I annen Mosebok kapittel 20, 12. vers står det 4. bud: «Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det land Herren din Gud gir dig.» 

Idag ville min far fylt hundre år. Hans historie er vår historie. Det er gått hundre år, det er søndag og høvelig å gjøre noe i det fjerde buds ånd. 

20-tallet: Gode penger å hente på havet

Pappa ble født som lillebror til to jenter mandag 17. september 1923. Tiden var optimistisk, det var gode penger å hente på havet; hans far hadde i 1914 latt bygge en i sin tid stor fiskebåt på 57 fot og var på 1920-tallet medeier i og skipper på en enda større båt som pappa beskrev som «Norges største fiskefartøy» – men det tror jeg vi kan avskrive som et minne viderebragt fra en fem-seksårings inntrykk fra sent 1920-tall. 

De første barneårene var en god tid. Farfar fikk bygget en tidsriktig glassveranda hvor den nordnorske sommer kunne nydes med passende beskyttelse mot lunefulle temperaturer – og hvor kvinnene i hvite kjoler kunne invitere naboer. 

Tidligere tiders slit og slep syntes fjernt; «hadde noen sagt at jeg en gang skulle bli fattig, kunne jeg tatt gullringen av fingeren og kastet den på havet», sa hans far ved en anledning.

Da verden gikk tom for penger

For fattig skulle de bli. Da hans far, min farfar, med lastet båt la til kai i oktober 1929 hos fiskekjøperen i Lofoten, kanskje var det Senja eller Finnmark – hvor han hadde fast leveranse – fikk han beskjed om at de ikke kunne ta imot fisken. Verden var gått tom for penger, det var krakk på børsen i New York.

Banken tok alt og skrev slavekontrakt med min farfar: Den solgte den største båten billig til bolsjevikene i et Russland som ikke var rammet av krakket, og tok pant i alt farfar eide, men for å sikre at banken fikk pengene sine fikk han beholde båten av 1914 og lov til å bo på gården. Men banken hadde bukten og begge endene.

Kuriøst nok hadde farfar noen år tidligere med samme båt blitt oppbragt av bolsjevikene for angivelig å ha krenket Sovjetunionens territorialfarvann. Han kom rystet tilbake og fortalte at de hadde gjort kirkene om til grisestaller.

Forglemmegei

Den svarte mandagen i 1929 var bare begynnelsen på nedturen. Pappa var yngst i den lille søskenflokken på tre. Han var halvannet år yngre enn sin søster Asbjørg og følte seg nærmest henne; den eldre storesøsteren var for ham «voksen». Men Asbjørg skulle han miste og det kom han aldri over. 

Asbjørg fikk tuberkulose og visste at hun skulle dø. I haven utenfor huset plantet hun en blomst som heter «forglemmegei», en søt liten blå blomst som forsvinner, men dukker opp igjen neste år for så å forsvinne igjen. 

På det siste lå hun i sengen og skrev dikt. Hun døde i september 1940, 18 år gammel. Pappa var nettopp fylt 17.

Hver sommer viste farmor oss blomsten forglemmegei og fortalte om Asbjørg som plantet den for at vi aldri skulle glemme henne.

En gang ung.

Alene i verden

To år senere mistet han sin far som bare måneder før hjertet stanset hadde betalt siste avdrag til banken på gård og båt. 

Pappa følte seg dengang veldig alene i verden og bestemte seg for å få like mange barn som hans farfar, som fikk åtte. Det ble syv, nesten åtte – ett barn døde før det ble født – og de kom i god orden, annenhver gutt og jente i motsetning til sin far og farfar som begge fikk en stripe jenter før det kom én sønn.  Han var stolt over å være eldste sønn av eldste sønn i en ubrutt rekke i et utall generasjoner siden 1600-tallet.

Krig og fred, eventyrlig sildefiske, ny optimisme, forelskelse og ekteskap

Men før barna kom krigen, freden, et eventyrlig sildefiske, ny optimisme, forelskelse og ekteskap. Han traff en lærerinne i Lofoten, en gudfryktig datter av en legpredikant, og forelsket seg så grundig at vår mor ikke tok noen sjanser; hun brente de saftige brevene han skrev til henne mens de i måneder var adskilt grunnet sesongbasert fiske – av frykt for at barna skulle få snusen i dem.

