Kommentar

Rolv Wesenlund som Marve Fleksnes


 

Midt i juli står jeg nær toppen av en ås med hyttebebyggelse og utsikt over en fjord i Kragerø-distriktet. Det er om lag 30 grader i skyggen. Gresset er knusktørt og gult, trærne har fått et tørt og støvede preg som minner om den solsvidde naturen i et middelhavsland, der temperaturen, i likhet med nå, kjennes som en varm vegg når du stiger ut av flyet. Og over hele hyttefeltet ligger det en umiskjennelig odør av snurredass fra alle hyttene som på grunn av det bratte lendet står på pilarer med god lufting mellom hyttegulvene og bakken, som skråner ned mot fjorden og dermed gir fri passasje for snurredasslukta.

På noen av hytteeiendommene, står det fritidsbåter på traller. De ser ut til å ha stått der lenge, virker falmete og uttørkede, ja de ser ut til å ha gitt opp «håpet» om å komme på sjøen. Og sjøkanten er omkranset av ferieboliger, ja det er riktigere å kalle «hyttene» langs sjøen for ferieboliger, for de er stort sett tidligere våningshus etter de mange småbøndene som en gang bodde på disse strandeiendommene. Nå er de ferieboliger for folk i slekta, eller for bybeboere, som har kjøpt eiendommene til millioner av kroner. Disse eiendommene, med sine gjerder og andre stengsler, danner et godt vern mot folk utenfra som kunne ønske seg en tur ned til sjøen for et bad eller for bare å føle nærhet til sjøen, slik jeg føler, der jeg har vandret fra den mer fattigslige hyttegrenda oppe i lia med sine snurredasser og beboernes lengsler mot havet. Jeg finner en sti gjennom furuskogen som ikke er stengt med gjerder, boliger med gressplener, men som uten å være skiltet likevel sender ut signaler om at dette er privat grunn, så det er best at du holder deg unna. Like før jeg tror at jeg har funnet en vei ned til sjøen, dukker det opp et par hytter, villaer er nok en mer treffende betegnelse, hvis man ser på størrelsen. Fra en veranda i andre etasjen på den ene hytta, setter to hunder i gang med en forferdelig bjeffing fra en innhegning på verandaen. Innhegningen hindrer dem å hoppe ned på marka og jage meg bort. Ei dame kommer ut på verandaen. For ikke å bli betraktet som en farlig inntrenger, roper jeg til henne at jeg bare ser meg om, og jeg går tilbake samme veien som jeg kom.

– Jeg hører ikke hva du sier på grunn av bikkjene, roper kvinnen idet hun skysser hundene inn verandadøra. Da hun kommer ut igjen, gjentar jeg at jeg bare ser meg omkring, og hun ser lettet ut.

Jeg fortsetter min gangtur på den asfalterte bilveien i området, som går et par hundre meter fra sjøen og parallelt med den, mens jeg kikker etter en annen mulighet for å komme meg ned til sjøkanten. Jeg går og går, og så ser jeg en grusvei som stikker ned til sjøen. Veien går forbi et hvitt sørlandshus, men det ser ikke ut til å være noen sperrer som hindrer adgangen til sjøen. En snekker driver og setter opp ei hytte på eiendommen med det hvite huset, men jeg satser på at han ikke vil si noe om jeg går forbi. Snekkeren er opptatt med arbeidet sitt og vører meg ikke der jeg går. Huset ser ut til å være folketomt. Jeg kommer til ei lita brygge der det står noen benker med blomsterbed og et par rødmalte, små sjøhus. Jeg kjenner på vannet. Det må minst holde tjue grader, men jeg slår fra meg tanken på en svømmetur. Dukker eierne, mot formodning opp, blir det sikkert spetakkel om jeg stuper fra den lille brygga med de rødmalte sjøhusene. Heller ikke våger jeg å sette meg på benkene på brygga, men jeg finner meg et svaberg, setter meg ned og skuer utover sjøen mens jeg tenker på det underlige fenomenet som heter «den norske hytta».

