Sakset/Fra hofta

Norge er på mange måter et merkelig land, men jeg våger den påstanden at Sverige er enda rarere. Mens Norge er en slags bananrepublikk i lutheransk utgave, paradoksalt nok styrt av en ideologi som man finner i sin mest rendyrkede form i ”promillepartiet” SV, er Sverige en mer ”anerik”, storslått og gjennomregulert stat, streng og puritansk i sin utforming og ånd  i motsetning til det mer uryddige Norge. I enda større grad enn i Norge har man i Sverige klart å knekke det vesle som finnes av folkelig, politisk motstandskraft og protest ved hjelp av streng statlig kontroll gjennomsyret av en humanistisk sosialistretorikk og svada. Gjennom det sosialdemokratiske og humanistiske misjonskallet som preger begge landene,  lar man verden forstå at det her i nord er skapt samfunn som er fullstendig ”gjennomsiktige”, demokratiske og fornuftige. De to ”folkhemmene” skal ikke bare omfatte moderlandene, men hele Jorda, alle dens folk og mennesker, er budskapet fra nord. Og det er bare ett land i verden der ”sportsgrenen”  ”å berge verden”, muligens er mer utbredt enn i Norge, det er Sverige.  

En slik svulstig innledning kunne forlede leserne til å tro at denne artikkelens prosjekt er en vidløftig gjennomgang av de to landenes historie og politiske systemer. Historie og politikk vil nok ligge der og vibrere i bakgrunnen og stikke sine markører fram nå og da, men først og fremst vil jeg ta leserne med på en tur til Sverige langs en vei som de fleste mennesker i sentrale strøk av Norge ikke vet noe om. Vi skal til et Sverige bortenom de fleste blåner, ikke til Strømstad og Arvika, Idre og Särna, men til svensk lappland, det fjällhöga nord. Der finner vi den svenske ødemarken, en ødemark av enorme skoger og slake fjellvidder, Vest-Europas største, men der ”svenskheten” på sine steder har satt sine tydelige, sivilisatoriske spor. Det  er noen av disse sporene vi skal se litt nærmere på .

Skal man dra til Sverige fra Ytre-Helgeland, der jeg har min base, så kan man velge to veier. Den ene veien går om Mo i Rana, den andre om Mosjøen. Ved nyttårsleitet leide jeg meg en bil for å dra til Hemavan, rett over den andre siden av grensen der det er et stort og tidsmessig skisenter, bare en mils vei fra Tärnaby som har fostret alpinstjerner i verdenstoppen. Det skulle holde å nevne navn som Ingmar Stenmark, Anja Pärson og Jens Byggmark. Så en formiddag i grålysningen i begynnelsen av januar er jeg på vei, langs veier som er så svingete og humpete at det i Sør-Norge ville ha vært lagt ned forbud mot å kjøre på dem. Men veiene er heldigvis bare og uten snø etter en vinter som til nå har vært preget av mildvær og regn og mye vind.

 

Fra Østerdalen

Første stopp er Mosjøen helt i bunnen av Vefsnfjorden. Heller ikke her har vinteren ennå satt sitt preg på landskapet. Fra Mosjøen går veien videre sørover til Trofors, der NSB-togene på Nordlandsbanen alltid gjør holdt, og så videre rett østover til Hattfjelldal. Mens vi nærmer oss denne vakre bygda, vokser brøytekantene langs veien. Her, langt inne i landet, får ikke vestavind og sønnavind tak på vinteren, og snøen ligger meterhøy på bakken.

Tanken kan penses inn på den vide Gudbrandsdalen når man kommer til Hattfjelldal, enten det nå er vinter eller sommer, med sine store gårder som ligger i dalhellingene. Og dalen er formet som ei enorm skål i det skogkledde terrenget. I sørøst ligger fjellet Hatten som bygda har fått navnet sitt fra.

