa.

Det var en forferdelig reportasje, fordi man som seer visste at deres fremtid var like håpløs som deres situasjon. Ingen vil vite av dem i et kriserammet Europa.

De kommer inn i sør, der både stat og samfunn har mer enn nok med å klare seg selv. Det forstår ikke den som forsøker å unnslippe brutaliteten i Syria. Der gjelder det livet. Den som kan, flykter. Tar med seg det en kan, selger det andre for en slikk og ingenting.

I Tyrkia møter de kyniske menneskesmuglere. På havnen i Izmir stuves båtene fulle. Under dekk, over dekk. En båt beregnet på tyve legger ut med 122. Det må gå galt. Ti meter fra land synker båten, og alle under dekk drukner, og mange av de andre også. Det er mennesker med et navn og ansikt. Bagasje til de druknede skylles opp på greske strender, og dokumenter og bilder finner veien til pårørende, som sitter knust tilbake. Flukten til Europa er dødsrisiko.

Flyktningene representere store summer for kyniske smuglere, som lurer, bedrar, flår.

Erkjennelsen som vokste frem var at det bare finnes dårlige valg.

Europa har så store problemer at man umulig kan ta imot alle som vil ut av et kaotisk Midtøsten. Et Europa i nedgang har ikke ressurser. I land som Hellas, Italia, Spania og Portugal vil ikke befolkningen tillate det. De myndigheter som gjør alt konvensjonene pålegger dem, – lar flyktningenes  behov gå foran alle andres, vil ikke bli gjenvalgt.

Kun i Norge og Sverige later man som om disse rettighetene og påleggene gjelder ubetinget. Generalsekretær i NOAS, Ann-Magrit Austenå, ble intervjuet av Søndagsrevyen. Hun skulle kommentere Fremskrittspartiets forslag om lukkede mottak og siling av asylanter. Austenå fikk seg til å si at det ikke er rom for «ytterligere innstramminger». Det er allerede skåret til benet, fikk hun sagt. Reporteren hadde nettopp fortalt at antall asylsøkere var forventet å stige fra fjorårets drøye 9.000 til 11.000 i inneværende år. I tillegg kommer tett opp under 20.000 familiegjenforeninger.

En av partene befinner seg på en annen planet.

Et land som fører en åpen dør når alle andre strammer til, vil selvsagt oppleve økt tilstrømming. Så enkelt er det.

Norge og nordmenn vil etterhvert utvikle noe av den samme passivitet som finnes på sørligere breddegrader. De fremmede blir så mange og det ukjente så stort at man trekker seg tilbake til det kjente, til sine egne. Denne skepsis og fremmedfrykt i klinisk forstand er allerede godt merkbar i Oslos bybilde og på kollektivtransporten. Folk har nok med seg selv. De vil ikke brys.

Dette har vært søreuropeernes måte å hanskes med gjennomstrømming av mennesker på, enten det har vært invasjoner eller turister.

De gode menneskene vil forsøke å piske frem humanitet, tyne folk til solidaritet med mennesker man har lite til felles med. Det synes som den sikreste veien til å avskaffe medmenneskeligheten.

Medmenneskelighet kan aldri bli et program.

Syrerne og afghanerne kommer seg til den greske øya Lesbos. Der blir de etterlatt/overlatt på betongkaia. Ildsjeler koker mat til dem hjemme. En flott kvinnelig advokat er engasjert, men fortviler: det kommer 80 mennesker hver dag. Hvor lenge kan hun holde ut? Myndighetene vil ikke være imøtekommende, det vil oppfordre flere til å komme.

Noen afghanere får ta fergen til Athen. Der møter en enda hardere skjebne dem. Gyllent daggry skaper frykt. En syrisk kvinne forteller at hun tok av seg hijaben og farvet håret helt lyst for ikke å vekke deres vrede. De ønsker seg til Sverige, der har de kjente, men ble svindlet for 18.000 euro i Tyrkia og er nå strandet i Athen, og guttene tør ikke gå ut.

Slike skjebner er det mange av i dagens Europa og det vil bli flere. Det er mennesker uten håp, uten en fremtid.

Bare det å ta inn denne situasjonen er nok. Men hvis vi bryr oss er vel det det minste vi kan gjøre? Riktige valg kan bare baseres på en sannferdig forståelse.

De gode menneskene later som om det er ubegrenset plass, ubegrenset med ressurser i et lite land langt mot nord. Men hjerterommet er ved å bli brukt opp. En ny hard realisme senker seg også over Norge.

Kants berømte ord om det forkastelige i å bruke andre mennesker som middel, gjelder også godhet.