Kommentar

Skal man feriekjøre rundt sørenden av Norge, så er det ikke mer enn rett og rimelig at man legger inn et besøk på Lindesnes fyr. Det gjorde familien og jeg i sommer. Været var vakkert, naturen var vidunderlig som bare norskekysten kan være det, og få institusjoner i landet vårt er så sprekkfulle med kulturhistorisk symbolikk som nettopp fyrene; det bare måtte bli vellykket, og det ble det. Dessuten fikk vi med to særdeles tankevekkende «bonusutstillinger» i Uthuset på fyrområdet, «Palatia» og «Overlevende.» Det er disse jeg gjerne vil beskrive for dere, og i tilslutning til den første av dem vil jeg spinne videre knyttet opp mot dagens tittel.

Men la oss helt kort ta «Overlevende» først: portretter i bilde og ord av 12 gamle mennesker som alle har hatt livsløp godt utenfor normalen, men som gjennom en blanding av flaks og personlig styrke klarte å overleve både krig og fred. Fotografen Elin Høyland og journalisten Christel Marie Stabæk har laget en liten perle av informativ menneskelighet, og jeg takker for opplevelsen.

I den andre utstillingen, «Palatia», om det tyske fangeskipet som den 21. oktober 1942 ble senket av et torpedobombefly fra New Zealands luftvåpen mellom Lindesnes fyr og Udvåre, var fokus på dem som ikke overlevde; det var inntrykkene derfra som brakte meg inn i titteltematikken. Utstillingen består av bilder fra skipet med ledsagende informativ tekst, samtidig som korverket «Vindsalme for dei døde» (tekst: Paal-Helge Haugen; musikk: Bjørn Kruse) skapte en passende lydramme rundt opplevelsen.

MS Palatia skal ha hatt et mannskap på 38, men dessuten også 150 tyske soldater, 999 sovjetiske krigsfanger og den norske losen Johannes Sandvik om bord på sin siste reis. Skipet var på vei fra Stettin (nåværende Szczecin i Polen) med slavearbeidere til de tyske anleggene lengre nord på norskekysten da det ble oppdaget av fiendtlige fly som oppfattet båten som involvert i troppetransport. En torpedo traff, og etter en knapp halvtime hadde skipet sunket.

I alt 955 mennesker, inklusive Sandvik, omkom. Et tysk følgeskip klarte å redde 233 mann, 115 russefanger og 118 tyskere. ID-kortene til krigsfangene ombord gikk tapt, og dermed har det vært vanskelig å fastslå eksakt hvem som gikk ned med skipet. Noen av de omkomne skal ha blitt funnet igjen så langt oppe som på Mørekysten, men de fleste drev i land på Lindesneshalvøya og Lista.

Utstillingen fikk meg til å søke kunnskap om en annen skipskatastrofe fra krigens tid, en som jeg i motsetning til historien om Palatia i alle fall hadde hørt om, nemlig senkningen av MS Rigel på Helgelandskysten 27. november 1944. Skipet forlot Bodø dagen før med i alt 2838 personer om bord: 2248 sovjetiske, polske og serbiske krigsfanger, 455 tyske soldater, 95 tyske desertører, 8 norske fanger i tillegg til et mannskap på 29 samt 3 kystloser.

Fly fra hangarskipet HMS Implacable oppdaget det de trodde var et troppetransportskip og angrep Rigel. De traff. Kapteinen rente da båten på grunn ved Rosøya nær Tjøtta. Trolig muliggjorde dette at 267 mann klarte å redde livet, mens ikke færre enn 2571 omkom, 1000 flere enn ved forliset av Titanic. Det var den desidert største skipskatastrofen i Norge noen gang og den tredje største i verdensmålestokk. Blant de omkomne var 7 nordmenn, bare Asbjørn Schultz overlevde. Et flott intervju med ham fra 2004 kan du høre her.

