Feature

danmark.redning.joder

Det kalles Danmarks stjernestund: redningen av landets jøder. Godt over 8.000 ble reddet. En faktor som bidro til at det gikk så mye bedre i Danmark enn i Norge foregående år var tiden. Ett år var gått, de allierte visste langt mer om Holocaust, det gjorde også tyske befal og det sto stadig klarere at Tyskland kom til å tape krigen.

Den avgjørende natten var natten til 2. oktober.

Fra hlsenteret.no:

8. september 1943 sente Werner Best et telegram til Berlin, hvor han anmodet om at en aksjon mot de danskene jødene burde iverksettes i forbindelse med unntakstilstanden av 29. august. Ti dager senere kom ordren om at en slik aksjon skulle gjennomføres i Danmark.

31. august og 17. september ble først et kontor tilhørende sekretæren for det jødiske samfunnets representantskap, og senere den jødiske menighetens kontorer, utsatt for plyndring og ransakelser. Danske og tyske nazister fjernet medlemslister og ministerialbøker, noe som skapte uroligheter i menigheten. Ledelsen ble beroliget av direktør Svenningsen i Utenriksdepartementet, som stolte på at Werner Best snakket sant når han på forespørsel understreket at det ikke var noen aksjon mot jødene på trappene. Det begynte likevel å versere rykter om en nært forestående aksjon, og minst 61 jøder flyktet i tidsrommet mellem 29. august og 27. september 1943 over grensen til Sverige. 28. september ble ledende sosialdemokrater kontaktet av en tysker som var skipsfartssakskyndig ved den tyske legasjonen i Danmark, Georg Ferdinand Duckwitz. Duckwitz opplyste om at en aksjon mot jødene ville inntreffe natten til 2. oktober. Om kvelden 28. september ble formannen for den jødiske menigheten, C.B. Henriques, oppsøkt blant annet av politikerne Hans Hedtoft og H.C. Hansen, som fortalte at en aksjon mot jødene var under oppseiling. Det tok en viss tid å overbevise Henriques, som kort tid i forveien hadde fått vite at fra Utenriksministeriet at det ikke forelå noen fare, men advarselen ble etter dette spredt hurtig. Det diskuteres i dag fortsatt om Werner Best kjente til Duckwitz’ lekkasje eller ikke.

Da den jødiske nyttårsfeiringen var forestående, gjenåpnet rabbiner Marcus Melchior på eget initiativ synagogen som hadde vært lukket etter overrabbiner Friedigers arrestasjon 29. august. Melchior ledet morgengudstjenesten som fant sted i anledning det jødiske nytår 29. september, og avbrøt denne med å advare om at en aksjon mot jødene ville bli satt ut i live få dager etter. Til tross for at det befant seg et begrenset antall mennesker i Synagogen ved gudstjenesten, nådde advarslen raskt ut til de fleste jøder i Danmark. Dette foregikk blant annet ved at unge mennesker syklet rundt til jødiske adresser i Københavns-området for å videreformidle advarselen. Mange gikk umiddelbart i skjul hos venner, bekjente eller fremmede, og ventet her på på å mulighet til å bli brakt over til Sverige. Andre søkte seg opp mot kysten ved Nordsjælland, for her å kunne å inngå avtaler med fiskere om overfart over sundet. Flere barn ble gjemt hos ikke-jødiske familier eller i barnehjem. Noen fulgte etter en tid etter foreldrene til Sverige, mens andre forble i skjul frem til frigjøringen.

Advarslene nådde også Fyn og Jylland, hvor det befant seg en del jøder som lyktes i å komme seg i sikkerhet. Den største gruppen jøder i provinsen var unge mennesker som var kommet til Danmark fra Tyskland, Østerrike og Tjekkoslovakiet mot slutten av 1930-årene gjennom sionistiske organisasjoner. Advarslen nådde ikke alle disse unge menneskene, og mange av dem ble arresteret på gårdene der de bodde.

Flukt

Fra slutten av september og i løpet av de første to-tre ukene av oktober flyktet til sammen godt og vel 8000 mennesker som følge av at enten de selv eller deres familiemedlemmer ble klassifisert som jøder eller halvjøder ut i fra nazistenes raselover. Dersom man var «halvjøde» eller gift med en «arier», var man faktisk unntatt fra deportasjon, men enkelte ble deportert på tross av dette. Mange «halvjøder» stolte ikke på at de ville fritas i det lange løp og valgte derfor å flykte.

2. oktober offentliggjorde Sverige via radio at de var klare til å motta alle Danmarks jøder.

De fleste hjelpegruppene ble formet først en uke etter at advarselen var blitt spredt. Inntil da var det for det meste flyktningene selv som kjøpte seg robåter eller kontaktet fiskere som var villige til å seile dem over. Etter at hjelpegruppene var blitt opprettet, ble det innsamlet store pengebeløper for å finansiere flukten. Dette dekket også utgiftene for mennesker som selv manglet penger til å betale overfarten. Hjelpegruppene stod i tillegg blant annet for skjulesteder, de kontaktet leger som kunne bedøve småbarn slik at gråten ikke skulle avsløre flyktningene, de forhandlet med skippere og organiserte dessuten større overfarter. For de aller fleste endte flukten lykkelig, selv om det å plutselig befinne seg på flukt var dramatisk nok i seg selv. Noen måtte forsøke flere ganger før turen over sundet lyktes, siden enkelte flytningehjelpere og fiskere snøt dem og tok seg betalt uten å sørge for at folk kom seg over.

Det ble seilet via mange forskjellige ruter til Sverige, både fra Nord- og Sydsjælland. Noen av de mest kjente utskipningsstedene er Gilleleje, Snekkersten, Dragør og Københavns havner.

I forbindelse med «jødeaksjonen» begikk minst 10 mennesker selvmord av frykt for deportasjon eller i desperasjon over å skulle flykte. Og ikke alle flyktningene nådde Sverige i god behold. Minst 23 flyktninger og en hjelper druknet i forsøket på å komme seg over Øresund. I noen ganske få tilfeller skjøt tyskerne i forbindelse med arrestasjonene, noe som medførte at en kvinne på flukt og en ung flyktningehjelper mistet livet.