Sakset/Fra hofta

Dagens langrennsski-løpere er godt vant; maskinpreparerte løyper er så vanlige at dersom de er fraværende, så er det nesten som et brudd på naturlovene. De maskinpreparerte løypene rundt om i landet blir ofte betalt av det lokale skilaget, som hyrer folk til å utføre løypekjøringsjobben. Det vanlige, i hvert fall i større kommuner, ser ut til å være at dette arbeidet utføres i samarbeid med kommunen, og at det er kommunen som tar mesteparten av kostnadene.

Her ute ved kysten i nord er det, og har det alltid vært, ustabile snøforhold. Ofte domineres vinterværet av lavtrykk som pumper mild havluft innover land, med regn som resultat. Men det skal ikke mer til enn en halv times kjøring innover i landet før vintersnøen er mer stabil, og der de tidvis milde og sørvestlige vindene ikke greier å ta knekken på den snøen som er falt. Vi snakker om en dal i nabokommunen som går nord–sør og som bare ligger 10 minutters kjøring fra nærmeste fjordarm, men der temperaturforskjellen mellom kyststrøkene og dalen kan være stor, opptil 10–12 grader.

Det lokale skilaget har satt opp to postbokser midt på parkeringplassen ved inngangen til dalen. Parkeringsplassen er utgangspunkt for løypene, ei 4 kilometer lang løype med lys, og ei løype på om lag ei mil som er uten lys og som bare kan brukes noen timer midt på dagen i mørketida. På staken med de to postboksene er det satt opp to plakater med en oppfordring til å støtte det lokale skilaget. I den ene postboksen ligger det vanligvis et «loddhefte» sammen med en bunke konvolutter. Når man betaler for brøyting av parkeringsplassen og skiløypene, skriver man dato og beløp (20 kroner) og bilens skiltnummer på en talong, og ditto på en kupong som man river ut av loddboka og legger i konvolutten sammen med pengene. Konvolutten stikkes i den andre postboksen som er låst med en hengelås.

Denne vinteren har det til nå vært slik at loddboka og konvoluttene ikke har vært å finne i den ene postboksen. Den ansvarlige i skilaget har vel glemt å legge disse rekvisittene i boksen. Jeg ville vente med betalingen til rekvisittene var på plass, tenkte jeg under årets første skitur. Men på den fjerde skituren var rekvisittene fremdeles fraværende, og på den femte skituren bestemte jeg meg for at her må det handles. Jeg stakk en hundrelapp gjennom glipen i den låste postboksen, uten å legge pengene i noen konvolutt.

Som dagen før er det heller ikke denne dagen maskinkjørte løyper innover dalen, der sparsom gran- og furuskog er ispedd en del bjørk i liene opp mot fjellet. Men det er noen som har gått foran meg på ski og brøytet spor. Løyper brøytet av skiløpere blir ikke så stabile og faste som maskinpreparerte løyper. De blir mer vinglete og tillater ikke så stor fart. Det passer meg i grunnen bra nå i starten av sesongen når formen er ganske laber og når tempoet er tilpasset form og forhold. Særlig form, tenker jeg der jeg glir innover dalen, men likevel med en liten ergrelse i sjela over å måtte unnvære den maskinpreparerte luksusen som dagens skiløpere betrakter som en selvfølge.

Men jeg glir og glir innover i denne dalen der det er helt stille, der snøen henger tungt på gran og furu, og der bjørkene ser ut som digre frostroser der de står med sine spinkle greiner og skiller seg ut. Ved vendepunktet inne i dalen er det hektet et termometer i ei bjørk, slik at man kan lese av temperaturen. Det kan være mye kaldere her enn på parkeringsplassen som er utgangspunktet for turen. Det står en kar ved termometerbjørka, der det også er hengt opp en postboks med ei besøksbok som folk kan skriver navnet sitt i. Han ser også ut til å være i pensjonsalderen, med et friskt, rødmusset fjes og et tidsmessig, moderat skjegg.

– Skal du ikke skrive deg inn i boka? spør han blidt der jeg kommer sigende.

– Nei. Jeg nøyer meg med å lese av temperaturen. Synes det er mer interessant enn å krote ned navnet mitt i boka, svarer jeg. De høye fjellene rundt på alle sider av dalen, unntatt mot sør, gjør at fønvirkningen kan være svært sterk her inne, og det er den også i dag. På parkeringsplassen var det minus 10 grader. Her er det minus 2, leser jeg på gradestokken før jeg glir videre. Løypa gjør en sving tilbake på dette punktet, og mens jeg er i svingen, roper karen ved bjørka:

– De har jo ikke kjørt opp løypa! Det høres ut som om det er noe jeg kan gjøre noe med eller forklare, så jeg stanser og roper tilbake:

– Ja, hvorfor det, tror du?