De fleste av dere som leser dette, har ikke har hørt om disse voldsomme skipskatastrofene, i alle fall ikke om begge to. Det er nok mange grunner til dette, blant annet at relativt få nordmenn ble drept; de aller fleste omkomne var russiske krigsfanger. Dessuten fant forlisene sted under krigstid mens folket var brutalisert i sin oppfatning om hva man da må gjennomgå i en grad som dagens mennesker knapt kan forestille seg. De allierte flygerne tok feil og drepte allierte krigsfanger, men dette var selvsagt ikke hensikten og de sovjetiske krigsherrene anklaget dem da heller ikke for skjødesløshet eller hensynsløshet eller noe annet. Slikt skjer i krig. På samme måte ble sivile drept gjennom feilbombing eller beskytning fra krigsskip eller annet også ved flere andre anledninger i Norge mellom 1940 og 1945 (stikkord: Laksevåg ved Bergen, Bjerkvik ved Narvik); det var også noe som hørte krigen til. I moderne språk kaller man det «friendly fire» eller «collateral damage» eller noe annet like fint og eufemistisk. Uansett betyr det at noen, inklusive egne stridsmenn eller sivile, i blant stryker med i stridstummelen selv om hensikten var en ganske annen. Det var slik for 70 år siden i Norge og det er slik i dagens kriger i Midtøsten og andre steder.

Det finnes godt om mennesker som i stillhet og over år graver frem biter av norsk krigshistorie som enten er aktivt fortiet eller bare har gått i glemmeboken slik fortidens hendelser har for vane å gjøre om ingen vedlikeholder minnet om dem. Jeg vil skrive noen ord som takk til dem som har arbeidet med de to nevnte skipskatastrofene. Siden jeg ikke har innsideinformasjon om arbeidet som ligger til grunn, ber jeg om allmenn unnskyldning for eventuell feilvinkling og for navn som måtte være utelatt.

Minneutstillinger som den beskrevne om MS Palatia blir ikke til av seg selv, og det gjør heller ikke minnesmerker. Både profesjonelle og interesserte individer uten spesialkompetanse har bidratt.

Historikeren Michael Stokke, som særlig har konsentrert seg om skjebnen til sovjetiske krigsfanger i Norge, har hentet frem viktig materiale omkring også Palatias skjebne og foredrog om dette under minnearrangementet 21. oktober 2012 ved Pax-monumentet på fyrområdet, altså på dagen 70 år etter katastrofen. Han har skrevet to bøker om krigsfangenes skjebne: «Do svidania – På gjensyn» sammen med Magne Haugland og «Blod og tårer – historien om sovjetiske krigsfanger og sivile tvangsarbeidere i Rogaland» sammen med Atle Skarstein. Stokke arbeider nå ved Narviksenteret, krigsmuseet i Narvik.

Kai Erland er kunstnerisk ansvarlig ved Stiftelsen Arkivet i Kristiansand og var den som på 90-tallet dro i gang mye av arbeidet med å finne ut hva som faktisk hadde skjedd med MS Palatia. Han har også stått bak organiseringen av de kunstneriske markeringene av skipskatastrofen. Andre bidragende i sammenhengen har vært lokal- og krigshistorikeren Einar Svendsen, Astrid Haga og Monica Haga Erland.

De omkomne fra DS Rigel er siden 1970 hedret med en minnestein i form av et kors på krigskirkegården på Tjøtta. Resten av «Russerkirkegården» inneholder en fellesgrav med 6725 døde mot nord og 826 enkeltgraver mot sør. På tidlig 1950-tall valgte man av nasjonale sikkerhetsgrunner å samle alle døde russiske krigsfanger i Norge (Operasjon asfalt) på Tjøtta. Man grov opp det man visste om av likrester og graver på lokale kirkegårder og flyttet alt og alle til et sted der man syntes man hadde bedre overblikk over sovjetiske besøkende. Det var ikke vår «finest hour» hva gjelder oppførsel overfor en tidligere alliert som i løpet av kort tid var blitt fiende og trussel.

To bøker skrevet av ildsjeler med interesse for Rigel-katastrofen og behandlingen av de sovjetiske krigsfangegravene skal også nevnes. Skolelærer Trond Carlsen gav i 2003 ut boken «Rigel: Norgeshistoriens største skipsforlis». Det er verdt å merke seg at selv om ingen kommersielle aktører ville stå for utgivelsen som til sist fant sted på eget forlag, ble alle 4000 trykte eksemplarer solgt. Jeg har selv forsøkt å få tak i boken via antikvariater, men uten å lykkes. Endelig gav journalist Halvor Fjermeros ti år etter, i 2013 på Scandinavian Academic Press, ut boken «Med lik i lasten. Operasjon Asfalt – de sovjetiske massegravenes skjebne i Norge». En anmeldelse av boken finner du her.

For de falne, fanger som andre, kan vi ikke gjøre noe mer. Skjønt to ting kan vi gjøre: behandle minnesmerkene over dem med den største respekt og iblant tenke på dem og det de stod for. Så lenge vi gjør det, er de ikke helt borte. Også i dette ligger et element av udødelighet.