Innseilingen til Drammen, med de høye kranene på kaia, de enorme bilfergene og langstrakte industriområdene, minner om at hardt fysisk arbeid fremdeles skaffer mat på bordet i mange av landets familier.

Jeg vokste så å si opp i båt. Faren min har alltid elsket båter. Denne høstferien ble brukt til å hente og feriere på båt for første gang på mange tiår. Og mens verden er radikalt endret siden jeg var barn på 80-tallet, er småbåtlivet så uforandret at det er som en reise tilbake i tid.

Faren min har bygget to store båter fra grunnen av. Den første helt, helt fra grunnen; han støpte til og med skroget selv. Absolutt all innredning bygget han, han installerte motor, gir, drev og tanker, la opp det elektriske anlegget. Alt. Båten het «Julie 2», og jeg kan ennå huske at at faren min hengte en huske i døråpningen ut til dekket, slik at broren min og jeg kunne huske fram og tilbake, og at det føltes som om hele verden var blå når vi hadde fart nok og kom høyt nok over ripa til at vi bare så sjø og himmel. «Julie 3» bygget han da vi ble litt større, jeg husker det enorme skallet av en båt som ble plassert i hagen – og hvordan faren min gjentok den møysommelige prosessen enda en gang.

Hver eneste helg fra påske til senhøstes var vi i båten, i tillegg til tre sammenhengende uker hver sommer. Jeg husker hvordan vi plukket strandkrabber i Perleporten hele dagen, for så å slippe dem varme og slappe ut av bøtta igjen utpå ettermiddagen, og hvordan vi dagen etter plukket de samme, da uthvilte småkrabbene igjen. Jeg husker eremittkreps og å ligge værfast før vi dro grytidlig på morgenen, da alt var blikkstille i hele verden og så vakkert at jeg satt musestille helt til andre lyder enn motorduren våknet til liv. Jeg husker hvordan jeg som liten jente måtte ta roret og manøvrere i strømmen under broene i Drammen en fredag ettermiddag fordi faren min ble stukket av en veps, og hvordan jeg som litt større jente måtte ta roret og slakke farten i store bølger utenfor Jæren fordi ankeret løsnet fra badeplattformen, fløy som et prosjektil og truet med å gjøre innhugg i skroget med de spisse tennene sine. Den dag i dag har mine foreldre over 200 overnattingsdøgn i «Julie 3» årlig.

Jeg har et nostalgisk forhold til båt, men har ikke eid en siden 2007. Da hadde jeg en sommer med båt og tre jenter på tre, fire og seks som sprang rundt i redningsvest og badet like iherdig som jeg selv gjorde som barn. Men fordi jeg fra naturens side er utstyrt med bare to armer, ble det av nødvendighetshensyn ikke flere båtsomre før det i høst ble båthøst. 

Båtferie er for meg noe like erkenorsk som matpakke og har noen av de samme kjennetegnene. Man må fikse alt selv, det er nøkternt, men det dekker grunnleggende behov og gir en uavhengighet og frihet man ikke kan unngå å like. Og til tross for at man har mulighet til å kjøpe raske luksusbåter til flerfoldige millioner og ligge utelukkende i byhavner, er det fortsatt mulig å kjøpe en båt til samme kostnad som to hotellhelger for en familie på fire-fem. 

En plastsnekke fra 1983 koster ikke mer enn to hotellhelger med helpensjon for en familie. Men den gir tilgang til de aller fineste tomtene landet har å by på.

Vi gikk for siste alternativ, og den 24 fots plastsnekka fra 1983, utstyrt med en like gammel 40 hesters Perkins motor, skulle komme til å gi oss en tids- og kulturreise gjennom høstferien. For på sjøen er det som om tiden har stått stille. Naturen er like vakker og vinden like varierende som da jeg var sju i båtens produksjonsår, og rødspritapparatet funker fremdeles til å koke kaffe og varme lapskaus på. Det eneste som ser annerledes ut enn i -83, er redningsvestene, som nå er marineblå pølser til å legge over skuldrene – ingen oransje krager og åtte centimeter tykk polstring av brystkassen. 

Lite illustrerer hvor vanskelig integrering er som en rusletur i båthavna. Oh lord, oh lord, kan du tilgi Lillelord, for å ville ha bil og båt, nei, rapper Chirag innstendig i Karpes Lett å være rebell i kjellerleiligheten din. Men Lillelord vil ikke ha båt. Lillelord vil ikke ha campingvogn heller, etter min noe enklere alenemorerfaring med to armer og tre barn på campingplass alle årene etter båtsommeren -07. Hyttelivet er visstnok samme sak, sier hyttefolk jeg har snakket med. Nordmenns feriearenaer er like lite multikulturelle som de var i 1983, med unntak av at fiskerne på brygger og moloer ofte snakker polsk. 

Nå skal det sies at verken min kjæreste, til tross for sitt Tromsø-opphav – eller puddelen min – kunne skilte med båterfaring, men de var begge integreringsvillige da vi la ut på ferden. Forberedelsene var gjort, det var handlet inn uknuselig melaminservise, boksemat og pappvin, og værmeldingene for kysten var fulgt med falkeblikk i over to uker. Filtre var skiftet på motoren, tanken full av diesel, 12 volts mobillader på plass, og til og med puddelen var utstyrt med ny redningsvest. Og til tross for at den første GPS-satellitten ble skutt opp i 1974 og systemet ble åpnet for sivil bruk i 1983, er nok kartplotteren anno 2020 langt mer nøyaktig enn de tidligste GPS-målerne. Turen ble plottet, og med tro på vindvarselet på knappe fem sekundmeter kommende to døgn, sto vi som i barndommen grytidlig opp for å komme oss av gårde. Følelsen av å være prisgitt naturkreftene var likevel den samme som i -83. 

