Kommentar

Vi har ikke forfattere som kan beskrive tidens stemning. Men vi kan gripe tilbake og hente frem klassikere. Etter første verdenskrig skrev W.B. Yeats et dikt The Second Coming som er som skrevet for vår tid.

Turning and turning in the widening gyre
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,

Tiden som en stor malstrøm, der signalet går tapt, ting faller fra hverandre og anarkiet brer seg. For fem dager siden sto landsmøtet i Ap og trampeklappet for løftet om at Norge skal ta imot 10.000 syriske kvoteflyktninger. Det kjennes allerede lenge siden. Nå er det bildene av overfylte båter vi har på netthinnen, og meldinger om at det befinner seg 1.000.000 på vent i Libya, som bare venter på å komme til Europa. De fleste har ikke noe ansikt. Men det har den afghanske tolken Faizullah «Faiz» Muradi. Han ble etterlatt i Afghanistan og foretok selv reisen til Europa og krysset Middelhavet to ganger og lykkes på andre forsøket. Det var på nære nippet. Hans fortelling er sterk, konkret og usminket. Alle som har gjort den reisen vil forsvare andres rett til å gjøre den, og identifisere seg med dem som prøver, slik VGs Shazia Sarwar gjør. Men like mye har de som bor i Europa rett til å vurdere hvor mange det er plass til. Hvis avisene tror de bidrar til medmenneskelighet ved å henge ut de som er kritiske som «hetsere», tar de feil. Det er ikke én sannhet om båtflyktningene og ett svar, det burde være ganske klart for den er i stand til å vurdere saker objektivt. Ellers reduseres pressen til moralske trompetstøt. Da vil de gjøre seg irrelevant. Strømmen over Middelhavet utgjør en formidabel trussel mot Europas sikkerhet, sosialt, økonomisk, politisk og sikkerhetsmessig. Det er elementært.

Folk fornemmer at det som skjer i dag er mye større enn «moral» og «solidaritet». Det sprenger alle rammer. History is on the move, og denne historien handler om ufattelig mange mennesker i bevegelse, og om andre mennesker som er villig til å bruke ufattelig mye vold.

Rolf-Arne Kurthi deltok som offiser i EUs grenseprogram Frontex. Han intervjuet båtflyktninger. Han har erfart brutaliteten på nært hold.

– Det er et kynisk og rått spill. De bestemmer egentlig ikke sin egen skjebne når de er kommet til Libya. Da er det menneskesmuglerne som bestemmer deres skjebne. De sitter og venter i hus, og blir hentet av mennesker med våpen og truer dem til stranden, sier Kurthi.

– Jeg har snakket med folk som har opplevd problemer på båtreisen. Da er det de svakeste det går ut over. Det er hjerteskjærende historier.

– Må noen gå over bord?

– Det er faktisk så galt at man kan ofre folk om bord i båten når det går dårlig. Det er vanskelig å forsvare det, men det er nok ønsket om å overleve som slår inn. Ute på havet, der ingen ser hva du gjør eller sier, er det den sterkestes rett som gjelder.

Krykke

Kan humanitet bli en krykke, noe man lener seg til fordi det gir enkle svar?

BBC World Service og CNN hadde mandag ett intervju hver som ga totalt ulike perspektiv på mennesketrafikken.

Få europeere tør å vurdere trafikken nøktert og objektivt, av frykt for å bli stemplet som ufølsom, umenneskelig og det som verre er. Hvem vil ha etiketten u-empatisk?

David_Frum_Enh

Men amerikanerne tør. David Frum var taleskriver for George W. Bush. Han er nå i redaksjonen til The Atlantic, ikke akkurat noe høyreorientert blad. Frum sa til Newsnight mandag kveld at Europa har kommet inn i en kjede der det gir insentiver til de som reiser: Velferds-Europa kan tilby trygghet og velferd, uimotståelige goder for folk som savner det meste. Hvis de lykkes å ta seg over, og de fleste lykkes tross alt, venter en sikker havn for dem og deres pårørende. Det sørger menneskerettskonvensjonene for og en skokk av NGOer, medier og akademikere som forsvarer dem.

Europa tilbyr selv insentivene, og så lenge de gjør det vil trafikken bare øke. Frum brukte begreper som push and pull-faktorer. Push er forholdene i landene de bryter opp fra, og det er NB! ikke de svakeste av de svake som kommer, det er de med ressurser. Noe annet er at de loppes underveis av kriminelle nettverk. Pull er hva de kan vente seg. Så lenge de kan vente seg en trygg fremtid i Europa, vil de fortsette å komme, selvfølgelig vil de det, noe annet ville være naturstridig. Også vi ville gjort det. Det er ikke noen fordømmelse eller mangel på medfølelse som ligger bak en slik analyse. Det er en objektiv vurdering av mekanismene bak strømmen, og det er Europa selv som holder motoren i gang.

Men du mener vel ikke at vi skal la dem drukne, spurte programlederen indignert/sjokkert. Bare tanken på å diskutere trafikken saklig var fremmed.

