Kommentar

Tittelen er naturligvis et lurespørsmål. Jeg kjenner Polen godt, har reist rundt i landet og er følgelig meget vel på det rene med dets beliggenhet. Likevel hefter det et dypt alvor ved formuleringen, for Polen lå ikke alltid der det ligger i dag. Mange vonde og vanskelige hendelser ledet opp til nåtilstanden, kriger og overgrep som har preget både polakkene og deres naboer. Det er dette jeg indirekte vil inn på, ikke minst slik det har overføringsverdi til lignende situasjoner andre steder. Da kan vi reformulere tittelspørsmålet til noe sånt som dette: I hvilken grad skal man dra historikken inn i vurderingen av nåtidens internasjonale politiske problemer og forsøkene på løsning av samme? Hvordan overhodet forholde seg til historisk-politisk brennbare spørsmål når alle svar svir, når alle berørte føler – og med rette! – at ethvert løsningsforsøk innebærer at nye overgrep begås mot dem uansett hvordan man snur og vender på saken?

Polen er altså et av mange land som har endret posisjon på kartet flere ganger opp gjennom historien. Innimellom har landet til og med forsvunnet fra den politisk-statlige virkeligheten; mange vil huske et og annet om Polens ulike delinger mellom de store naboene i vest og øst, Tyskland og Russland. Andre ganger var staten imponerende og mektig, som i den jagellonske storhetstiden for rundt et halvt tusen år siden da riket strakte seg mellom Østersjøen og Svartehavet. Som følge av omveltningene under og etter andre verdenskrig foretok landet en underlig rokade vestover: De østlige områdene ble avstått (ikke akkurat frivillig, men det lar vi ligge) til Sovjetunionen, mens gamle tyske områder i vest, helt opp mot Oder-Neisse-linjen, til gjengjeld plutselig befant seg innen de polske statsgrensene.

Det hele skjedde selvsagt ikke uten vold, drap, statlig tjueri, trusler og overtalelse som vanen er når kriger kjempes og tapes eller vinnes. Det er viktig å påpeke at volden ikke var begrenset til krigsårene slik vi i Norge gjerne forestiller oss det. Etter nazistenes nederlag skjedde en massiv etnisk rensing i Sentral- og Øst-Europa der rundt regnet 12 millioner etniske tyskere ble flyttet vestover inn i det nye og skrumpede Tyskland. Man regner at en halv til tre millioner mennesker døde som følge av denne flukten eller utjagingen (begge ordene er dekkende) mellom våren 1945 og 1950; et eksakt antall er umulig å fastsette. Byer som Danzig, som hadde vært nær 100% tysk, ble tømt og inn flyttet polakker østfra; jeg har selv en venn i Gdansk som i barndommen reiste med familien fra Wilno (Vilnius på litauisk og russisk) til de nylig erobrede områdene i vest. Samme sak gjentok seg i de fleste landene i den sovjetiske maktsfæren; det var en folkevandring uten like som utspant seg. Millioner var på flukt, millioner ble fordrevet, millioner (i alle fall mange hundre tusen, tallet er som sagt usikkert) døde av sult, direkte voldshandlinger og annet. For svært mange var det en hard og underlig fred som senket seg over store deler av Europa da krigen endelig var over og den nazistiske aggressoren hadde tapt.

Hvorfor nevner jeg dette? Jo, fordi det er mot denne bakgrunnen det er nødvendig å sammenligne tilsvarende nåtidige flyktningeproblemer i Midt-Østen og andre steder. De hyppige sammenligningene med forholdene i Kardemomme by er derimot mildt sagt meningsløse; de politiske realitetene er at de fleste grenser er fastlagt gjennom kriger og med menneskelig lidelse i en skala som overstiger vår fatteevne, også i vår egen verdensdel og i en fortid som ligger bare litt før den egne erfaringsrammen.

Hvilke flyktningeproblemer står man overfor i Midt-Østen? I følge FNs (UNRWAs) tall http://en.wikipedia.org/wiki/Palestinian_refugee ble 711 000 palestinere flyktninger fra 1946 til 1948 (israelerne påstår 520 000 mens palestinerne påstår 850 000) som følge av opprettelsen av staten Israel. Som vanlig er med kriger, ble de dels drevet ut, dels ”valgte” de selv å flykte. Knappe 50 000 regnes å være igjen av disse opprinnelige, mens urflyktningpopulasjonens etterkommere sammen med senere tilsig estimeres til å ha nådd et antall av 4 950 000, altså er det alt i alt rundt 5 millioner palestinske flyktninger i dag hvorav langt de fleste er barn og barnebarn av dem som i sin tid flyktet. Stort sett bor disse menneskene i følgende områder og land: Gazastripen 1,1 mill, Vestbredden 0,8 mill, Libanon 0,4 mill, Syria 0,5 mill, Jordan 2,0 mill. Hva den siste og største gruppen angår, gjelder at alle bortsett fra 167 000 har jordansk statsborgerskap. Kun 338 000 bor i flyktningeleire. Tallene er alle tatt fra ovennevnte Wikipedia-artikkel som forekommer meg å være balansert, og som dessuten gir gode lenker til beslektede artikler, blant annet til ”Palestinian exodus” http://en.wikipedia.org/wiki/1948_Palestinian_exodus og ”Jewish exodus from Arab and Muslim countries” http://en.wikipedia.org/wiki/Jewish_exodus_from_Arab_and_Muslim_countries. Til hjelp i vurderingen av det sistnevnte perspektivet kan også anbefales Michael Curtis’ nylige artikkel http://www.document.no/2012/12/hva-med-de-850-000-fordrevne-jodene-fra-araberlandene/ her på document.no. Den oppgir at 850 000 jøder har flyktet til Israel fra arabiske land.

