På horehus med WHO i Pakistan

Det var både interessant og lærerikt å jobbe for FN i Pakistan, både det året jeg var der etter jordskjelvet i 2005, og de sju månedene etter flommene i 2010-2011. Litt moro med navn og rettskrivning ble det også tid til. Foto: Geir Furuseth

Koronaen har satt Verdens helseorganisasjon (WHO) i fokus, og det er ikke bare den amerikanske administrasjonen som trekker organisasjonen i tvil. Jeg har flere erfaringer med WHO i mine mange år i utlandet, men få er så avslørende som da jeg havnet på på horehus med WHO i Islamabad, Pakistan, våren 2011.

Fra februar til august det året jobbet jeg for et lite og godt program for Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM). Jeg var den eneste utlendingen i massekommunikasjons-programmet, som hadde snaut 100 ansatte. Som feltkoordinator hadde jeg ansvaret for 86 unge og særdeles flinke pakistanske feltfolk, av begge kjønn, som besøkte landsbyer og leire som var ødelagt av flom i 2010 og i 2011.

Før jeg går videre med denne utrolige historien, må jeg fortelle litt om hvordan FN organiserer seg under en internasjonal katastrofe, slik denne flommen var. Utrolig mye skal koordineres, og når det som alltid under en katastrofe, er en vrimmel av lokale og internasjonale hjelpeorganisasjoner, trengs det god organisering. Etter jordskjelvet i Pakistan i oktober 2005 (jeg var der i et år), ble denne modellen utprøvd etter initiativ fra Jan Egeland, som den gang var leder for FNs kontor for koordinering av humanitære saker (Office for Coordination of Humanitarian Affairs), OCHA. Kort fortalt går modellen ut på en sektor-organisering av hjelpearbeidet. WHO vil naturlig nok lede clusteret (komiteen) for helse, Verdens matvareprogram (WFP) for mat og forsyninger, osv. Hvert cluster ble ledet av en representant for den aktuelle FN-organisasjonen.

Avskjedsfest

Jeg leide selv andre etasje i en villa. Eieren var selv en seniorlege med arbeid i WHO. En tvers igjennom hyggelig og seriøs lege som bodde sammen med sin mye yngre kone og deres datter på fem-seks år.

En kveld i april skulle en god, skandinavisk venn av meg, Markus, ha en siste natt i Islamabad, før han skulle reise hjem neste dag, etter flere måneder i felten for Verden matvareprogram. Han var god venn med en pakistansk lege og rikmannssønn,som likte å feste. Vennen ble oppringt og varslet om at vi var to karer som gjerne ville høre om denne legen visste om noe sted i Islamabad vi kunne treffes for en liten avskjedsfest.

– Jovisst, det var bare å vente på hotellet, så skulle han komme å hente oss, fikk vi beskjed om.

En snau halvtime senere kom han i en fin bil og hentet oss. Vi fikk vite at Tariq, en litt dandy-aktig kar tidlig i 30-årene, hadde blitt leder for helse-clusteret, og at han stortrivdes i jobben. Han smilte bare lurt da vi forsøkte å spørre ham om hvor vi skulle. Vi ville komme til å like det, mente han.

Det bar utav sentrum, ut til noe som tydelig bar preg av å være et flunkende nytt villa-område. Vi mistet helt retningssansen i de dårlig opplyste og gruslagte gatene, men «Tariq» visste veien, og etter vel 20 minutter stanset han utenfor en umalt mur-villa. Han tok en telefon, og og en kar på Tariqs alder kom ut og åpnet en enkeltdør noen meter til side for porten inn til hovedinngangen.

– Min bar

Inne i det sparsomt opplyste lokalet hilste vi på en voksen kar som satt ved bardisken med en drink i hånden. Tariqs venn forsvant bak bardisken, og bak ham var det et fullt utstyrt kjøkken. Resten av lokalet var ikke opplyst, men Tariq slo på lys, spotter må vite, og ønsket oss velkommen til hans bar.

Men hallo! Da lyset kom på så vi at dette såvisst ikke var liten, personlig bar. Lyset avdekket et stort, dansegulv, komplett med egen plass for en DJ og med disco-kule i taket. Rundt nesten hele gulvet gikk det et lavt rekkverk, solid nok til å sitte på. Midt på var det en vel tre meter bred åpning, for av- og påstigning. På utsiden av rekkverket var det satt ut en åtte-ti bord med stoler.

Tariq viste oss begeistret innover i lokalet. På den bakre veggen var det tre eller fire dører, som hver førte inn til sovealkover… Hmm, sovealkover… Jeg hadde sett og opplevd nok til å skjønne at de rommene og sengene ikke var ment for soving… Min venn og Tariq fortsatte den guidede rundturen, mens jeg vendte tilbake til baren for å få meg en drink.

