Kommentar

Sommeren er på hell her nord, ja det er kanskje en overdrivelse å snakke om sommer på disse breddegradene når man sammenligner med forholdene i Sør-Norge der temperaturene, til tross for dårlig sommervær, ligger en seks-sju grader høyere enn her på Helgeland. Men sommer i nord er først og fremst lyset, de lyse nettene, dersom nå ikke skodda henger ned langs fjellene, nesten ned i fjæresteinene og gjør nordlandsnatta grå, og det har den gjort nesten hele denne sommeren. Og det er det svinnende midnattslyset en drøy måned etter midtsommerleite som først og fremst markerer at sommeren er på hell. Men bevares, det er også mange andre tegn, for eksempel måsungene som pipende vandrer rundt i byens hovedgate etter at de på stutte vinger har sluppet seg ned fra reirene sine på hustakene i småbyens sentrum. De ser nokså forpjuskede ut der de småredde skvetter unna spaserende i hovedgata, og man kan jo lure på hva slags kost de er blitt oppfostret på mens de tilbrakte dagene i reirene på hustakene. Halvspiste pølsebrød og pizzarester fra Narvesen-kioskene på stedet? Men det virker som om tilgangen på halvspiste pizzabiter og mat, er dårlig. Finner måsungene ei usjekket treflis eller en plastbit, hakker de løs på den inntil de oppdager at den ikke er spiselig.

For en nylig tilbakeflyttet person som forlot byen for nesten 50 år siden er de hustaks-hekkende måsene et nytt fenomen. Det var ingen måser som hadde reder på takene i byen for et halvt sekel siden. Det var et særsyn om man fant et måsereir utenfor bykjernen, mens fuglene i dag, i tillegg å bruke takene på sentrumsbebyggelsen, hekker i verandakassene til folk. Ja, det er så ille at folk ber naboene om å lempe måsereir ut av verandakassene dersom de er på ferie i hekketida. Småmåsen ser altså ut til å ha gitt opp livet ute i naturen og har trukket seg inn til menneskeboligene og sivilisasjonen der de bygger reder og oppfostrer nye generasjoner og er til plage for folk med sine stupangrep og infernalske skrik mot forbipasserende når de har unger i reir.

NOE HAR SKJEDD
Noe må ha skjedd med småmåsen, eller seeingen som den kalles på disse kanter. I motsetning til stormåsen, er småmåsen en trekkfugl og kanskje ikke så bundet av tradisjoner og derfor mer tilpasningsdyktig enn stormåsen, som fremdeles lever upåvirket av den nye tid og av det den finner på og i havet. Men småmåsen er blitt en byfugl, liksom spurven, og det har skjedd i løpet av de siste decenniene. Jeg slengte ut en føler om den moderne bymåsen i en prat på en av byens kafeer der folk, som er ute av yrkeslivet, samles på formiddagene for en kopp kaffe eller to. Alle hadde registrert fenomenet, og den beste forklaringen på det kan være at minken har fått måsene til å trekke inn til byen for å komme unna denne innførte nyskapningen i den nord-norske faunaen. Den nordamerikanske minken, som er kommet til oss via pelsdyrfarmer, er blitt svært tallrik, og den er en lystmorder og en trussel for fuglelivet, ikke bare i Nord-Norge, men i hele landet.

Det er ikke bare måsereir i verandakasser som er en naturens nyskaping i denne vesle kystbyen, mange andre ting i naturen her er heller ikke som før. Blomstringen er rikere i dag enn den var før i tiden. Nå er store områder dekket av kvitveis når den blomstrer her i mai-juni, og gamle slåttenger er helt gule av løvetann. Visst var det kvitveis og løvetann i min barndom, men ikke i slike mengder. Men det rareste er at der man før kunne finne molter på lavtliggende myrer, finnes det ikke lenger engang molteplanter, de er borte. Det har altså skjedd noe ute i naturen og spørsmålet er hvorfor. Jeg har ikke annet svar enn at det er blitt varmere somre. Med varmere værlag får andre myrplanter et overtak på den arktiske molteplanten og fordriver den vekk fra lavlandsmyrene slik at den bare finner tilhold på fjellet, eller på de forblåste holmene som det finnes titusener av på Helgelandskysten.