Det dreier seg altså om mange hundre tusen fordrevne arabere og mange hundre tusen fordrevne jøder i Midt-Østen. Det er triste sifre, men ingenting uvanlig slik nå menneskenes historie engang er. Tallene er eksempelvis langt lavere enn antallet fordrevne i Europa i samme periode, altså i årene umiddelbart etter siste verdenskrigs slutt. Man kan bli mollstemt av mindre, men igjen: Slik er virkeligheten. Ingen har sagt at den er til å bli glad av. Men med en folkelig sannhet som nærmest blir fleipete i sin mangel på sentimentalitet: ”Det ekje korleis du har det, men korleis du tar det som det kjem an på.” Så krast og så enkelt er det.

For hva har man gjort med sine flyktninger i de respektive områdene? Du hører ikke om noe internt flyktningeproblem i Europa i dag, i alle fall ikke et som har bestått uløst siden krigens dager. Man tok imot de sine og huset dem som best man kunne, hvilket var usigelig dårlig til å begynne med, men bedre etter hvert, til Tyskland få tiår etter igjen var blitt motoren i Europas økonomi. Det samme gjorde man i andre land, inklusive nasjonalstatene som hadde oppstått ved gamle Østerrike-Ungarns sammenfall etter første verdenskrig. I alle disse oppsto nye flyktningestrømmer under og etter andre verdenskrig, fortsettelseskrigen, i og med at noen grupperinger ble sparket ut mens andre ble tatt imot. Og dersom du ønsker å finne et eksempel nærmere til hands, så tenk på vårt granneland Finland. Landet hadde en befolkning på 3,5 millioner da krigen kom, tapte en betydelig del av sitt territorium og fikk absorbere 400 000 finske flyktninger fra områdene som havnet under Sovjetunionen ved fredsslutningen. De gjorde det uten å kny, og de lyktes.

Israel tok imot alle sine flyktninger fra arabiske og muslimske land så vel som flere millioner andre både europeiske og sephardiske jøder. De integrerte dem, lærte dem språket og vanene og sørget for at de ble en del av en voksende israelsk økonomi. Stort sett var det en suksesshistorie.

Annerledes da med de palestinske flyktningene. I stor utstrekning er det politisk-ideologiske grunner til at de har forblitt værende i en flyktningetilværelse, man har trengt dem som et pressmiddel i kampen mot den jødiske staten. Hadde man villet, hadde disse menneskene kunnet integreres i de omkringliggende arabiske statene, men viljen har ikke vært til stede. I stedet skal de fungere som et evig våpen mot den hatede naboen, en påminnelse om naqba, den palestinske katastrofen som ikke får glemmes, som ikke får rådes bot på slik at kampen mot Israel mister sin aktualitet.

Da Sovjetunionen falt sammen for tjue år siden, kom det ikke krav fra Finland, Romania, Polen, Tyskland og andre om revidering av grensene. Det var meget klokt at man besinnet seg, at man ikke kortsynt så sitt snitt til å prøve å skru klokken tilbake og korrigere historiske uretter. For alle land har begått urett mot sine naboer, det kommer bare an på hvilken tidsepoke man velger å feste seg ved, hvilke uretter man velger å polere og kjæle for som del av den kollektive hukommelsen. Nasjonalisme på sitt verste fungerer på denne måten, men av denne kommer krig på krig, ikke fred og gode naboforhold. De eneste som ikke til tider har forgrepet seg på sine naboer, er de aller svakeste, de som ikke har klart å gjøre noe.

Selv vi som har mer enn normal interesse for historie, både eget lands og andres, må akseptere som absolutt hovedregel at Polen ligger der det ligger. Det samme gjelder andre land. Sagt på en annen måte: Man kan ikke vende tilbake til en forgangen tid da historiens krenkelser (slik man nå selv opplever dem) kan kjennes døde og maktesløse. Fremfor alt kan man ikke kompensere for fortidens krenkelser ved å hevne seg på datidens forøveres nåtidige etterkommere, da skaper man ikke annet enn en evig hevnspiral som til sist skrur alt og alle ned i ulykken. Noen ganger, faktisk ganske ofte, får man akseptere at gale ting skjedde. Selv plikter man å forsøke å gi egen familie et best mulig liv der de er nå, ikke i hverken fortidens eller fremtidens drømmeland.

Dagens russere i Estland skal ikke behøve å sone for beste- og oldeforeldrenes (u)gjerninger, og det skal ikke nåtidens tyskere og polakker, rumenere og ungarere og alle andre gjøre heller. ”Status quo ante belli” er et uoppnåelig mål, for krigen og krigene kan ikke omgjøres, man kan ikke late som de ikke skjedde.

Polen ligger akkurat der landet ligger, som Israel ligger der det er, omgitt av sine arabiske fiender. Det første er akseptert, av tyskere og polakker og russere og alle andre, og det siste må bli akkurat like akseptert. Fortsetter naboene å kjempe for noe annet mens de bruker den egne befolkningens fattigdom og ulykke som våpen, så forfølger de en ødeleggelsens strategi som først og fremst skader dem selv.

Europeere burde kunne hjelpe andre til å innse dette, for er det noe vi har erfaring med, så er det å vinne og tape kriger. Noen ganger gjenkjennes selvdestruktiv adferd lettest utenfra. Det hadde vært fint om vi, altså det gamle Europas krigstrette arvinger, hadde kunnet si klart fra om dette i stedet for å nøre opp under gammel agg i våre sydlige grenseområder.

 

Les også

-
-
-
-