Det er ikke bare naturen her som minner om dalstrøkene sør for Dovre, mye av folket her stammer fra fattige innvandrere sørfra, blant annet fra Østerdalen og fjellbygdene i Sør-Trøndelag, som på slutten av 1700- og på 1800-tallet så en mulighet for å skaffe seg egen gård og grunn i her inne i det som den gangen var fullstendig ødemark. Og de fant en natur og et klima som lignet svært mye på det landskapet de kom fra, men de kom ikke til ferdige boliger, slik innvandrere i dag gjør. Noen bodde så å si under åpen himmel i lang tid, også om vinteren, før de kunne reise seg skikkelig tak over hodet. Historien om dette landnåmet kan man lese om i de bygdebøkene som i de siste årene er utgitt om nybyggerne i Hattfjelldalen, Susendalen og Fiplingsdalen. Språket de tok med seg, har satt sine spor, som ennå i dag kan høres, særlig tonefallet kan ligne det vi finner i bygder lenger nordpå, som også ble befolket fra Sør-Norge på samme tid, som Bardu i Indre Troms og Tverrelvdalen i Alta Finnmark. Der snakker folk den dag i dag en dialekt som ikke er nordnorsk, men mer i slekt med trøndersk og østerdølsk.

 

Storfiske i Røssvatnet

Fra Hattfjelldal sentrum med sine Coop- og Rema-dagligvarehandler, med sitt Nav-kontor og somaliske asylkvinner slentrende omkring i sine ørkenkostymer som deltakere i det norske asylteateret, går veien rett østover og opp mot snaufjellet. Den usedvanlig milde vinteren har ført til at store deler av den nest største innsjøen i Norge, Røssvatnet, er isfri. Vi kjører langs sørsida av denne sjøen som etter krigen ble regulert i samband med vasskraftsutbygging som skulle skaffe strøm til jernverket på Mo i Rana, aluminiumsverket i Mosjøen og til folk og fe på Helgeland. Da engelskmennene begynte storstilt skogsdrift i Vefsndalføret på midten av 1800-tallet, etter å ha kjøpt skogsrettighetene fra Brodtkorb-godset på Tjøtta, lå sjøen Røssvatnet i et område der det stort sett bare var samer som ferdest med reinflokkene sine.  I likhet med den øvrige engelske adelen og overklassen på den tiden var de nye eierne av Vefsns store skoger nyfikne på urørt natur, og her inne fant de overflod av den. Da de slengte fiskesnører og garn ut i sjøen, fikk de enorme ørreter og annen svær fisk på redskapene sine. Engelskmennene brukte bare et par decennier på å snaue skogene i Vefsn, hvor langt tid de brukte på å fiske Røssvatnet ”tomt”, skal jeg ikke ha sagt, men reguleringene av sjøen i samband med kraftutbyggingen etter krigen var muligens til større skade enn engelskmennenes ”herjing” i sjøen.

Sørsiden i dag har ikke mye villmarkspreg. Her ligger det gårder med jevne mellomrom, og fra noen av dem blinker det lysoppsatser formet som reinsdyr, nisser og stjerner for å markere jula som nettopp er over. Noen av gårdene ser også ut til å være i drift, kan vi slå fast der leiebilen eter seg oppover mot Kjølen og svenskegrensen. Mesta (Statens vegvesen) har vært så rause med strøsand at både veien og brøytekantene langs den er brune at man kan få følelse av å kjøre gjennom en åker, her inne i vinterlandet med en meter snø på bakken. Trafikken er liten, en bil er observert etter at vi forlot Hattfjeldal sentrum. Jo, man kjører trygt i SV-staten Norge, det er ikke mange etater som passer så godt på folk som det norske vegvesenet. Vi har forlatt den strødde delen av grenseveien og styrer bilen litt nølende midt mellom brøytestikkene som skal holde bilene på veien den siste biten, før vi ruller over grensa til godt brøytede veier som snor seg i lange, slake buer gjennom det nordsvenske högfjället.