SNAUTT ER PENT
Hukommelsen, særlig når det gjelder vær og natur, skal man ikke stole for mye på, men jeg er overbevist om at grønnsværet strekker seg lengre opp i fjellene i dag enn da jeg var guttunge. Områder som en gang var snaue heier og moer, er i dag dekket med skog, enten bjørk eller plantet sitkagran, også en innført art som i dag sprer seg så vilt, at naturvernere har slått alarm. Det er så ille at Fylkestinget i Nordland har gjort et vedtak mot videre utplanting av dette treslaget som, i likhet med minken, stammer fra Nord-Amerika. Sitkagran ble utplantet i store mengder i forrige århundre i et forsøk på å skogkle landet. Der sitkagrana vokser fram, blir skogbunnen død som en ørken. Det som før var stedegne biotoper, er blitt «internasjonalisert» og ugjenkjennelig. Noen steder har kveg og folk lagd «tunneler» i de tettplantede sitkagranskogene, og «tunnelåpningene» stirrer mot deg som dyste, svarte hull. Å forsere disse tunnelene, er som å gå gjennom et dødsrike, som Mordor i Ringens Herre, alt er mørkt og det finnes ikke tegn til liv i skogbunnen. Nei, det skulle være slik som kona til fetteren min sa da vi var ute på hennes forlatte hjemsted nylig, et hus på en snaublåst holme langt ute i havet, i det mylderet av øyer, holmer og skjær (26.000 skal visst tallet være) som utgjør Helgelandskysten og som nå er mennesketomme, bortsett fra i sommerhalvåret: «E syns de e pent når det er snaut, skogen hindrer utsikten!»

Og landskapet gror igjen. Gjengroingen forklares med at det ikke lenger er dyr på beite i marka, sauene er borte, bortsett fra på noen av de nevnte holmene, og kyrne står på bås hele året selv om bøndene er pålagt å gi dem «sommerferie» på beite ute i naturen. Men jeg mener at gjengroingen ikke bare kan forklares med fravær av dyr på beite, det har noe med temperaturøkningen å gjøre. Selv om sommeren i nord dette året har vært regnfull og kald med mye nordavind, så kan den ikke sammenlignes med kalde somre slik de var da jeg var guttunge. Da kunne det regne i ett strekk i månedsvis, og temperaturen krøp sjelden over 10 grader, forteller mitt ikke helt pålitelige minne. Nå kan det være nordavind og regnbyger og temperaturer på 12-13 grader, og det er ikke verst til å være i nordavind, mener jeg. Og meteorologene bekrefter jo også at det er blitt varmere i Nord-Norge, isbreene minker og planter og fugler som før trivdest best lenger sør, beveger seg nordover.

For noen år siden var jeg sammen med fetteren min ute og fisket da han foreslo at vi skulle gå i land og plukke molter et sted midtfjords, der det alltid er bær. Dette var i begynnelsen av august etter en periode med varme og solrike dager. Fetteren min ville ikke legge til lands med sjarken på grunn av dårlige fortøyningsforhold, så vi ankret opp og skulle bruke robåten vi hadde på slep, til å komme oss i land. Jeg var den første som gikk om bord. Da jeg lite sjøvant tråkket på ripa til robåten, ga den etter og jeg falt. Huff, tenkte jeg på vei ned i sjøen, nå blir det kaldt. Men jeg merket knapt overgangen fra luft til vann. Jeg vil anta at det var en 18 grader i vannet, midtfjords i Nord-Norge i august, nesten Syden-temperatur i vannet. Men det er som sagt en opplevelse som jeg neppe kan regne med å få oppleve igjen i år med regnvåte og tåkefylte dager og temperaturer på 12-13 grader i lufta og enda færre i sjøen.

ET FERIEBESØK
Jeg fikk en telefon fra en bekjent her en ettermiddag midt i feriemåneden juli, en forretningsadvokat i Oslo som var på ferietur til Nord-Norge i sin BMW til en million kroner. Nå ruslet han rundt i småbyens lystbåthavn og lurte på om jeg skulle ta meg en tur til byen for en kopp kaffe.

-Det er jo tomt for folk her i byen, sa han på telefonen.
-Jeg skal komme og forklare deg hvorfor, svarte jeg før jeg bega meg på vei til sentrum som bare ligger en fire-fem minutters gangavstand fra heimen.