Pappa døde ganske ung i 1999, 76 år gammel.

– Tenk at jeg skulle få en sånn mann, sa mamma efter begravelsen.

Krigen har pappa selv fortalt om. Han skrev i 1994 ned noen av sine minner fra annen verdenskrig. Her følger artikkelen som den sto på trykk i Harstad Tidende i desember 1994:

Arrestasjonene i Grovfjord – et femtiårsminne

Av Olav Jensvoll

Vi var unge, og det som var forbudt og straffbart, var spennende. Å foreta seg ting som stred mot den tyske krigsmakts interesser, kunne i verste fall medføre dødsstraff.

Året er 1944. Norge er okkupert

Min far var i besiddelse av gevær og radioapparat som han, til tross for påbudet om å levere inn slike ting, beholdt. Vinteren 1943 døde han. Han var midt under forberedelsene til neste års lofotsesong da han blev syk, og døde efter bare tre-fire dager. Selv var jeg 18 år gammel – og det var meget spennende å lytte til norske radiosendinger fra London. Til å begynne med hadde vi radioen plassert i høyet på låven, men dette blev efterhvert altfor risikabelt, så vi fikk våren 1944 etablert oss i en hule oppe i fjellet. Snart viste også dette seg å være en risikabel løsning; det var for iøynefallende at vi hver dag klokken 18 dro på fjelltur. Lyst var det dag og natt, så vi skiftet stadig plass til utpå sommeren 1944; da sviktet radioen efter all medfarten den hadde fått mellom de forskjellige plasser oppe i fjellet.

Å miste den eneste informasjonskilden vi hadde, var et hardt slag, men det styrket vår motstandsvilje. En kamerat og jeg klarte å skaffe oss hver vår karabin og 600–700 skudd. Dette viste seg å være meget farlig. Høsten 1944 blev min kamerat Helge Hansen arrestert av Gestapo. Jeg fryktet at han skulle svikte under forhørene og komme til å røbe vårt skjulested og våbnene. Men Helge holdt tett. Han blev sendt til Falstad i Trøndelag og derefter til Grini sammen med flere andre fra Grovfjord.

Den store arrestasjonen i Grovfjord

I månedsskiftet september–oktober 1944 gikk min svoger og jeg til Harstad med M/K Anden. Vi var tidlig på for å få båten slipsatt samme dag, båten skulle tørke et døgn før den kunne smøres. Efter dagens uavbrutte arbeide, gikk vi til køys. Neste dag under frokosten syntes jeg jeg måtte fortelle hva jeg hadde drømt. Jeg fortalte om en stor arrestasjon, om hvem som var arrestert ved navns nevnelse samt endel episoder og detaljer fra det hele. Drømmens siste advarsel glemmer jeg ikke: Den lød slik: «Ikke nu, men søndag om 14 dager kommer turen til deg.»

Vi lo ikke av drømmen. Det var en alvorlig tid. Allikevel var det «bare en drøm». Efter frokosten gikk min svoger til en forretning for å kjøpe bunnstoff. Da han kom tilbake så han meget rart på meg, uten å si noe. Nede i lugaren ropte han meg til seg for å fortelle om dagens samtaleemne i byen. Jeg gjengir hva han sa så autentisk som mulig: «Du drømte ikke forgjeves inatt. Hele Harstad snakker ikke om annet enn den store arrestasjonen i Grovfjord.» Først trodde jeg han fleipet, men forsto snart at det var tilfelle hva han fortalte. Vi gjorde båten ferdig i rekordfart. Vi måtte hjem for å fjerne og gjemme det som var farlig å ha.

To uker efter arrestasjonen hadde vi alle begynt å falle til ro. Jeg syntes som tyveåringer flest at det var godt å ligge litt lenge en søndags morgen. Plutselig kommer min søster springende for å vekke meg. Gestapo var nede og ville snakke med meg. Jeg brukte bare sekunder på å få på meg klærne. Min første tanke var å hoppe ut gjennom loftsvinduet og komme meg til fjells, men jeg så snart at huset var omringet. Nede blev jeg møtt av tre offiserer og to menige. En av offiserene ba meg bli med til sjøhuset; de ville se seg litt om der.