 

«En Romodyssé»

Fortsetter man ned mot Botniska viken omlag 400-500 kilometer unna og holder seg unna hovedveiene, kan man kjøre i timesvis uten å se hus og folk, bare furuskog og atter furuskog. Veien går rett fram over slake åser hvor man i ettermiddagsskumringen kan skimte veitraseen på neste ås flere mil lenger framme. Bilen farer gjennom det stille, snøfrosne og l a n g s t a k t e landskapet som om man skulle befinne seg i romskipet i Stanley Kubricks film ”En Romodyssé”. Lysene fra dashbordet er heldigvis ikke ”Hal”, som leder veien gjennom ”evigheten”, men farts-, kjølevanns- og bensinmålere og Sveriges radio som kan by på rap og tung funkmusikk fra verdens amerikanserte metropoler og bringe en tilbake fra rommet, ”The Space”, hvis tankene skulle ha havnet der i dette landskapet uten mennesker og hus.

Men vi skal ikke til Botniska viken, der vi nettopp har passert grensen til broderlandet. Her kan man gasse på litt. I cruisefart på 90-100 km i timen farer vi gjennom det hvite vinterlandskapet etter å ha blitt hilst velkommen til Sverige av et stort blått skilt med gule ”Tre Kronor”. To skilt med ”Tull” passerer vi også, så her skal det for all del markeres at vi er kommet over grensen. Hva bilister fra verdens ”rikeste og dyreste land” skulle ha å fortolle her inne i den svenske fjellheimen, virker ganske uforståelig. Men det er ikke bare skilt og veistandard som forteller at vi er kommet inn i en annen ”verden”. Fra bilvinduene kan man se hundrevis på hundrevis av stugor, eller hytter som det heter på norsk, alle malt i samme farge, falurødt, og utenfor noen av dem, blafrer det norske flagget. Det er to år siden jeg kjørte her sist, men det virker som om det er blitt mange flere stugor på de to årene, men det kan jo være minnet som bedrar. Gjennom snøføyka får vi også øye på en svær samling med helårs camping-vogner, det er klart at vi befinner oss i et av Sveriges store hytte- og fritidsområder, her i den nordsvenske ødemarken, hundrevis av kilometer fra nærmeste større bosetning. Om lag ei mil innenfor riksgrensen passeres ruinene av Josjø Högfjällshotell, der en svær plakat forkynner: ”Skal det gå 10 år til!”, underforstått, før ruinene fjernes.

 

Bordell på fjellet

Ei vinternatt for 10 år siden brant hotellet her ned etter at det noen år før var blitt kjøpt av en kamerat av meg. I tilkytning til hotellet var det i sin tid også en liten dagligvarehandel der bilister og andre farende folk kunne kjøpe seg en iskrem eller annet smågodt på vei til og fra Norge. Med tanke på alle stugorna i området, kunne det vel være grunnlag for både butikk- og hotelldrift her oppe også i dag, men min kamerat hadde ikke slike planer. Han ville opprette et bordell her inne i fjellheimen som kunne betjene kunder både i Norge og Sverige. Ved å sette en passerspiss på kartet, der hotellet ligger, og dra en sirkel rundt, tilsvarende 10 mil, kom han til at det var et potensielt kundegrunnlag på 35.000 mannfolk innenfor sirkelen, hovedsakelig på norsk side av grensen.

Planen var å engasjere såkalte Nigeria-horer til å betjene kundene. Bedre at de fikk operere i varme lokaler og ordnede forhold i den svenske fjellheimen enn at de frøs stjerten av seg på vinterkalde Karl Johan i Oslo, tenkte denne entreprenøren. En slik drift ville styrke næringsgrunnlaget i området, skape trafikk og omsetning, liv og leven, som de sier i Nord-Norge. Og det var ikke umulig at bordellet også kunne få EU-støtte, slik som primærnæringer i Nord-Sverige og Nord-Finland blir begunstiget med av Bryssel. Vidløftige, og urealistiske planer, og trolig litt for tungt fordøyelige for både Bryssel, det svenske embetsverket og feministrørsla. Men planene unngikk realitetsbehandling da hotellet altså brant ned ei vinternatt for 10 år siden. Og brannårsaken? Ikke klarlagt til tross for iherdig innsats fra det aktuelle forsikringsselskapet, er jeg blitt fortalt om dette forsøket på nordnorsk entreprenørskap.