– Nei, selvfølgelig ikke, svarte From. – Men de må ikke få lov å stige i land i Italia og få papirer. De må tilbake.

Endret balanse

Et kjennetegn ved dagens nyhetsdekning er den fullstendige historieløshet, både hva gjelder fortilfeller og bevissthet om historiens brutalitet. Mediene gir inntrykk av at vestlige land kan alt, det står bare på vilje. Men i en verden der Vesten representerer en synkende del av verdens befolkning er dette villedende. Vesten har teknologi, men ikke mennesker og velferden er innrettet på et system med like mennesker som legger inn like mye som de tar ut. Så enkelt. Hvis det blir mange som tar ut mer enn det som kommer inn, stanser velferden opp. Det kan selv et barn skjønne. Men ikke mediene og politikerne er for feige til å fortelle dem det.

Der hvor man ikke makter å forsvare de godene man har opparbeidet, aktiviseres menneskets voldelige potensial. Den volden flyktningene opplever i Libya og under overfarten, forplanter seg til Europa. Det ikke en gang å stille et så enkelt spørsmål, er dypt uansvarlig.

Demokratienes sårbarhet

Menneskene oppfatter at det er en sammenheng mellom den ekstreme formen for vold de ser i IS og menneskestrømmen. Ikke slik å forstå at alle som kommer er potensielle jihadister, skjønt mange kan bli det. De oppfatter at det er krefter løs for hvem menneskeliv ikke betyr noenting. Tvert om. De bruker aktivt vår verdisetting av menneskeliv som et våpen mot våre samfunn. Disse kreftene som har erklært Vesten krig ser at Vesten blir svekket av sin humanitet. De ser at det sluker store ressurser, tar oppmerksomhet og gjør vestlige, særlige europeiske samfunn, mer sårbare. De får folk på innsiden, og de forstår at mange av de som kommer er redusert til permanent underklasse og blir fruktbar mark for rekruttering til jihad.

Men våre politikere, medier og akademia vil ikke en gang innrømme at Vesten er i krig. Det finnes ingen forbindelse mellom de kriger vi har utkjempet i den muslimske verden og det som skjer her hjemme. Selvfølgelig oppfatter ikke bare islamister, men også vanlige konservative muslimer forsikringene om at islam betyr fred som et svakhetstegn. Når de opplever svakhet vil de søke til den sterkeste og det er ikke Vesten.

Gerges_Fawaz_IR419

CNN intervjuet libanesisk-amerikanske Fawaz Gerges, en av verdens fremste og mest benyttede scholars på Midtøsten og jihad, med tallrike bøker bak seg. Utdannet ved og senere i stillinger ved toppuniversiteter, nå ved London School of Economics. Gergez er født av ortodokse foreldre.

Hans «take» på båtkatastrofene var «stunning». Europa er handlingslammet fordi det har blitt xenofobisk. Selv sosialdemokratiet har gitt etter for fremmedfrykten og høyreekstremismen. Han nevnte Labour som eksempel. De lover velgerne at de skal lukke grensene.  Dette gjør et Europa som i høy grad trenger alle flyktningene det kan få fatt i. Det gamle kontinentet mangler arbeidere, frisører, drosjesjåfører, kelnere. Europa har altså kastet seg i armene på onde krefter fra fortiden, stikk i strid med sine egne interesser. Programleder Ishay kunne ikke skjule sin begeistring. Hun nikket ivrig: Nettopp, nettopp. Slik er det! Brikkene falt på plass.

Plutselig falt min aktelse for Gerges. Jeg har tidligere fanget opp anti-israelske standpunkt. Men dette slo alt, det var ludicrous. Latterlig. Storbritannia tok imot 350.000 ifjor. Lukket? Skulle det være mangel på ufaglært arbeidskraft, når ledigheten er på 25 % i land som Frankrike. Gerges lever på en annen planet. Men man kan varme seg på teorien, den gjør alt til et spørsmål om vilje.

De to intervjuene beskrev to helt forskjellige verdener. David Frum er amerikaner, republikaner, vant til å tenke stort og gjøre det som er nødvendig. Gerges er libaneser, akademiker og forstår ikke det kontinentet han selv bor og arbeider på. Jeg har hørt flere amerikanere som ikke er i stand til å forstå dagens Europa. Jeffrey Goldberg skrev nylig en lang artikkel i the Atlantic om jødenes situasjon i Europa og det satt langt inne å erkjenne at det ikke var europeerne som var den største trusselen. Liberalere velger heller å se en gjenoppstandelse av fortidens spøkelser.

Slik kuttes en viktig kilde til innsikt og inspirasjon. Det har vært det liberale USA europeere har vært vant til å lytte til. Nå finnes gjenklangen på høyresiden i USA, en høyreside som europeiske medier legger avstand til eller demoniserer.

Hvor skal vi henvende oss? Har vi glemt vår egen historie? Har vil glemt Midtøstens? Nord-Afrikas? Vi trenger historien mer enn noensinne, likevel synes den merkelig fraværende.