«Hyttetomter med panoramautsikt», står det på et stort skilt ved foten av grusveien som fører opp til hyttefeltet i lia med sine snurredasser. Det er fortsatt ledige tomter øverst i feltet, og et par av dem har tomte-selgerne fått solgt. Men salget går tregt, får jeg opplyst av min hyttevert, og tomteprisen er ganske stiv, 200.000 kroner for tomta. I tillegg kommer kostnadene til bygging av hyttene. Det må bli en dyr fornøyelse, selv om man får panoramautsikten som følgesvenn. Dette er hytte-Norge for «folket», dette folket som skal være opposisjonen til de politisk korrekte elitene i landet. Folket som skal gjøre opprør mot den politikken som undergraver nasjonen og vanlige folks (deres egen) velferd. Mulig det, men det er knapt noen gruppe der pengene sitter løsere når organisasjoner som «Leger uten grenser» og «Redd Barna» ber om almisser til sin kamp for å få flere asylsøkere til landet. At folk på denne måten undergraver sin egen eksistens, er det ikke mulig å påpeke uten å bli satt i bås med fascister, rasister og islamofober. Det hører de jo hver bidige dag i NRK og leser de i Aftenposten, Dagbladet og VG, dag ut og dag inn, hele året rundt.

Så vidt jeg vet, skal det være bortimot 425.000 hytter og fritidsboliger her i landet. Oppland er det største hyttefylket med 48.000 hytter. Mange av de hyttene som bygges i dag, er rene villaer med 100 kvadratmeter eller mer i grunnflate og med bekvemmeligheter som innlagt vann og strøm, bad og kjøkken med oppvaskmaskin, maskin til klesvask, fjernsyns- og internettsamband, ja hyttene er like velutstyrte som de helårsboligene folk flykter fra om sommeren for å leve det «primitive» liv på landet.

Jeg har for noen dager siden kommet fra en biltur i Vestlandsfjordene og vært på besøk hos en fruktbonde i Hardanger, som driver godt, ikke bare med fruktdyrking, men også med gårdsturisme om sommeren. Daglig får han besøk av busslaster med turister som, ved hjelp av videofilm og tolk, blir orientert om livet på og produktene fra denne norske fruktgården dypt inne i en vestlandsfjord. Denne bonden kommer opprinnelige fra kysten, med tilknytning til det driftige stedet Austevoll, som visstnok skal ha de fleste millionærene her i landet i forhold til folketallet, dyktige folk som har bygd opp store selskaper innen olje- og fiskeribransjen. Og disse millionærene bygger seg hytter, til 10-15 millioner kroner. Men etter hvert blir det som var gjevt i begynnelsen, ikke så gjevt lenger. Hytteeierne, og særlig konene deres, går lei, begeistringen gir seg og tilsynet med og vedlikeholdet av hyttepalassene svekkes, og besøkene blir sjeldnere, mener min venn fruktbonden. Han har forbannet seg på at det småbruket han vokste opp på ute ved kysten, hytta, ikke skal få innlagt strøm og vann, ikke så lenge han selv bestemmer. Det skal være forskjell på å være hjemme og å være på hytta. Er man på hytta, er man på hytta og ikke heime, mener han.

Jo, jeg forstår på en måte tankegangen, men hyttelivet har aldri vært noe for meg. Det virker ganske sprøtt å oppsøke det som folk i gamle dager ønsket seg bort fra, bort fra utedassen, parafin- og petromaxlamper og stearinlys, kalde og trekkfulle hus som gjorde at man sov under saueskinnsfeller. I min barndom var det folk med penger som hadde hytter og som av en eller annen forunderlig grunn var tiltrukket av hyttelivet. For mine foreldre var hytter noe de forbandt med fattigdom og et tungt og upraktisk liv med utedass, vannhenting fra brønn og mangel på elektrisk lys. De levde jo i hytter, og det var et liv de lengtet bort fra, men som folk med penger dyrket som en idyll. I dag har mesteparten av den norske befolkningen realisert drømmen om hytta, kanskje som en slags motvekt til den materielle overfloden de lever i til daglig. Eller kan det være det gamle byborgerskapets ønske om et landsted, eller byproletariatets behov for å kunne komme seg fra bort fra gråbeingårdene og tilbake til den landsbygda de en gang forlot, som er grunnlaget for dagens norsk hyttegalskap?

