Sakset/Fra hofta

I en bakgate på en av Ankaras mange høyder ligger første stopp på veien fra Tyrkia til det forgjettede land, Vesten. I det minste første legale stopp for migranter: Her ligger «Association for Solidarity with Asylum Seekers and Migrants» (ASAM), en tyrkisk partnerorganisasjon til FNs Høykommisariat for flyktninger (UNHCR). Alle som vil videre fra Tyrkia må hit for å registrere seg som asylsøkere.

Det er et typisk blokklignende kompleks i tre etasjer med mange vinkler og inngang fra to forskjellige parallellgater.

Utenfor patruljerer Securitas-vektere i sorte vinteruniformer. Inne i hagen vimser en lurvete schäfer som innimellom gir fra seg sinte bjeff. Kommer noen for nær nettinggjerdet kommer den stormende med grådige glefs. En effektiv advarsel til de hovedsaklig muslimske asylsøkerne – de fleste ganske så forhutlete i minus to grader og vind – som enten venter i kø på å bestille time til første gangs asylforklaring, eller de har vært igjennom prosessen og bare venter på å få sitt «flyktningebevis».

Man kan si mye om offentlige køer og køkultur, men få land jeg har vært i har en så «hva-vil-du-her-din-lille-dritt»-holdning som Tyrkia. Knøttsmå luker enten så langt oppe på veggen, eller så langt nede, at det store flertall enten må stå på tå eller bøye sine knær for å få stotret frem sitt ærende.

Siden jeg slapp, fikk jeg desto bedre tid til å observere og konversere. Denne dagen var afghanere og irakerne tydeligvis i flertall. Afghanerne – som i motsetning til oss nordmenn ikke behøver visum til Tyrkia – skilte seg ut i sine utgåtte sko, ofte uten sokker, og med tynne, fattigslige klær og barhodede. Irakerne kjente klimaet og var kledd omtrent som en gjennomsnittelig tyrkisk arbeider, oftest i brune, rimelig varme klær, og de fleste brukte lue og skjerf. En og annen iransk familie – noen av dem iranske kurdere – var også å se. De var lett gjenkjennelige i sine fine klær med moderne snitt, ofte litt for tynnkledde. Resten av forsamlingen besto av noen få somaliere, en og annen turkmener og en fra Tsjad. Muligens var det noen fra Syria der, men jeg traff ingen.

De fleste afghanerne var fra sent i tenårene til rundt de tretti, med en og annen slenger oppunder femti, men de skilte seg også ut ved at det ikke var en eneste kvinne blant dem. Av de rundt 150 jeg så denne ettermiddagen, var det nok en 80-20 % fordeling mellom menn og kvinner.

Maksimum ti-femten ad gangen fikk lov til å stå i køen nærmest registeringslukene. Resten av oss ble jaget bort til en parkeringsplass 60 meter vekk, der det alltid kretset noen rundt gamle Enver, som solgte te, kaffe og sukkerrikt biteti med god fortjeneste fra bakluka på sin gamle Caddy. De aller fleste graviterte mot andre fra samme land og/eller etnisitet. To gule tyrkiske drosjer – de fleste av japansk fabrikat – sto til en hver tid oppstilt på veien, klare til å laste inn folk som var ferdige for dagen. Utrolig nok fikk de alltid plass til både sju og åtte i bilen, og hver gang en dro, kom en ny drosje susende inn fra gaten på andre siden av parkeringsplassen. Innimellom kom vekterne bort og viste demonstrativt at det ikke var lov til å stå på veien. Den var reservert for bilene. Ingen protesterte.

Gamle Enver var en omgjengelig kar litt over de seksti med kjeften på stell og godt språkøre. Usikre afghanere lyste opp når han ga dem gode råd om den og den byen og muligheter for løsarbeide, på passabelt dari. Dette hadde vært jobben hans siden Merkel åpnet dørene i 2015, fortalte han på en blanding av engelsk og arabisk. Hver dag fra 0700 til litt over 1700 sto han tålmodig og skjenket kaffe og te til småfrosne migranter. Han var som en levende reklame for Marlboro, som han også solgte, enkeltvis. En pakke Marlboro koster 13 TL (ca 29 kr), dvs ca to timelønner for en svartarbeidende fremmedarbeider i tyrkiske byer.

Enver hadde sett og handlet med titusenvis av migranter. Det var slik han hadde lært seg flere arabiske dialekter, dari, litt somalsk og noe pashto, fortalte han stolt. En gang, en sen og kald ettermiddag, hadde det kommet en ung, irakisk familie med et lite barn. De var for sene til å rekkke registreringen og hadde brukt sine siste penger til å komme seg til Ankara. Han hadde syntes synd på dem, fortalte han, så han hadde tatt dem med seg hjem til en liten kjellerleilightet han hadde. Gutten hadde vært flink og fått seg en sjauejobb, men etter noen uker bare forsvant de. Flere måneder senere dukket han så plutselig opp på parkeringsplassen igjen.

– Jeg kjente ham ikke igjen før han tok av seg de fine solbrillene. Han hadde flotte klær og en svær bil som var så stor og fin at hverken du eller jeg noen gang vil få råd til en!

Jeg så spørrende på ham. Han sperret opp øynene, kikket seg fort rundt, lente seg mot meg og hvisket: «Menneskesmugling».

Irakerne var de mest snakkesalige og nysgjerrige. Ingen snakket om religion, så andre hørte det, men jeg fikk en følelse av at de fleste var shiaer. En kar – trolig sunnimuslim – i 40-årene hadde nylig kommet seg ut av Mosul, etter det han sa til fots over yezidi-peshmerga kontrollert område. Jeg begynte å spørre ham om livet under IS, men da en annen iraker kom bort skiftet han raskt tema. Han ventet på å bli godkjent som FN-flyktning, med USA som sitt drømmemål. Han avsluttet med å spørre om hvor lang tid jeg trodde det ville ta.

Den navnløse som holdt en tykk dokumentmappe godt fast med begge hender inntil brystet, svarte for meg.

– Det kommer helt an på hvilke grunner du har til å søke asyl. Jeg har ventet i tre år, i desember hadde jeg mitt bosettingsintervju med FN, og jeg har nå fått vite at jeg får komme til USA. Men, det er ikke lett, og Trump har helt rett i at flyktninger må sjekkes grundig. Særlig blant syrerne er det mange tvilsomme…

Karen fra Mosul kikket på ham, men selv om han nok forsto på dialekten og at den heldige nok både var shia og akademiker, valgte han å la det ligge.

– Får du?! Når skal du reise? Og er det lett å få seg jobb her mens vi venter?

­- I november, er det sagt, svarte mannen med dokumentmappen. – Men,som iraker får du ikke lov til å åpne egen business. Det er det bare syrere som får. De er overalt og behandles med silkehansker, sa han foraktelig.

– Hvor lang tid tror du jeg må vente? Jeg har kone og fire barn, teller ikke det..?

– Ne-nei, det kommer helt an på hvilke problemer du har hatt og hvilke bevis du har på at du snakker sant!

Det var ikke vår venn fra Mosul interessert i å utdype, så han gikk for å kjøpe seg en kaffe.