Bysentrumet i denne kommunen med vel 7.000 innbyggere, er rolig, særlig etter klokka 16.00. Men i den timen hurtigruta ligger ved kai, strømmer turistene ut og befolker byens hovedgate for en avvekslende trim mellom all spisingen og slaraffenlivet om bord, og mange har med seg fotoapparater på jakt etter bilder av noe annet enn den imponerende naturen de seiler i på sin ferd langs Nordlandskysten. Ellers er det stille, men litt liv i gatene om formiddagen om sommeren da mange er på feriebesøk hos slekt og venner og benytter dagen til et by- og kafébesøk på feriekjedelige dager. Om ettermiddagen er byen nesten utdødd, for ikke å snakke om på fredags ettermiddag og i helgene. Knapt et menneske å se.

-E har funne ut korfør byen e så utdødd i helgene, sa en forretningsdrivende under en kaffepause på en av byens kafeer her om dagen. Det er en gjeng pensjonister og halv- og nestenpensjonister som bruker å møtes til kaffe og prat om formiddagen. Jeg slenger meg med på disse kaffemøtene av og til for å prate «sjit» som vi sier i Nord-Norge.

-Eg har funnet ut korfør byen er så død i helgene ved å sjå på me sjøl. Fredag ettermiddag laster e og kona bilen og så kjøre vi til hytta, slik mange andre gjer her på stedet, sa han. En klok observasjon, men hans forklaring på den folketomme byen mangler flere og viktige elementer. Det meste av handelen i byen er lagt til handlesentre langt utenom bykjernen, og det er til disse bykjernefjerne sentrene folk kommer med bilene sine og fyller dem opp med dagligvarer og annet kram. Og folk bor jo også utenfor bysenteret, mesteparten av bolighusene ligger der det var villmark og bondeland i min barndom.

FELLESARENAER FORSVINNER
Dette forklarte jeg forretningsadvokaten, der vi satt på byens største bevertningssted midt i juli måned. Vår ankomst hadde doblet gjestetallet i kafeen denne ettermiddagen. Han er ikke gift, men en hund etter damer, og siden jeg bor alene, var selvsagt et av de første spørsmålene om hvordan tilgangen til det andre kjønnet var her på stedet. -Et godt spørsmål, sa jeg, -men jeg vet ikke hvor god tilgangen på damer er, og i tilfelle, hvor skulle man møte dem, sa jeg. Dette er i grunnen ingen utfordring, som politikerne sier, for jeg har en kjæreste som jeg er sammen med ganske ofte, selv om hun bor på en annen kant av landet. Men jeg vedgikk overfor advokaten at det kan knipe litt dersom det går lenge mellom møtene.

-Ja, det finnes jo ikke lenger fellesarenaer i dette samfunnet, sa forretningsadvokaten i fortsettelsen på sin tankegang. Selv i Oslo er det ikke lenger danserestauranter for voksne folk, påpekte forretningsadvokaten. Mangelen på det han kaller fellesarenaer, har gjort at han, i likhet med mange andre enslige og ikke-enslige, søker selskap og lykke på nettet.

Det er jo ikke bare fellesarenaene for de voksne som er borte, men også ungdommen lider av det og tyr til nettet. Et av «medlemmene» i kaffegjengen min, spurte en gang en av servitørene i kafeen, en ung svenske, selvsagt, hva han gjorde i fritiden i denne livløse småbyen. Det var lite å gjøre, så fritiden ble stort sett tilbrakt foran pc’n, forklarte svensken.

-De offentlige og kollektive fellesarenaene bygges ned. Verneplikten avvikles, sa forretningsadvokaten. -Og trykket for å bygge ut det private skolesystemet øker, sa jeg.
-De felles «sosiale kvernene» som ungdommene før måtte gjennom og som var med å legge grunnlag for kollektiv tankegang og holdning, er på vei ut, og en økende individualisme tar over, la jeg til.

KURS I DASSVASK
-Ja, avviklingen av verneplikten er kommet så langt at det til og med bekymrer den politiske venstresiden, sa advokaten. I likhet med mange av borgerskapets menn og kvinner abonnerer han på Klassekampen der de daglig leser lederne til et av kulturborgerskapets orakler, redaktør Bjørgulv Braanen. Og det var visst denne Braanen som hadde uttrykt bekymringen over verneplikten som svinnende fellesarena.

