Sakset/Fra hofta

I en av dagene like før jul er jeg i Vefsndalen i Nordland, på vei heim i NSB’s morgentog fra Trondheim til Bodø. Jeg er snart ved togreisens ende for min del, Mosjøen, da toget stanser ved den nedlagte jernbanestasjonen Kvalfors, noen mil sør for byen.  Nå er det ikke uvanlig at togene på Nordlandsbanen stanser noen korte minutter for å slippe forbi motgående tog på dertil bestemte krysningspunkter. NSB-folkene er alltid punktlige med å opplyse om stans på grunn av møtegående tog. Jeg, og antakelig resten av passasjerene, blir overrasket da en svært normalisert trønderstemme over høyttaleren annonserer at lokomotivet har fått motorstans, men man er i gang med å utbedre feilen. Stemmen i høyttaleren sier at han vil komme tilbake med nye opplysninger så snart de har fått bedre oversikt over situasjonen.

Så står vi da der ved stasjonsbygningen på Kvalfors, som i sin grågrønne fargedrakt ser forholdsvis nymalt ut, men som vel ikke har brukt til sitt formål i en mannsalder. Skiltet med  stasjonsnavnet er fjernet fra bygningen, og navnet får jeg med meg fordi en av passasjerene sier det i en samtale på mobiltelefonen sin. Det er lite snø her i det indre av Helgeland, snøflekker her og der og rim på bakken, men den helt isdekkede Vefsnelva på høyre side vitner om at det har vært kaldt i lang tid her inne mellom fjell og granskog. Det var granskogen som på 1800-tallet fikk engelskmenn til å sette i gang med storstilt skogsdrift i dalen. Det var igjen grunnlag for trelastbruket på Halsøya i Mosjøen (Engelsbruket), som nok var det største i Nord-Norge, for ingen andre steder i landsdelen er det skoger som kan måle seg med barskogene i Vefsndalføret. Hit kom morfaren min i sin tid fra øyan ute i havgapet med skøyta si, ”Agder”, og hentet trelast, bygningsmaterialer og fyringsved til folk på de forblåste, treløse holmene ute ved kysten. Ja, det hette seg slik at det var så trelaust at folk fra øyan måtte til Mosjøen for å skaffe seg ris til å banke ungene med. Det store trelastbruket på Halsøya, en gang byens økonomiske fundament, ble lagt ned bare for noen år siden.

 

Isen på elva Vefsna ligger gråkvit og tjukk, den ligner på aluminium, og den ligger der som et ugjennomtrengelig lokk av dette metallet, metallet som skulle gi ny vekst og giv til Mosjøen etter krigen da aluminiumsverket i byen ble bygget. Elva er vel litt tidlig islagt, tenker jeg, uten å vite noe sikkert om det, men jeg har aldri sett et så bastant isdekke på elva selv om jeg har reist en del med tog gjennom dalen vinterstid de to siste årene.

Det var neppe vinter da Petter Dass for en 350 års tid siden kom vandrende ned Vefsndalen etter å ha studert til prest i København og skulle hjem til Helgeland for å søke seg prestekall. Jeg prøver å huske noen vers fra beskrivelsen hans av denne ferden, slik den er skildret i ”Den norske Dale-viise”, og jeg tror det lød noenlunde slik: ”Gjennem gran og furru kom jeg til en der hette Gurru. Hun gaf meg rømme og møssebrømme. Ude i buncken lå, fluer store og små, men jeg ædet og jeg svædet så jeg nær nedstyrtede av sædet”. For dem som har problemer med dette gammelmodige danske språket, så fikk altså herr Petter mat i ei skål full av fluer, men han var sulten og spiste opp maten til tross for den dårlige hygienen, mens han svettet så av vemmelse at han nesten ramlet av krakken han satt på.

En togstans her inne i ”villmarka”, et par mils vei fra byen Mosjøen, må skape problemer, eller utfordringer som det heter i dag, tenker jeg etter å ha prøvd å memorere Petter Dass.  Høyttalerstemmen kommer tilbake med jevne mellomrom og annonserer mulige løsningsforslag for de reisende som etter hvert begynner å gi uttrykk for uro. Mange skulle videre nordover med toget de sitter på nå, andre skulle av på stasjoner på veien til Bodø og videre med buss, ferje og båt for å nå sine juledestinasjoner i denne kronglete samferdselsdelen av Norge. Ei eldre dame, som skal til øya Lovund, langt ute i havet, sier bestemt at hun nå ikke vil rekke båten utover, og hun forsikrer hele togkupeen om at hun kommer til å kreve at NSB betaler overnatting på hotell for henne på Mo i Rana. I nødens stund begynner folk å snakke med hverandre, og passasjerer som tidligere knapt har vekslet blikk, kaset seg nå ut i samtaler om hvordan dette skal gå. Dama får velvillig støtte i sitt overnattingskrav til NSB fra sine reisefeller.