Damebesøk

Bartendervennen til Tariq mikset meg en longdrink etter min smak, og jeg slo meg ned på en barstol ved siden av den eldre og velkledde pakistanske herren. Vi håndhilste og introduserte oss selv, uten videre seremoniell. Han var medlem av nasjonalforsamlingen, for General Musharrafs parti, Pakistani Muslim League, og snakket meget godt engelsk. Vi snakket videre om løst og fast inntil Tariq og min venn Markus kom tilbake.

Markus viste med tegn at han ville snakke med meg på tomannshånd, så han og jeg gikk bort og satte oss ved bordet nærmest døren.

– Så du de rommene? spurte han og himlet med øynene i retning rommene vi nettopp hadde sett. Dette er jo et rett og slett et horehus, hvisket han.

Idet samme kom tre unge, pakistanske kvinner deisende inn døren. De var uten dupatta, sjalet som ærbare, pakistanske kvinner bruker for å dekke til håret. Det må ikke forveksles med en trangtsittende hijab.

Gentleman får svar på tiltale

Kvinnene gikk rett forbi baren og satte seg ved et bord, lenger inn i det fortsatt halvmørke lokalet. Siden jeg trengte en drink til, og siden vi hadde fått selskap ved bordet av Tariq, gikk jeg mot bardisken. Der hadde min nye venn, parlamentsmedlemmet fått besøk av en annen, pakistansk mann, litt oppi årene. Jeg fant da ut at jeg fikk leke gentleman og spørre damene om de ville ha noe å drikke.

Jeg gikk bort til bordet der de tre satt, samtidig som jeg forsøkte å plassere dem, sånn sosiologisk. Den ene var rundt 30, hun så litt herjet ut. De to andre var rundt 20, ganske pene og kledd som om de skulle en tur på kafeen med venner. Ingen var hardt sminket.

– Hei damer! Kan jeg skaffe dere noe å drikke, spurte jeg.

De kikket forundret, litt uinteresserte på meg. I etterkant skjønte jeg at jeg hadde brutt rollemønstret deres. De var de som skulle oppvarte meg, ikke omvendt. Men der og da, forsto jeg ikke det, så jeg ymtet frempå om det var noen preferanser, rom, gin eller vodka…

Jo, den ene av de to yngste kunne tenke seg en gin-tonic. Hun svarte på så tjukk engelsk aksent at jeg ble helt perpleks. Det fantes ikke snev av pakistansk aksent. Den andre av de unge fulgte opp med å be om en rom og cola. Jeg kikket spørrende på den eldste.

– Coke. You got some Coke around? (Coke, har dere noe Coke?)

Jeg må ha sett ut som om jeg hadde falt ned fra månen. Først tenkte jeg at hun bare ville ha Cola, men det stemte ikke med utseendet, men i løpet av noen måpende nano-sekunder forsto jeg. Hun lurte på om det var noe kokain å få.

Retrett

Stammende fikk jeg forklart at det ikke var mitt bord, så jeg trakk meg raskt tilbake for å mikse drinker til de to som ville ha det. Bartenderkompisen var i full gang med å røyke seg en joint, mens han snakket med en ny kar som holdt på å forsyne seg av de sakene. Det lå både marihuana og hasj på kjøkkenbenken.

Jentene fikk drinkene sine, men jeg slo meg ikke ned ved bordet. Det slo meg ikke, liksom.

Jeg fikk tak i Markus som sto i en ivrig passiar med en kar i 50-årene. Han fortalte at han var en av toppene i den pakistanske jernbanen. Vi snakket litt jernbane, mens vi gulpet innpå vodka. Flere og flere folk kom til, i alle aldre, og kun menn, selvsagt.

Det ble en runde til med drinkemiksing på kjøkkenet, men da folk begynte å interessere seg for de umiskjennelige stripene med hvitt pulver, skjønte jeg det var på tide å gå.

Markus og jeg ble enige om at det var best å komme oss derfra, og selv om Tariq ble skuffet og sa at vi ikke behøvde å være redde for politiet – de hadde han full kontroll på – unnskyldte vi oss med at Markus ikke følte seg helt vel, og at flyet hans skulle gå tidlig neste morgen.

Vi fikk ringt etter en drosje og dro på hotellbaren for en night-cap. Horehus i regi av Verdens helseorganisasjon var ikke helt vår stil.

Dette var første episode i det som kan bli en serie av anekdotiske fortellinger om livet i verdens mest korrupte organisasjon, FN.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!