-Broren min, som hadde spesialtjeneste i Forsvaret under den kalde krigen, hevder at avviklingen av verneplikten er en viktig del av forklaringen på hvorfor ungdommen ikke lenger kan vaske et golv, langt mindre en dass. I forsvaret lærte man slike ting som å holde orden og å vaske, om man ville eller ikke. I dag dusjer ungdommen to ganger om dagen, mens skiten og rotet gror der de bor. Ja, det er så ille at ei venninne av meg fikk sjokk da hun kom og besøkte sin sønn og samboeren hans etter at paret hadde flyttet inn i egen leilighet, sa jeg til den oppmerksomt lyttende Oslo-advokaten.

-E måtte pinadø gje sønn min et kurs i dassvasking, sa min forretningsdrivende formiddagskaffekollega en dag her på forsommeren, da vi satt og pratet om ungdommens grunnleggende mangel på kunnskap om og interesse for å vaske og holde saker i orden.
-Ja, det samme har jeg gjort med min sønn, men det ser ikke ut til å hjelpe, jeg har aldri sett at han har tatt ei vaskefille i si hand, svarte jeg.

-Jeg har faktisk vært dassvasker av profesjon en gang i tida, men det varte ikke så mange dager før jeg ble satt til en annen jobb, og det skyldtes ikke at jeg gjorde dårlig arbeid. På den første båten jeg seilte på, ble jeg bedt om å gjøre bakkstørn (vask) av lugarene, dassen og dusjene på mannskapssida etter at jeg var rykket opp til matros, fordi båtsmannen syntes det ble så rent når jeg gjorde jobben, sa jeg. Antagelig den eneste matros i den norske handelsflåten som har gjort bakkstørn, en jobb som er forbeholdt dekksgutter, fortsatte jeg.

STILLE MELLOM VILLAENE
Sett i en større sosial sammenheng, kan det virke som om vi er på vei inn i et samfunn der hygiene er en formalitet, en overflatesak og et rent personlig spørsmål. Slik går i hvert fall mine refleksjoner om saken. Bare man dusjer to ganger om dagen, er det greit, selv om omgivelsene ser ut som en svinesti. Kan dette være noe av forklaringen på at utbredelsen av sykehusinfeksjoner tar livet av så mange pasienter i dette landet? At det er kommet så langt at man på sykehusene er blitt nødt til å lage oppslag der de ansatte blir bedt om å vaske seg på hendene! Å holde seg og sine omgivelser rene, ser ut til å ha blitt en privatsak, det er noe som ingen andre har noe med. Og å gjøre folk oppmerksom på svikt på dette området, blir oppfattet som diskriminering og sosial utstøtelse — . Så langt er vi altså kommet i den norske Ap- og SV-staten der man fremdeles holder kollektivets fane høyt, men kun på symbolplanet, og kanskje ikke det engang.

Det er som sagt ikke bare naturen, omgangsformene og hygiene som er forandret siden barndommen. Vanlige folks levestandard er på et nivå som man med det deflaterte journalistspråket, kan kalle ufattelig, i hvert fall sammenlignet med det som var vanlig på midten av forrige århundre. Folk på min alder er stort sett pensjonerte, en og to biler har de, hytte ved sjøen og hus i Syden, enten i Spania eller i Tyrkia, og de pendler mellom husene og hyttene her hjemme og hjemmene sine i Middelhavsregionen. Noen selger også unna husene i Norge, kjøper seg seilbåt og seiler ned til Kanari-øyene eller Middelhavet der de slår seg sammen med titusener av landsmenn.

Og mellom villaene til pensjonistene og de andre som er igjen, er det stille, en stillhet som av og til blir brutt av motoriserte gressklippere, hundeglam og mjauende katter, og en sjelden gang av et pistolskudd fra noen som ikke orker mer. I de stille bygatene vandrer våre nye landsmenn, asylsøkere fra Afrika, konstant snakkende i sine mobiltelefoner eller syklende på sine veldedighetsfinansierte 24 girs terrengsykler. Norges framtid!