– Nei, det vet jeg ikke.

– Jau, det skal jeg si deg, at de maskinpreparerte løypene preparerer seg selv etter beskjed fra Han der oppe, men Han har hatt så mye å gjøre i romjula at Han ikke har fått slått på løypeautomatikken, sier jeg.

– Nei, nå tøver du, roper han tilbake.

– Ja, jeg gjør nok dét, men la du penger i boksen på parkeringsplassen før du dro innover hit?

– Nei!

– Der har du forklaringen på at løypene ikke er maskinpreparert. Folk legger ikke penger i postboksen. Prepareringsmaskinen trenger diesel, og de som kjører han, skal ha betalt for arbeidet, og uten penger kan det ikke bli noe spor.

– Ja, men det er jo så mye folk som går på ski her inne, svarer han. Underforstått at det må da være noen som legger igjen penger i postboksen.

– Det er femte gangen jeg er her denne vinteren, sier jeg. – I helga var det mye folk her inne på ski, men jeg så bare én som la penger i boksen. Folk gir blaffen!

Jeg er kommet så langt av gårde at jeg ikke hører om han svarer, hvis han svarer, men kommer til å tenke på at flomlysløypa var kjørt opp, ikke med spor til diagonalgang, men kjørt flat, slik at skilagets gutter og jenter kan skøyte seg gjennom den. Ingen av de unge går diagonalgang lenger, det er skøyting som gjelder. Så hvorfor skal skilaget kjøre opp spor for turløpere og pensjonister og andre som kommer hit i sine dyre biler og medd tidsmessige sportsklær og skiutstyr, og som ikke gidder å betale 20 kroner?

Vi lever i et samfunn der den materielle velstanden er overveldende for flertallet, og der folk har biler og båter, hus og hytter, feriereiser til Syden, i dag helst til mer eksotiske reisemål. Mange av dagens pensjonister er på farten hele tiden, ferierer på cruiseskip i Karibia, reiser til Florida og Østen, Thailand og Kuala Lumpur. Men når det kommer til å betale skarve 20 kroner til det lokale skilaget, ser man sitt snitt til å lure seg unna. Man snur på skillingen og lar daleren gå, som det heter i et gammelt ordtak. De små, mer hverdagslige tingene er noe man helst ikke vil betale for, de skal i hvert fall være billige. Billig mat, billige klær, billig parkering, billige håndverkstjenester. Politikerne skriker ut etter mer penger til det sivile samfunnet, til de frivillige organisasjonene som årlig mottar milliardbeløp av statens skattepenger. Folk blar bekymringsløst opp fra lommeboka under de årlige innsamlingsaksjonene til strømpeløse barn under ekvators brennende sol. Staten strør rundhåndet ut mer enn 30 milliarder kroner årlig til såkalt bistand, uten at noen mukker, mens Knut Arild Hareide og Audun Lysbakken okker seg og vil ha mer. Men å betale for det maten koster, å gi bøndene en anstendig inntekt og betale skikkelig for håndverkstjenester – nei, det vil ikke folk. De hyrer svart og utenlandsk arbeidskraft, mens landets håndverkere dør ut, uten at det kommer et kvekk fra Hareide og Lysbakken, for det skal jo være billig for folk flest. Og på de reklamefinansierte fjernsynskanalene durer den evige messingen fra butikk-kjedene døgnet rundt om billig kylling og svinekjøtt til 50 kroner kiloen, billige pc-er, tv-apparater, bukser og jakker, kjoler og skjørt. «Smil, du har gjort en god deal!»

Hele dette billigsirkuset sier en god del om hvordan man i dette samfunnet ser på produksjon, på det materielt nødvendige arbeidet. For de fleste er den materielle produksjonen noe som ligner et fjernt minne, en uklar drøm. Tingene skaper seg selv i varehusenes enorme lokaler, eller de blir til langt der borte i et ukjent land før de lander i butikksentrenes glorete rom, der de helst ikke skal koste noe. Deres tilblivelse er ikke noe som konsumentene bryr seg om, for dem er forbrukstingene magiske manifestasjoner, hvis de i det hele tatt vier tilblivelsen noen tanker. Men det er ikke bare tingenes tilblivelse som styres av magi. Magi styrer også tidens moralske forståelse, som får mennesker til å tro at velferd er noe man bevilger seg over kommunale og statlige budsjetter. Er det da noe merkelig at folk «glemmer» å putte penger i en skilagsboks langt f… inne i en tussmørk dal nord i Norge, ved verdens ende? Ja, for det er til «verdens ende» den fører oss, Den Nye Moralen.

Kjøp Kent Andersens bok her!