Passasjerer som skal av i Mosjøen, tar utfordringen i egne hender og ringer etter slektninger med bil eller drosje fra byen for å bli fraktet heim. Og snart blir det biler å se på den ellers øde veien gjennom Kvalfors. Men det er bare en brøkdel av passasjerene som kommer seg videre på denne måten. Vi andre må slå oss til ro med meldingen over høyttaleren der det blir sagt at NSB satser på å få fraktet oss videre med buss. Jeg har tidligere gått igjennom mesteparten av toget for å besøke togkafeeen, og har sett at de 6-7 vognene er ganske fulle av folk, så hvordan NSB på denne tiden skal få ta i nok busser til å frakte mange hundre passasjerer videre, står for meg som et mysterium. Med stansen er også mesteparten av den elektriske togstrømmen borte. Det er begynt å skumres ute, og varer dette noen timer, vil vi ende med å sitte i stummende mørke uten leselys, og radiodekninga her er så dårlig at ihvertfall ikke jeg med min billige mobiltelefon får kontakt med NRK-sendingene. Bussen som korresponderer med toget på min vei videre ut mot kysten, kan jeg bare si et langt farvel til. Men jeg regner med at det må gå en buss seinere, så jeg trenger neppe å sende hotellregning til NSB.

Etter å ha fått gjentatt meldingen om mulig busstransport, blir meldingene over høyttaleren færre. Det som sies, er at NSB jobber med saken. Etter vel en time kommer det en litt mer optimistisk røst i høytaleren som sier at fraktelokomotiv sørfra skal komme og dytte oss til stasjonen i Mosjøen. En av passasjerene bemerker tørt at lokomotivet forhåpentligvis ikke kommer fra Trondheim, nesten400 km unna. Men lokomotivet kommer fra Trofors stasjon bare noen mil sør for oss, i løpet av en halvtime vil vi kunne bli dyttet videre, opplyser høyttalerstemmen.

Og som sagt, så gjort. Klokka 15.00 er vi framme i Mosjøen, og på spørsmål får jeg av NSB-folkene vite at det går buss videre kl. 16.30. Da kan jeg jo gå til sentrum og få meg litt middagsmat, tenker jeg og tar fatt på kilometeren mellom togstasjonen og bysenteret. Siste gang det var aktuell med middagsmat i Mosjøen, ligger tilbake 50 år i tiden, antar jeg. Da var jeg på guttelaget på hjemstedet mitt og spilte fotball i byen mot mosjøværingene, som for øvrig alltid slo oss. Men etter nederlagets bitre stund, kunne vi få en form for oppreisning ved gå på kafé og ete god, vanlig norsk middag, fiskekaker i brun saus, røkt torsk med smeltet smør og gulrotstuing. Noe slikt finnes vel ikke å få på kafé her i byen lenger, tenker jeg der jeg går og rusler og ser meg nødtvungen til å sette til livs en kebab i en kurder-bu eller stekt ris på en av de kinesiske restaurantene som i dag finnes i enhver norsk by. Da får jeg heller nøye med meg med et rekesmørbrød, eller karbonadesmørbrød kanskje, pluss kake og kaffe. Det er noe jeg regner med å kunne oppdrive i Sjøgato i Mosjøen, Nord-Norges største sammenhengende gatebebyggelse av trehus, der det skal være et bra utvalg av kafeer, har jeg hørt.

Når man går fra togstasjonen inn til sentrum i Mosjøen, passerer man i dag et nærmest endeløst, nytt butikksenter som heter Sjøsiden. Det er kaldt og litt trekk fra fjorden, så da jeg har gått noen hundre meter med butikksenteret på venstre hand, kommer jeg til å tenke at det kan jo være like greit å gå inne i butikksenteret som ute i den sure vinden. Inne i senteret er det et forferdelig renn av folk på juleinnkjøp til og fra de mange butikkene, noen kafé er ikke i sikte, og dårlige erfaringer gjør meg heller ikke innstilt på å slå meg ned i en kjøpesenterkafé i Nord-Norge. I enden av senteret går jeg ut døra og ser at jeg da befinner meg i det gamle bysenteret. Av en aller annen grunn går jeg der ennå og håper at min gamle kafé fra guttedagene for 50 år siden skal være i live, en ganske ambisiøs tanke, tenker jeg og prøver å huske hva den hette, da jeg legger kursen inn i en av de første gatene jeg møter på veien ut fra kjøpesenteret.

Jeg har ikke gått mer enn 50 meter da det dukker opp et skilt der det står Kaffistova. Jeg går inn døra og ser at det fører ei trapp opp i andre hushøgda, og med et forundret smil husker jeg at ”min kafé” lå i andre etasje. Her er det! En langstrakt serveringsdisk møter meg innenfor døra. Det sitter to pensjonistpar og prater om levende og døde ved et bord, men ellers er det ikke mye folk å se, bortsett fra en mann som sitter og eter middag lengst inne i lokalet, der innboet ser ut til å være fra 1960-tallet, men i god stand. Jeg kikker på dagens meny over disken, røkt torsk med gulrotstuing, hjemmelagde fiskekaker, seibiff med stekt løk, hjemmelagde oksekarbonader og, oksesmåsteik! Mat for en sulten mann. Jeg greier ikke å unngå småsteika med brun saus og ertestuing, den dyreste retten til 166 kroner. Kafeen er alkoholfri og med en Munkholm blir det i overkant av 190 kroner. Ikke av det billigste, men du verden for en stor porsjon. Kjøttet er kokt i flere timer, slik småsteik (sosekjøtt som de sier på Sunnmøre) skal tilberedes, og så mørt at jeg ikke får bruk for kniven.