Poljakt

I den siste ”briefingen” hjemme før jeg la ut på ferden til Hemavan, ble jeg fortalt at det er opprettet pol, eller systembolag som det heter på svensk, i Tärnaby, ei mils vei fra hotellruinen på Josjø. Klokka er 15 på ettermiddagen, skumringen er i ferd med å gå over i kveldsmørke denne januardagen, men polet bør kunne nås før det stenger.

Det er lys i både Ingemark-bakken og Anja-bakken i Tärnaby, utrolig at et så lite sted med noen hundretalls innbyggere har framavlet nesten hele den svenske alpin-eliten de siste 30-årene. Og grunnlaget ble lagt i bakkene her i et bygdesenter på størrelse med kommunesenteret i Hattfjelldalen på andre siden av grensen.

Systembolaget er ikke kommet til Tärnaby, det er lagt til Hemavan, får jeg opplyst av ei gammel dame som selger lodd i et lokallotteri innenfor inngangen til Coop-butikken på stedet. Systembolaget i Hemavan ligger i stedets nye butikksenter sammen med en kafé i flyhangarstørrelsen, en svær dagligvarehandel samt kles- og sportsbutikker. Folk snakker nordnorsk overalt. I polet er det stort sett bare nordlandsk å høre, bortsett fra ekspeditørene i kassa som sier: Er det bra så här? Det er middeldaldrende ektepar som skal ha rødvin til kvelden og hettekledde ungdommer som skal ha brennevin til helga. I kafeen i andre høgda av senteret er det middagsbuffet til en hundrelapp, med brus og lettøl medregnet, og nordlendinger er det overalt, også her. Og det slår meg, uten nordlendingene med alle ”oljepengene” sine og alle hyttene sine her, er det vel tvilsomt om det hadde blitt noe av utbyggingen i Hemavan de siste årene, et sted som ikke bare kan tilby alpinanlegg nesten i Hemsedal-klassen, men som også har flyplass for å ta imot skiturister fra Stockholm. Svenskene har også lagt forholdene til rette for at skiturister kan komme fra Finland, fra den andre siden av Bottenhavet med ferja fra Waasa.

 Lærte svenskene å gå på ski

Hemavans Högfjällshotell som ligger midt i den sentrale alpinbakken, er det store blikkfanget på stedet. Det ble bygd i 1953 av foreningen Skid- och Friluftsfrämjandet, en ikke-statlig organisasjon som da den ble grunnlagt av militære personer i 1892, hadde som sin fremste oppgave å lære svenskene å stå på ski. Hotellet er bygd i 1950-tallets funkis-stil. Alle fellesrom, resepsjonen og restaurantene ser ut til å være slik de var da det ble bygget. Løse og lurvete møbeltrekk på stolene i den svære dagligstuen forsterker inntrykket av at her har lite endret seg siden 1953. Men det er svensk rent og ryddig overalt. Restauranten er en funsjonalistisk perle med sine mørke mahognypaneler, sin mosaikkprydede barskranke og lysekroner som ser ut som rektangulere blomsterkasser der de henger over sittegruppene i baren. Andre lysekroner er kuleformede og ikke av glass, men av papir, en funksjonalistisk inspirasjon fra Kina, eller Japan kanskje?

Hotellet har hatt besøk av Carl Gustaf og Sylvia, ikke bare en, men flere ganger, og av diverse andre svenske kongelige, som Sibylla, kan gjestene lese på plaketter i resepsjonen. Og det er muligens hotellets kongelighet som forklarer at prisene på vinen i ”gourmetrestauranten” ligger på 6-7-8-9 ganger polprisen, og at de har et januartilbud på rom for ”bare” 1.600 kroner natten. Alle ansatte på hotellet ser ut til å være innfødte, svensker med andre ord, til forskjell fra i Norge, i hvert fall slik det var for noen år siden da jeg pleide å besøke norske skisteder som Hemsedal, Hafjell, Trysil osv. Der virket det som om det bare var svenske og danske ungdommer som drev bevertningen på stedene. Men her i Hemavan er det svenske ungdommer i alle kasser, bak alle skranker og som oppvartere ved alle kafé- og restaurantbord. Det er nok en dyd av nødvendighet med en ungdomsledighet i Sverige på 20-prosent-tallet.

