Kommentar

Bilde: Libysk kystvakt avskar menneskesmuglerne og NGO-en Sea-Watch, og førte de illegale migrantene til en marinebase utenfor Tripoli. Men da er mediene og NGO’ene i harnisk. Det er et overgrep å holde dem i Libya. Alle fortjener å komme til Europa. Har du først klart å komme deg til Libya har du rett på å bli «reddet». Foto: Ismail Zitouny/Reuters/Scanpix

Rom utkjempet tre kriger med Kartago, og den tredje var en utslettelseskrig, så redde var romerne blitt under den andre krigen, da Hannibal herjet Italia. I slaget ved Cannæ lå 50.000 drepte romere igjen på slagmarken.

Kartago utgjorde en dødelig fare.

Hvis man ser på kartet ser man at Kartago lå der Messina-stredet er på det smaleste. Det er samme område hvor smuglerbåtene legger ut i dag, men sin last: illegale migranter fra Bangladesh i øst til Nigeria i vest. Det er titusener av menn, uten familie, uten kvalifikasjoner, kun med et ønske: å få det bedre.

Likevel presenteres det som en stor bragd å hindre dem fra å drukne. Men det er en sjanseseilas som smuglerne sender dem ut på, vel vitende om at det står redningsskip klar rett utenfor libysk territorialfarvann. Så ivrige er NGO’ene etter å hjelpe at de har direkte kontakt med smuglerne for å avtale «overlevering».

Dette er ikke lenger humanitært arbeid, det er kollaborasjon med kriminelle, med miljøer som driver med ting vi helst ikke vil vite av eller om.

Et lækket dokument forfattet i det tyske udenrigsministerium beskriver lejrene i Libyen som rene interneringslejre, hvor forholdene kan sammenlignes med nazisternes koncentrationslejre under Anden Verdenskrig.

Af samme grund er de humanitære organisationer stærkt kritiske over for EUs forsøg på lade den libyske kystvagt klare udfordringen med det store antal migranter og flygtninge, der sætter kursen mod Europa med Libyen som transitland. Alene sidste år kom hen ved 181.000 til Italien, og tallet ventes at blive mindst lige så højt i år.

Mediene er på NGO’enes side. De unnlater å opplyse om at humanitet er blitt et annet ord for kynisme. Et dårlig skjult skalkeskjul for samarbeid med de mest kyniske og farlige krefter. The Times:

Libya’s western-backed government has been implicated in gun-running between warring factions in what diplomats claim is a “clear violation” of a UN arms embargo.

European naval forces have intercepted a ship chartered by the Tripoli-based government of national accord led by Fayez al-Sarraj, the prime minister, five times since November and weapons that were on the move from Misrata to Benghazi were found on board on each occasion.

Western intelligence officials believe the arms were being handed over to Islamic militias, including Isis affiliates. The recipient groups were battling Khalifa Haftar, the renegade general who is Sarraj’s chief rival and is fighting for control of Benghazi.

The Italian command HQ of the EU’s Operation Sophia,which includes Royal Navy warships, vetoed the seizure of the weapons after interventions from Sarraj. However, EU governments challenged the Italian position last month at a meeting in Brussels.

Diplomats have warned that Sophia could be failing to uphold the UN weapons embargo on Libya because the ship was passing through international waters.

Named Luffy, the vessel is manned by a crew of 15 and has been chartered to carry wounded fighters from the battlefield to Misrata, which is controlled by rivals of Haftar.

Europa innlater seg på et spill, det vikles inn i rivaliseringen i et lovløst land, og betalingen det «får» er titusener av uintegrerbare fremmede menn som tror de kommer til det forjettede land.

Hverken myndigheter, medier eller NGO’er kan påberope seg å være i god tro.

EU har innledet et samarbeid for å styrke libysk kystvakt. Men når denne griper inn og returnerer en båt som tyske Sea-Watch hadde lagt ut for å hente, er mediene på Sea-Watch  sin side.

Humanitet er blitt et våpen for å undergrave våre samfunn.

Trafikken over Middelhavet er for lengst blitt et politisk spill, hvor ulike interessegrupper bruker de illegale migrantene til å skaffe seg fordeler. Leger uten grenser er som en stor korporasjon, det prosessuerer migranter, og trenger en stadig strøm for å holde virksomheten oppe. Det er logisk å snakke med smuglerne om «overlevering».

De eneste som ikke blir hørt er vanlige europeere.

Det er på tide å avsløre hvor kynisk denne trafikken er. Italienerne har begynt å reagere. I Norden føler man seg beskyttet og langt unna. Nettopp derfor er vi noen av de mest iherdige redderne. Det føles så godt å være god. Men det er en falsk godhet. Den forutsetter at man ikke stiller spørsmål om hvor det blir av migrantene og Europas absorpsjonsevne.

Det er på tide å kalle en spade en spade.

 

Mest lest