-Jeg ser på menyen at dokker har dagens dessert. Ka er det?, spør jeg diskbetjenten, ei ferm dame på min egen alder. Riskrem! Jeg blir nesten ustødig av forbauselse, og kaffe følger ”gratis” med desserten. Det er etter hvert kommet en del andre middagsgjester, folk på min egen alder, men da jeg skal bort til disken for å få kaffepåfyll, står det en yngre kar der og skal ha røkt torsk med smelta smør, en arbeidsmann i anleggsbransjen med vernehjelm på hodet.

-Det er ikke mange stedene i Norge man finner en kafé med norsk tradisjonsmat, og for å si det som det er, maten smakte nå så innst inni he—- godt, sier jeg til diskdama.

-Så, så, du må ikkje skryt sånn, de blir berre høg på pæra, sier arbeidskaren og gliser, men han vet hva det dreier seg om. Han er nok fast middagsgjest her.

Ute på gata igjen vandrer jeg bort til busstasjonen i byen i stedet for å vende tilbake til jernbanestasjonen. Det er en halv time til bussen går, får jeg opplyst i resepsjonen på hotellet ved stasjonen, Fru Haugans Hotell, Nord-Norges eldste som kan føre sine aner tilbake til 1794. Og Nord-Norges største sammenhengende gatebybeggelse av trehus, Sjøgato, har sitt ene endepunkt her ved hotellet, så jeg rekker en spasertur der før bussen går.

Sjøgato går langs elva Vefsna, og mellom gata og elva er mye av den gamle sjøhusbebyggelsen intakt. Hva disse husene brukes til i dag, vet jeg ikke, men her i selve Sjøgato er det butikker, kafeer, restauranter og lokaler til annet bruk. I motsetning til kjøpesenteret er butikkene og kafeene ikke åpne etter kontortid, så mitt forsøk på å få meg en kopp kaffe i denne julepyntede og jule-atmosfæriske gata, blir det ikke noe av. Om lag midtveis i gata ligger strøkets største hus, Kulturverkstedet, der det også ser stengt og folketomt ut.

I likhet med gammel trehusbebyggelse i andre norske småbyer, er Sjøgato preget av en slags utvendig innekos, jeg får asossiasjoner til hjemmekoselige bilder av svensken Carl Larsson og til fjernsynsserien ”Jul i  Skomakergata” der jeg vandrer. Lokale bildekunstnere og brukskunstnere har ofte lgallerier i disse gamle trehusbymiljøene. Her finnes det butikker der man kan kjøpe gamle ting, gamle kaffekværner, antikviteter og gammeldagse godterier som kandissukker med tråd, Kongen av Danmark drops osv. I kafeene med smårutede borduker går småbyens kulturelite på lørdag formiddag og drikker kaffe og eter gulrotkake og kanskje et stykke franskbrød, baguette, eller en ciabatta med skinke og italiensk ost, eller kanskje et stykke quiche-lorraine?

Og fra tid til annen dukker det i disse trehuskafeene og kulturverkstedene opp lokale fiolinister og pianister som for eksempel har satt seg fôre å spille en av Brahms fiolinsonater for det moderne, norske kulturborgerskapet, med jobb i offentlige etater, med sine venstreradikale sympatier og med sin sans for ”multikultur” og det ekte og opprinnelige. Hvorfor lokale musikere ved slike anledninger velger akkurat Brahms, er jeg usikker på. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at Brahms’ fiolinsonater ikke høres så vanskelige og virtuose ut med sine dvelende melodilinjer. Men resultatet av slik musisering blir ofte den reneste katzenjammer, er min erfaring, uten at publikum får med seg akkurat det, der de heftig applauderer musikernes innsats.

De langstrakte og vakre melodilinjene til Brahms krever musisering og musikere på et svært høyt nivå. De krever at man kan gi spenst og fasthet til linjene, de krever en renskårethet, en klassistisk strenghet, kombinert med en avromantisert og virtuos lekenhet i linjeføringen slik at tendensene til overdreven dramatikk og føleri, som lurer i musikken til Brahms, blir borte. Bare musikere med avansert teknikk og musikalsk modenhet kan makte disse kravene og yte noe annet enn den jamrende romantiseringen som ofte blir Bramhs til del av musikere som ikke har forstått dette. Og de som har forstått det, holder seg kanskje unna den eminente Hamburger-komponisten, tenker jeg der jeg går mot den ventende bussen. Nei, kulturborgerskapet i småbyenes Norge, framtidens folk, har lite peiling på Brahms og ikke på god, tradisjonell norsk mat, og så går de heller ikke på Kaffistova, tenker jeg og betaler honnørbilletten min heim til jul.