De undersøkte sjøhuset, men fant intet. Plutselig springer en av offiserene mot meg og skriker: «Hvor har du det tyske gevær som … (angiveren) har fortalt om?» Jeg benektet å ha noe gevær; «det er blank løgn og tull. Dette må vi få en avklaring på. Jeg må få snakke med angiveren». «Det kan du få her og nu,» sa offiseren som snakket bra norsk. Han ga et signal med en fløyte, og derved kom to soldater frem med en mann jeg umiddelbart gjenkjente. Jeg spurte, i håp om at han skulle gi et unnvikende svar, om jeg noen gang hadde fortalt ham at jeg var i besiddelse av et tysk gevær, men svaret kom ganske klart med tid og stedsangivelse for når dette skulle ha funnet sted. Jeg husker fremdeles hva jeg i det øyeblikk tenkte om denne personen, og hvor enkelt jeg syntes det ville ha vært å avrette ham, om jeg hadde hatt makt.

I et øyeblikks klarsyn lot jeg tyskerne «finne» den ødelagte radioen og et gjennomrustent haglegevær. Disse defekte redskapene reddet sannsynligvis mitt liv. Jeg fikk ta en kort tur innom mitt hjem, hvor min mor, som fattet situasjonen, hadde pakket det nødvendigste i en ryggsekk. Da jeg blev ført vekk sa min mor at «hvad de enn gjør med deg eller lover deg, så skyld ikke på dine kamerater, for det er det usleste og nedrigste et menneske kan gjøre». Hun sa det mens offiserene hørte på, men de vendte seg bort. Det gjorde meget sterkt inntrykk på meg. For henholdsvis ett og to år siden hadde hun mistet sin mann og sin atten år gamle datter.

Nu blev vi kjørt til Bjerkvik og videre til Setermoen. Her traff jeg en av dem som blev tatt under første arrestasjon. Han spurte om jeg hadde vært til forhør, hvilket jeg fremdeles ikke hadde. Han tok skjorten av og viste meg ryggen og resultatet av «forhørene». Det var et syn som gav lite lyst til å tenke på morgendagen. Jeg sov ikke følgende natt, til det var inntrykkene av min torturerte sambygding for sterke. På den annen side hadde jeg heller ikke noe å sove i.

Efter tre dager blev jeg hentet til forhør. Der var to mann i rommet hvor jeg blev bragt inn. Den ene kjente jeg straks igjen, han hadde deltatt under arrestasjonen av meg. Den annen var den faste torturisten; han som hadde bearbeidet ryggen til min cellekamerat. Forhøret varte i to-tre timer. Torturisten satt rett bak meg og kastet en revolver fra hånd til hånd. Efter en tid fikk torturisten beskjed om å forlate rommet, slik at offiseren og jeg blev alene. Stemningen blev noe lettere da. Jeg fikk inntrykk av at offiseren likte meg, hvilket jeg fikk bekreftet senere.

Tyskerne benyttet mange metoder for å få frem de minste argumenter for arrestasjonen. Under forhør av to samer hvor den ene av dem var angiver, beskyldte disse hverandre gjensidig for usannheter og løgn, og det endte med at de begynte å slåss. Her øynet tyskerne en sjanse for å få frem ytterligere opplysninger, så de plasserte dem i et eget rom med ordre om å gi hverandre bank. Politimennene sto utenfor og kikket og hadde moro av dem. Selv fikk jeg mange spørsmål, særlig angående det gevær angiveren hadde opplyst om. Det var tilfelle at Helge Hansen og jeg hadde disse våben sammen med 600–700 skudd, men vi slapp heldigvis tortur av denne grunn. Hadde våbnene blitt funnet, er det uvisst hvordan det hadde gått.

Jeg tenkte i denne perioden meget på min mor, som ikke visste hvor jeg befant meg, men så fant jeg på å klage til offiseren over at jeg hadde glemt å gi dem hjemme beskjed om å tappe vannet av motoren på vår fiskebåt. Efter kort tid gav han meg beskjed om at han hadde vært hjemme i Grov og snakket med mor, som hilste og lovet at dette skulle besørges.

