Libysk kystvakt har plukket opp migranter på sjøen og returnerer dem til en marinebase ved Tripoli den 26. mai. I det siste har smuglerbåtene stilt med kraftige våpen. Kystvakten har ikke en sjanse og må holde avstand. Foto: Hani Amara / Reuters / Scanpix.
Rapporteringen av migrasjonens drama drukner i all terroren, men utviklingen utenfor kysten av Libya ser nå ut til å ha tatt en ny og alvorlig vending.
Den libyske kystvakten har som tidligere nevnt mottatt fartøy levert fra Italia. Disse er etterhvert kommet i drift med mannskaper opplært av italienerne. Dette har økt kystvaktens evne til å avskjære migrantene og sette dem i land på afrikansk side av Middelhavet.
At smuglerbransjen ikke ville sitte rolig og se på denne innblandingen i sine forretninger, fikk man indikasjoner på for en måneds tid siden, da det kom rapporter – med et nokså lavt detaljnivå – om skuddveksling mellom kystvakt og smuglere i forbindelse med en overlevering av migranter til Sea Watch.
Av det som kommer frem i en reportasje Midtøsten-korrespondenten Lorenzo Cremonesi har gjort for Corriere della Sera, hører bruken av militære midler nå med til hverdagens orden i smuglerbransjen. Det pågår krigslignende konfrontasjoner mellom kystvakten og smuglerne, tilsynelatende uten at verden bryr seg.
Ombord på et kystvaktskip med et mannskap på tretten kan Cremonesi konstatere at det er smuglerne som har de kraftigste våpnene.
Klokken er fem om morgenen, og vi er ute på sjøen. Det er grålysning, cumulus-skyer og lave, energiske bølger drevet av vind fra nordøst, som blir mer intense i Sirte-bukten. Piratskipet er lett å skjelne på radaren i instrumentpanelet på patruljebåten i Bigliani-klassen. […] Man ser et gult punkt på skjermen, men det automatiske identifikasjonssystemet klarer ikke å si hva det er.
Kapteinen ombord forklarer:
«De har koblet seg fra for ikke å bli gjenkjent. Det er utvilsomt et stort skip tilhørende de kriminelle bandene som driver migranttrafikken. De gjør alltid det. Noen ganger forsøker også de internasjonale humanitære organisasjonene å unngå å bli gjenkjent. Men det som skiller dem, er at piratene skyter på oss. De ligger fast her ute i ukevis ad gangen, i påvente av at de mindre båtene deres kommer fulle av gods, altså migrantene som kommer fra kysten øst for Tripoli, særlig fra området mellom Khoms og Garabulli. De krenker uten problemer vårt territorialfarvann, og de vet at de kan gjøre det ustraffet.»
Mannskapet er nervøst. De aner hva som er i vente. Åtte sjømil fra kysten fyller et grått, digert lasteskip uten flagg, navn eller kjennemerker av noe slag stadig mer av horisonten. Det befinner seg tilsynelatende litt innenfor tolvmilsgrensen.
En av kystvaktmannskapene tar kontakt via radio.
«Gi dere til kjenne. Hvilket skip er dere, hva transporterer dere, og hvor skal dere hen?»
Svaret kommer bryskt på et arabisk uten libysk aksent:
«Dere beveger dere altfor nært. Hold dere på fire sjømils avstand. Hvis dere kommer nærmere, vil vi anse det som en fiendtlig handling.»
Fra det samme skipet kommer en aggressiv tilføyelse, tilsynelatende en bløff, på engelsk:
«Vi er et NATO-skip. Det er amerikanere ombord, og vi navigerer i internasjonalt farvann. Hold dere på avstand, eller vi skyter.»
Kystvakten insisterer:
«Nei, dere er i libysk territorialfarvann. Dere har plikt til å gi dere til kjenne. Hvem er dere? Ombord har vi en italiensk journalist, han er borger av et NATO-land.»
Det blir stille i den andre enden. Kapteinen forstår hva som kommer.
«Vi har bare kalasjnikover. De har tyngre våpen. Vi kan ikke gjøre noenting.»
Det blir åpnet ild. Noen få salver, over kystvaktfartøyet. En av mannskapet, som har hatt sin ilddåp tidligere, utbryter:
«De skyter med en 12,7 millimeters mitraljøse. De kan skyte hull i skroget vårt og senke oss når de vil. Rekkevidden på deres våpen er minst tre ganger vår.»
Det skytes også mot kystvaktfartøyene fra land, forklarer kapteinen, og da med enda tyngre skyts: 23 millimeter.
Man har altså å gjøre med en liten krig til havs, hvor en av partene er kriminelle smuglere og den andre en libysk regjering støttet av vestlige land.
For smuglerne er det en milliardbutikk med millioner av potensielle kunder som står på spill, og de kjemper med nebb og klør for å holde den åpen. For Europa er det samfunnets normalitet som står på spill, og verdensdelen sitter apatisk og ser på at dens fremtid er i hendene på pirater.
Migrantene skjønner tegningen:
Det blir anslått at minst 40.000 personer annenhver uke kommer til Libya via sju transittpunkter i ørkenen mellom Tsjad og Niger.
Et vestlig militært skip kan ødelegge smuglernes forretningsmodell med én militær handling. Hvorfor blir det ikke gjort?