I restauranten er det mange unge folk, ektepar med barn. Det virker ikke som om gjestene er såkalt etniske svensker, heller innvandrere av andre eller tredje generasjon som med sine slipsløse skjorter og dongeribukser kunne ha gått rett inn på landsmøtet til SV, eller årsmøtet i Fellesforbundet, uten at noen hadde leet på et øyelokk. Jo, det er ikke tvil om at for noen innvandrere går det seg til, det blir ”folk” av dem, gjestene i hotellrestauranten virker som om de blir mer svensk enn svenskene sjøl.

I 1953, da hotellet ble bygd av det idealistiske Skid- og Friluftsfrämjandet, kan det foruten hotellet ikke ha vært mye annet enn ødemark her oppe og noen samer som streifet rundt med reinflokkene sine slik situasjonen var ved Røssvatnet da norske døler ankom for 200 år siden. Man har problemer med å tro at det ble bygd et hotell her inne, hundrevis av kilometer fra ”siviliserte” strøk. Det er noe storslått og typisk svensk over denne utbyggingen som har resultert i at Hemavan i dag har det største alpine skisenteret i Sverige, med unntak av Åre. Og det er ikke bare nordlendinger fra begge sider av grensen som strømmer til Hemavan. I skiheisene kan man høre Oslo-folk og trøndere. Det er bare vestlendingene som mangler.

”Verdens rikeste land”

Ei utbygging tilsvarende den i Hemavan er utenkelig i Nord-Norge der man alltid har tenkt smått, og der styresmaktene sørpå, bortsett fra interregnumet med Nordnorge-planen i etterkrigstiden, har latt landsdelen gå for lut og kaldt vann. Steder som Hattfjelldal og Susendalen er mer snøsikre enn Hemavan og har også landskapsmessig bedre muligheter for alpinanlegg enn på svensk side. Men det tenkes og handles smått i Nord-Norge, slik det alltid har vært gjort. I etterkrigstiden satset Ap på Nordnorge-planen med blant annet utbygging av Jernverket på Mo i Rana og aluminiumsverket i Mosjøen. I dag er det markedet som skal sørge for at det satses, mens pengene brenner i nordlendingenes lommer. Og for å slokke varmen i pengelommene, reiser de til Syden eller til Hemavan der de kan bruke ”oljepengene” sine, ”laksepengene” sine og de fete trygdene sine, mens deres eget land legges mer og mer brakk.

Det sies at Norge renner over av ”oljepenger”. Når man forlater Hemavan, Tärnaby og  alpinanleggene på veier av motorveistandard og kommer over på norsk side, må man sette ned kjørehastigheten med 20-30 kilometer i timen for å holde seg på veien, mens bilen hopper og spretter i svinger og humper. Det er kanskje da man innser følgene av at en god del av oljepengene er plassert i utlandet via børsene i London, New York og Frankfurt. Og det første som møter en bilist på grenseovergangen til Norge er en hump så stor at man skaller hodet i biltaket om farten er for stor. Humpen er såpass kraftig at de fleste ikke vil få med seg det vesle blå skiltet med kvit skrift der det står Norge. Men om man ikke til da er blitt klar over at man er tilbake i ”verdens rikeste land”, så blir man det ganske fort når man oppdager brøytestikkene og den halvt igjenføkne veien. Kjører man derimot over den norsk-svenske grensen i Sør-Norge, merker man knapt overgangen mellom de to landene fordi landskap, veier og natur er så like på begge sider. I nord merker man overgangen til gagns. Men har det noe å si?