Vi var ikke lenge på Setermoen før vi ble forflyttet til Fossbakken, hvor vi ble satt til å innrede et skolehus det tyske gendarmeri hadde beslaglagt. Herfra minnes jeg de tusener av russefanger som blev ført forbi; dag og natt hørte vi summingen av dem. Det var et trist syn. Sannsynligvis var det disse som fant sin grav da transportskibet «Rigel» blev senket med ca. 2500 mann ombord, derav noen nordmenn. Nordmennene ombord var hentet ut av fengselet i Narvik, hvor vi blev plassert i slutten av november.

På Fossbakken blev vi satt til tvangsarbeide. Arbeidsdagen var lang. Vi begynte klokken 0500 og sto på til klokken 2300. Hver dag. Det var lite mat å få. En løytnant delte ut en potet og et lite stykke kjøtt. Vi måtte selv sørge for en tom blikkboks, som aldri blev mere enn tredjedels full.

Jeg var uvant med trearbeide, som vi blev satt til. En av dem som ledet arbeidet fant ut at jeg saboterte og begynte brått å skrike og brøle. Jeg spurte hva han sa, men istedenfor å svare blev jeg sparket ut for å losse en lastebil for brakkeflak. De tre som holdt på med dette blev kommandert ned, og jeg beordret opp alene. Da jeg hadde klart å få to flak av bilen syntes politimennene at det gikk for langsomt, og kommanderte meg ned. De hadde fått vite at jeg var fisker og således uvitende om trearbeide, derfor beordret de meg til kjøkkentjeneste.

Jeg måtte stå opp klokken 0500 for å fyre opp i ovnene for offiserene, som hadde hvert sitt soverom, åtte ialt. Det gav meg nær kontakt med dem, og jeg erfarte at enkelte hadde noe godt ved seg; særlig én vil jeg alltid huske.

Offiserene eller gendarmene, var ofte ute på razzia – og jeg hadde, gjennom mitt arbeide på kjøkkenet, tilgang til de enkelte rom. En kveld oppholdt jeg meg utenfor et rom hvor det pågikk en konferanse. I tilfelle jeg skulle bli oppdaget gikk jeg alltid med redskaper for rengjøring, slik hadde jeg et påskudd. Jeg lyttet utenfor døren og hørte at det var snakk om razzia og arrestasjoner. Firmaet Borch Breivoll var velkjent for sitt salg av elektriske artikler til fiskeflåten, samt for en kornmølle som var til stor hjelp for mange i den matknappe tid. Brødrene Johannes, Arne og Odd Borch drev firmaet. Det disse ikke kunne skaffe, var heller ikke å oppdrive. Manglet man batterier til en illegal radio var det bare å nevne det for dem, så blev det ordnet.

Gendarmene nevnte Borch Breivoll flere ganger. Jeg oppfattet at her var det fare på ferde, og lurte på hvordan jeg skulle få sendt en advarsel til Borch’ene.

Narvik

Neste dag fikk vi beskjed om at vi hadde fem minutter på oss til å gjøre rent, pakke og spise før vi skulle stå klar nede ved bilene. Vi visste ikke hvor vi skulle transporteres, men trodde at det var til en fangeleir sydpå. Vi blev kjørt til Narvik og havnet i arresten der. De stuet åtte mann sammen i celler som var beregnet på to mann. I vår celle var det imidlertid bare seks mann. Tre køyer var satt opp på hver side, med et lite bord i midten. Jeg hadde nederste køye til høyre for døren. Når vi fikk mat måtte vi alltid feie bordet for lus; det var overflod av den sorten. Jeg var i den verste pine, det var uvant for meg, men ikke alle virket like plaget.

Min onkel, Bergil Bendiktsen som bodde i Narvik, gjorde alt som kunne gjøres for å få meg løslatt, men intet så ut til å nytte. Han satte seg til sist i forbindelse med fru Markussen, som hadde tilsyn med fangene, og fikk ordnet det slik at jeg skulle pusse hennes vinduer privat. Jeg fikk da fire timer hver uke hos fru Markussen, og det var meget kjærkomment for meg.