Den gamle Perkins-motoren måtte glødes, men startet på første drag, slik den hadde gjort på alle testturene, og vi kunne gli stille ut av havna. Kaffen var klar på termos, og min eldste datter kikket søvnig ut fra akterkabinen, inntullet i en dyne. Det var lykke, helt enkelt.

Det går ikke raskt framover når man kjører i seks knop. Det tilsvarer joggefart på elleve kilometer i timen, men fordelen er at man får sett landskap, kystbebyggelse og fugleliv på en måte man aldri ellers har mulighet til. Mens skarven var så sjelden å se da jeg var barn at foreldrene mine pleide rope på meg når de så en, registrerte jeg at det nå satt skarv på hver eneste knaus. Som flaksende, svarte ulltepper med utseende som leder tankene til flygeøgler på dinosaurenes tid, er de nå til stede langs hele kyststripen.

I det fjerne skimtes Svenner fyr. Fyret ble tent første gang 22. oktober 1874. Det opprinnelige tårnet var bygget i stein av fanger som satt på Akershus festning. I 1900 ble det eksisterende tårnet i støpejern bygget.

Man føler seg veldig liten i småbåt idet man setter baugen rett ut i Skagerrak. Den ytre leden var eneste alternativ utenom de beryktede Rakkebåene, men turen langt ut for Tvistein og Svenner og strekket mot Færder var den samme som i barndommens somre. Mens min noe mer sjøvante datter tok roret og frydefullt jaktet de største bølgene, tilberedte kjæresten min skiver av julekake med smør, som om han var uanfektet av sjøens bevegelser. Det viste han seg på ingen måte å være, og en halv time senere kom julekaken i retur over båtripa, før han måtte sitte dørgende stille med lukkede øyne til vi rundet Tønsberg Tønne og gikk innaskjærs i stedet for utenom Færder. Det grønne fjeset fikk normal farge igjen i den vakre Tjøme-skjærgården, der vi var eneste småbåt til tross for sol og fjorten grader. I Vrengensundet møtte vi Kystvakten, som hadde dekket fullt av purunge rekrutter, og jeg tenkte på hvor viktig forsvaret av den norske kysten har vært opp gjennom historien.

«Heimskringla» forteller at Håkon den gode skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter «skipreider». Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Loven kom etter Håkon den godes seier over Eirikssønnene og deres allierte i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy i 954, og siden den tid har Norge hatt et organisert sjøforsvar.

Kystvakten i Vrengensundet 29. september 2020.

Da vi kom til Mågerø, kikket jeg opp for se kuplene, til tross for at jeg vet at de ble fjernet i 2006. Som barn fikk jeg alltid en litt skummel følelse inni meg av de enorme kuplene på Forsvarets radarstasjon, til tross for – eller kanskje nettopp fordi – jeg fikk historien om hvordan radarene sørget for at Norge ble forberedt dersom noen ville angripe oss. Kuplene, eller «radomene», som de egentlig het, ble tatt i bruk i 1962 for å beskytte Marconi-radarene som skulle overvåke luftrommet over Nordsjøen og helt ned i danske farvann, og var i min barndom kjente landemerker for småbåtfolket.

På sjøen gjelder samarbeid og arbeidsfordeling, og som tusenvis av norske par før oss ble kommandoene «hopp!», «pass på fenderen!» og «hold baugen!» ropt fra småbåtkaptein til småbåtmatros, og å klare å legge båten mykt til mot harde berg i vindvær, gir en helt egen følelse av mestring og av norsk småbåtkultur. Det er hverken tid eller rom for nykker om å ikke ville bli kommandert eller ikke tørre når man er ute, men trygghet i at den med mest kunnskap og erfaring tar ledelse.

Den endelige innseilingen til Drammen, som var destinasjonen vår, gir absolutt ingen assosiasjoner til trendy bachelorgrader i transseksuell dans, men snarere til ekte, gammeldagse arbeidsplasser som skaper verdier. Sterke hender, korte beskjeder og klart definert mannlig kjønn er i dag markører for lav sosiokulturell kapital, men de høye kranene på kaia, de enorme bilfergene og langstrakte industriområdene minner om at hardt fysisk arbeid fremdeles skaffer mat på bordet i mange av landets familier.

Broene i Drammen på siste del av reisen, 1. oktober 2020.

Jeg kom til å tenke på første arbeidsdag i Bufetat, der jeg fikk vite at «her er det rom for å gråte sammen». Nå var ikke jeg spesielt interessert i gråting i arbeidstiden, men jeg har mange ganger tenkt på hvor underlig det utsagnet egentlig er på en arbeidsplass. På kaia slipper de nok å høre sånt. Det er antakelig lite prat om ikke-binære kjønn og kultursensitivitet også. Jeg tror flere hadde hatt godt av å utføre reale, fysiske arbeidsoppgaver – da ville de ikke hatt tid til å tenke på så mye navlebeskuende vissvass og øse det utover omgivelsene.

Å beherske noe rent fysisk, å bruke kunnskap og ferdigheter i praksis, tillegges stadig mindre betydning i dagens identitetsfokuserte kultur. Men den norske nøkternheten og naturgleden lever i beste velgående utenfor de offentlige korridorene, dersom man vil se den og oppleve den. På sjøen er det meste fremdeles som i -83. Kanskje er det i båtene, i bobilene og på hyttene vi til slutt ender, vi som ønsker å bevare friheten og de norske verdiene.

Vi selger bøker av Hege Storhaug! Både enkeltvis og som bokpakke til superpris.