Ja, for galskap ser det ut til å være når man ser på slike enorme ansamlinger av hytter som for eksempel er grodd opp på Kvamskogen i Hordaland, utfartssted for bergensere. Tallet på hytter der gjorde meg nesten svimmel da vi kjørte gjennom stedet noen dager før ankomsten til Kragerø-fjorden og snurredasshyttene. Hytte- og leilighetsutbyggingen i Myrkdalen på Voss, har også dimensjoner over seg, selv om det ser ut til å være et stykke før man innhenter Kvamskogen, for ikke å snakke om Geilo som vi passerte etter å ha kjørt gjennom den bortgjemte Numedalen, og da hadde vi ikke engang sneiet innom Oppland med sine hyttebyer på Sjusjøen, Hafjell og Kvitfjell.

Hytteansamlingene og den voldsomme utbyggingen av leiligheter for pensjonister som vil bort fra enmannsboligene og hagene sine, er uttrykk for en omlegging og forandring av det norske samfunnet som ikke er langt unna for å kunne måle seg med følgene av den vanvittige asyl- og innvandringspolitikken her i landet, framtvunget av de politisk korrekte elitene med bifall fra ”folket”, som, ifølge populistiske analyser, skal være modne for revolusjon. Og trykket fra globaliseringen merkes, ikke bare gjennom omleggingen av den etnologiske befolkningsstrukturen i landet, men også i turismen. Den er i ferd med å bli en stor næring, særlig på Vestlandet, der man, i tillegg til asylimmigrasjonen, får kraftige impulser fra land og kulturer som utmerker på helt andre måter enn med immigrasjon. Uten statistisk belegg og kun ut fra personlige observasjoner, vil jeg slå fast at kineserne i dag er den største turistgruppen i Norge. Statistikken viser i hvert fall at de legger igjen mye mer penger per hode enn noen annen turistgruppe. Busslast på busslast med kinesere kjøres gjennom norske fjell og fjorder. De er den dominerende nasjonsgruppen på de fleste norske hoteller sommerstid. Kineserne er tidlig oppe, ofte i 5-tiden om morgenen, for å kunne utnytte dagene og få med seg, ikke bare Norge, men også Sverige og Danmark i de knapt to ukene de er på farten i Norden. De setter så sterkt preg på hoteller og andre oppholdssteder underveis, at man må vaske og rydde ekstra etter dem der de farer fram og sviner til toaletter og oppholdsrom før man kan slippe til turister fra andre nasjoner.

-Kineserne er definitivt annerledes enn oss, og det er jo en kunnskap å ta med seg, ble jeg fortalt av ei kvinne i turistbransjen på Vestlandet som har stor erfaring med verdens nye imperiebyggere på turistreise. Hun har en datter som har studert og bodd på internat i USA. Der var uviljen mot kinesiske studenters mangel på hygiene så stor at de andre studentene ikke ville bo i samme internatgang som dem. Og ryktet til kinesiske turister er så dårlig at de kinesiske myndighetene har satt i gang obligatorisk kurs for kinesere som skal på kollektive turistreiser til Vesten. På kursene lærer de seg hygienisk atferd og å oppføre seg mer i takt med reglene i den vestlige verden, som de nå inntar med sine lommebøker, fullstappet av dollar-og eurosedler. Hadde mine hjemmelsmenn i turistnæringen visst at jeg kom til å sette deres erfaringer med kinesiske turister på trykk, hadde de nok tiet med opplysningene. Redselen for å havne i den antirasistiske gapestokken, er så stor her i landet at slik informasjon, i likhet med andre opplysninger om fjernkulturell skikk og uskikk, aldri får slippe fram i de politisk korrekte mediene.