Min svoger besøkte meg i Narvik. Han blev eskortert av en norsk politimann som ikke var av den farligste typen. Visitten varte bare noen minutter, men jeg fikk en chanse til å levere ham en liten lapp med advarsel til Borch Breivoll. Under avskjeden rakte jeg ham hånden med papirlappen. Han blev litt forvirret før han fattet seg og stakk den i lommen. Politimannen oppdaget at noe foregikk og påsto at jeg hadde fått sigaretter, hvilket jeg benektet med henvisning til at jeg ikke røkte. Da de gikk sa politimannen at han hadde sett hva som foregikk, men lovet å tie stille. Efterat jeg var sluppet fri kunne Johannes Borch fortelle at to dager efterat de hadde mottatt min advarsel, hadde Gestapo ankommet Breivoll, men de hadde rukket å fjerne alt som kunne utsette dem for fare. De var meget takknemlige.

I min arresttid skjedde det alltid et eller annet. Tyskerne måtte trekke seg ut av Finland, Finnmark blev brent, og folk evakuert. Det var en fæl tid, men tross alle lidelser folk blev utsatt for, er det noe i den ulykkelige situasjon jeg savner, og det er det ærlige og oppriktige samhold som preget vår nasjon den gang.

Mens jeg satt arrestert på Fossbakken kom min onkel Hans Bendiktsen fra Sjøvegan for å besøke meg. Han var kjent som en veltalende og uredd person. Han fikk, under oppsyn av en tysk gendarm, lov til å tale med meg. Han hadde ryggsekken full av mat, men måtte ta alt med tilbake, da vi, ifølge tyskerne, hadde mat nok.

En og annen av de tyske politimenn var tross situasjonen, bra menn. Én har jeg allerede nevnt. En annen gav meg i stillhet to brød og ba meg dele dem med mine kamerater.

Tyskerne hadde tre vakthunder til å passe på oss. To av disse regnet vi, fangene, som meget farlige. Den tredje var av en snillere type. Den het forresten «Danker». En dag hørte vi et gjennomtrengende skrik. Tyskerne sprang til og det viste seg at en fange var nedlagt av en stor, ulvelignende schäferhund. Den sto med gapende kjeft over fangen. Normalt fikk vi gå i fred for hundene bare vi hadde noe i hånden, da trodde de at vi var i tjeneste og lot oss passere.

Blant fangene var der en hollandsk sjømann. Han hadde kommet til å si for meget under en krangel med kapteinen sin, og var derfor blitt angitt og arrestert da kapteinen, eftersom hollenderen selv fortalte, var nazi-vennlig. Det var risikabelt å si for meget i de dager, især om man ikke kjente den man snakket med. Denne sjømannen var en modig kar, og fullstendig anti-nazist. En dag nektet sjømannen å reise seg under en inspeksjon. En ung nazi-politimann laget derved et fælt spetakkel, og det endte med at han blev nødt til å reise seg – til alles lettelse.

Fengselet var fullstendig overfylt. Allikevel blev der bragt inn folk som var evakuert fra Finnmark, da det ikke fantes innkvartering for dem. Politiet måtte ta seg av evakuerte mødre med små barn.

Høsten 1944 var i sannhet en prøvelsenes tid. Men på grunn av den felles skjebne oppsto der en følelse av samhold og hjelpsomhet blant folk. Hjemme i Grov var motstanden ganske kompakt. Ingen jenter så mye som flirtet med tyskerne; de av soldatene som tok sikte på jenter måtte dra ut av bygda. Dette klaget de over mere enn en gang. Noen av bygdas innbyggere var temmelig uforsiktige. Det fantes flere radiomottagere, slik at London-nytt ikke var vanskelig å få. Efterhvert som tyskerne blev tvunget til retrett på stadig flere fronter, blev «tyvlytterne» dristigere. Dette var nok årsaken til den første arrestasjonen. De som blev tatt da, og sendt til leirene Falstad og Grini, var: Peder Dyrstad, Hedly Bendiktsen, Helge Bernhardsen, Helge Hansen, Karl Vermeland, Heiberg Elvevoll. I tillegg blev Jon Elvevoll sendt til Grini. Viggo Tande og Hans Jakobsen blev også tatt uten å bli sendt til disse fangeleirene. 

Ved krigens slutt kom heldigvis alle tilbake og fikk delta i den største av alle syttendemaifeiringer; 17. mai 1945.

 

 

Kjøp boken av Alf. R. Jacobsen her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.