Kommentar

Båttragedien ved Lampedusa har forutsigbart nok utløst krav om at noe «må gjøres». Men det eneste man «vet» er at Europa bør redde flere og ta imot flere.

At dette betyr stilltiende samarbeid med menneskesmuglerne, tier man om.

Igjen er det mennesker med makt og megafoner som ber om at noe blir gjort, på andres vegne, og på andres bekostning. At humaniteten i det hele tatt har en pris, tier man om.

Det er uhørt i det hele tatt å nevne pris i kroner og ører når det kommer til folkevandrere. Det er som å banne i kirken.

Politikken er suspendert. Man benytter tragedien som en murbrekker. Selvsagt suspenderer man politikk når folk drukner, men de med megafoner og humanitære embeter vil gjerne at tragedien skal tvinge politikerne til å legge om politikken.

Men hva hvis det er hele regioner som «drukner», i kaos, for mange mennesker, infrastruktur som bryter sammen. Skal Europa bare ta imot?

Det er et spørsmål som er bannlyst, for journalistene har ikke noe svar. Det ville tvinge dem til å være restriktive, og det er bannlyst. Journalister overlater jobben med å si nei til andre.

Dette gjelder på ingen måte bare norske. BBCs Zeinab Badawi sa EU skulle ha gjort avtaler med Libya, slik Berlusconi gjorde under Gaddafi. Hun «glemte» at Libya i dag er et land i oppløsning. Det finnes kanskje en regjering å inngå avtaler med, men den har ingen makt til å effektuere dem.

Enhver edruelig person forstår at Europa ikke kan være mottak for folkevandringer fra land og regioner som ikke er bærekraftige.

Aftenposten er vårt prime example. Liksom i tredveårene finner vi her tidsånden hos de som vet hvordan det må være: Italias tragedie er Europas tragedie.  Byrdene må fordeles. Hele Europa må ta imot folkevandrere. Akkurat som skatter må folkevandrere fordeles. Logisk.

At lederskribenten foreskriver dette for et kontinent i krise, uten å nevne krisen med ett ord, er symptomatisk. Men noen spørsmål: ønsker man å rekapitulere Midtøsten i Europa? Ønsker man å polarisere samfunnene i en grad vi har vært ukjent med i fredstid? Eller er fraværet av politikk blitt en galopperende besettelse hos en elite som oppfører seg som finansspekulanter: gamblingen må fortsette, ellers kollapser hele pyramiden..

Man skriver bekymret om alle hjemmeavlede jihadister som har reist til Syria, og lurer på hva som vil skje når de vender hjem. Samtidig vil man slippe inn tusenvis av ukjente fra Syria og andre kaosrammede land. La oss for et øyeblikk se bort fra at mange av dem er genuint trengende og tenke sikkerhetspolitisk: blant disse vil det være mennesker som kommer til Europa i et annet ærende enn å skape seg en fredelig fremtid. Europa er allerede blitt en base, et sted der man har gravd seg ut ekstraterritorielle områder, hvor nasjonal myndighet ikke gjelder lenger.

Man kan med letthet peke på alle elementene som i sum danner parallelsamfunn, samfunn som gir beskyttelse og grobunn for krefter som er fiendtlige og fremmede til Europas folk og samfunnsform.

Hvis man hadde bena på jorda ville man i det minste forlangt screening av flyktninger, slik at man visste hvem man slapp inn. Men ingen av dogooderne nevner slike hensyn. Da må man bare konstatere at de står for en destruktiv humanisme.

Det gjøres et nummer av at Italia kun innrømmer rett til å redde de som er falt i vannet. Hvis man kommer båtene til unnsetning er det straffbart. Det finnes en logikk bak: man redder de druknende, men hvis man reddet båtene ville det være det samme som å inngå samarbeid med smuglerne. De trenger bare taue båtene innen synsvidde, så overtar nasjonale myndigheter.

Resultatet av denne destruktive humanismen er at den kommer til å gjøre folk til kynikere. De vil bli avlært for humanitet og medynk. Det er en ganske stor brøde, spør du meg og det vil ikke bare være enkeltmennesker, men hele folk.

Hva er svaret? Det er ikke noe svar. Problemene i Midtøsten er av en slik størrelsesorden at det ikke finnes kortisiktige løsninger. Man kan hjelpe folk i nærområdene, det er trolig den mest effektive bruk av penger. Ellers er det folkene selv som må finne ut av det. USAs oppførsel viser at selv ikke en supermakt har makt til å løse krigen.

Det hadde man heller ikke på Balkan. Først da krigen var ved å brenne ut, kunne man påtvinge en løsning, og en dårlig sådan.