Etter min hytte- og turistkontemplasjon på svaberget ved Kragerø-fjorden, foreslo min hyttevert at vi skulle ta oss en tur til Kragerø by, en av de store feriebyene i sommer-Norge. Og et slikt tilbud var ikke å forakte. Kragerø har vært av landets få byer jeg ikke har besøkt før. Byens trange butikkgater, den velholdte trehusbebyggelsen, varmen og alle de lettkledde sommergjestene minnet om andre og mer eksotiske strøk enn «gamle Noreg». Byens småbåthavn var fullpakket av småbåter i alle størrelser og fasonger med en stadig trafikk til og fra. Jeg begynte å lure på hvor mange fritidsbåter som finnes i dagens «oljerike» Norge, uten å få noe svar. Men de mange fritidsbåtene gir en indikasjon på en materiell velstand som er gått over alle grenser, vil kanskje noen hevde. Og det er ikke bare asylimmigranter som tiltrekkes av den norske «pengebingen». Den største utendørsrestauranten i Kragerøs småbåthavn drives og betjenes av italienere som ikke snakker norsk, men engelsk og italiensk. Bestillingene bør derfor skje på engelsk eller italiensk. Jeg har vært borti samme fenomenet før i Norge, at man i en restaurant møter en betjening som ikke snakker det lokale språket, og at man derfor må foreta bestillingen på engelsk. Men akkurat her og nå kommer jeg ikke på hvor, men det kan ha vært i Bergen, forklarer jeg mine ledsagere, to damer, den ene min kone og den andre hennes venninne og vår hyttevert. En italiensk kelner svinser energisk rundt, samler opp avspiste tallerkener, tømte glass og brukt bestikk samtidig som han slenger om seg med vittigheter og smigrende ord til kvinnene ved bordene. Man føler seg hensatt til tidligere tiders sydenturer og den inkarnerte, flørtende kelneren, som overdynger damene med småfrekke komplimenter. Denne herværende kelneren har nok skygget unna alt som smaker av #metoo-kampanjer, og han lever nok, med vitende eller uten, i tiden slik den en gang var. Og tro det eller ei, han har fremdeles taket på noen av restaurantens kvinnelige gjester, heldigvis kunne man være fristet til å tenke, mens mine to kvinnelige ledsagere mener at kelnerens suksess er heller laber, og at han er utgått på dato.

-Det er bare ett land i verden der man på en restaurant kan oppleve å måtte bestille på et språk som er forskjellig fra landets eget, det er Norge. Kanskje med ett land i tillegg, Sverige, sier jeg til mine ledsagere. D tror at det også kan skje i land som Frankrike og England, men det er utelukket fordi folks kulturelle bevissthet der er så sterk, at det er umulig, påpeker jeg.

Vi har nok bare sett den spede begynnelse på en utvikling som vil vokse seg sterkere og sterkere i et land som er så preget av et kulturelt og politisk forfall som Norge. Egentlig kan man ikke snakke om forfall, for da må man ha noe å falle fra. I Norge er det vel mer opportunt å snakke om en veldedighetsliberalisme og en manglende tro på egne kulturelle verdier som gjør at en hel nasjon raver bevisstløs rundt i en stadig mer globalisert verden der det gjelder andre regler enn normene i den forblåste «steinrøysa» her i nord. Men det gjør ikke noe, for nordmannen tror jo at hele verden er som han selv, slik Terje Tvedt så mange ganger har understreket.

– Ja, troen på at verden er som han, vil ta kverken på hver eneste norske mann, sier jeg ved bordet. Samtidig strømmer det en endeløs rekke av småbåter ut av den smale båthavna i Kragerø. Og hvor de legger kursen, kan det kanskje ennå stilles spørsmål om?

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.