Kommentar

For en drøy uke siden befant jeg meg på kjent grunn i Oslo. T-baneskifte på Tøyen. Det må ha vært 20 år siden sist jeg gikk ned i undergangen med den rå luften stinn av urinlukt. Alt var som før. Selv lukten. Denne undergangen er bestandig tom for folk. Alt man hører er lyden av ens egne hæler og små drypp fra det mørke taket. Må runde to hjørner. Helt alene, dønn stille bortsett fra mine egne skritt som lager ekko. Litt engstelig, men det er ingen å se.

53110066

På vei opp igjen

Puh, opp på perrongen som er full av folk. Venter på Vestlibanen. Den som før het Grorudbanen. Min barndoms T-bane. Ved siden av meg står et muslimsk par. Han i svarte, vide høyvannsbukser og hun i full heldekkende svart burka. Ansiktet, hanskene (det er varmt), skoene, ja selv vesken er svart. Jeg kan ikke se ansiktet hennes bak det svarte sløret. De er nye «nordmenn» og er sikkert på vei hjem etter en dag i byen. T-banen kommer. Den er full av mennesker fra andre land. Nordmennene er lette å se. Og det er ikke mange av dem. Ikke nå lenger. Groruddalens befolkning skiftes ut i stadig raskere tempo.

Jeg skal bare én holdeplass og går over Carl Bernerkrysset for å ta 20-bussen. Jeg ser meg rundt. Det er snart 20 år siden jeg flyttet herfra. Mange av butikkene er de samme, 20-bussen stopper der hvor den pleier, alt er nesten som før, bortsett fra passasjerene.

Jeg sitter og tenker at ingen andre på bussen legger merke til dette. Den gradvise endringen gjør at man til slutt blir blind. Det som mange synes er helt normalt er en brå omveltning for meg som ikke har vært på disse traktene på mange år. Det føles som igår at jeg tok 20-bussen til jobben hver dag. Bygningene er de samme, gatenavnene de samme, men lekeplassene er fornyet. Basketball-bane på Torshov. Glade barn som leker. Ingen ser norske ut. Kjører litt lenger og går av bussen – skal treffe gamle barndomsvenner. Vi bor ikke øverst i Groruddalen lenger.

En gammel venn bodde et par år på Tøyen. Han kalte seg Livingstone. Eneste hvite fjeset i gata, sa han.

Pakistanerne kom tidlig til Tøyen. De flyttet nordover fra Grønland. Nå er det blitt mange nasjonaliteter på Tøyen. For to år siden hadde folk på Tøyen senter lys hud. Ja, ihvertfall på illustrasjonsbildene.

Akhena­ton de Leon, leder i Orga­ni­sa­sjo­nen mot offent­lig diskriminering uttalte:

– Er det slik at man ikke vil at de med uten­landsk bak­grunn skal handle på Tøyen sen­ter? Vil de ha oss til å handle på andre sentre? I så fall mis­ter de mye av omset­nin­gen. De som skal mar­keds­føre pro­sjek­tene glem­mer at folk med multi­kul­tu­rell bak­grunn er blitt en stor del av befolk­nin­gen i Oslo, påpe­ker de Leon.

Idag har Sigrid K. Jacobsen og Marit Edland-Gryt fra Tøyeninitiativet,
Vidar Berg og Anita Eide fra Tøyen velforening, Tuva Langfeldt (hun med de avklipte norske flaggene i kunstprosjekt) og Matti Arentz fra Tøyenkontoret, Ana Golub og Bjarte Breiteig fra Tøyenkampanjen gått sammen om en kronikk i Dagbladet.

Bakgrunnen er at Politiets Utlendingsenhet (PU) skal flytte fra lokalene ved Legevakten til Tøyen.

Vi syns ikke i seg selv det er noen belastning å ha Politiets utlendingsenhet, Norges største NAV-kontor, eller landets høyeste konsentrasjoner av sosiale boliger, skriver kronikkforfatterne

«Ikke i seg selv»… Dette betyr: «vi ønsker alle velkommen, helt til det blir for mye for oss». Begeret er fullt. Det er nok nå. Selv for de gode.

Direktør i UDI, Frode Forfang, skriver på sin blogg om flyttingen av Politiets utlendingsenhet til Tøyen. Han har ingen forståelse for protestene verken fra Tøyen-beboerne, Bydelsutvalget i Gamle Oslo eller det brede lag av Oslos politikere, som alle er blitt fullstendig overkjørt i denne saken.

Forfang går langt i å antyde at motstanden skyldes fordommer mot asylsøkere, og skriver at vi «bidrar til å tegne et bilde av asylsøkere generelt som nærmest et forsøplende element.»Forfang støtter seg på Høyres gruppeleder Øystein Sundelin, som har et spesielt ansvar for å ha dialog med Tøyen-beboerne, etter at Høyre sammen med SV, Venstre og KrF inngikk Munch-Tøyen-avtalen. I en debatt i Aftenposten tv før jul, om nedskjæringen i bydelsbudsjettet, lovte Sundelin å bo ei uke på Tøyen for sammen med oss å se på utfordringene her. Han har ennå ikke vist seg.

Kom igjen, Sundelin! Én uke på Tøyen greier du. Du trenger ikke å skifte T-bane engang.

Vi vil be dere Frode Forfang og Øystein Sundelin, om å komme til Tøyen og være her med oss en dag. Vi vil be dere med på femårsklubben, startet av beboere – for å bryte den ressursflukten som altfor lenge har fått prege nærskolen og dermed hele Tøyen. Vi ønsker selv at barna våre skal gå på Tøyen skole, hvor det i dag er 98,4 prosent elever med annet morsmål enn norsk.

Tøyen skole har hatt ressursflukt i minst 10 år. Selv Inger Anne Olsen har skrevet om dette. En del av problemet er at det kreves vesentlig mer ressurser på en skole hvor nesten ingen har norsk som morsmål.

Forfang har rett i at Politiets utlendingsenhet ikke er noen belastning i seg selv. Vi synes heller ikke det er noen belastning i seg selv å ha Norges største Nav-kontor her, eller metadonutdelingen på Tøyen torg, Tyrili Arena, en av Norges høyeste konsentrasjoner av sosiale boliger, Villa Mar, Gatehospitalet, Fontenehuset eller Lovisenberg DPS. Hver for seg er dette gode tiltak. Det er når alt dette skal plasseres innenfor en radius av bare et par hundre meter, i et område hvor hvert tredje barn lever under fattigdomsgrensa og der levealderen er lavest i landet, en radius som også rommer nærskolen vår – det er da vi får inntrykk av at visse andre ser disse gruppene av utsatte mennesker som et «forsøplende element».

Ved at alt samles på et lite geografisk område må det naturligvis bli en stor belastning for nærsamfunnet. Selv ildsjeler som deltar i alskens kampanjer og foreninger forstår at grensen må gå et sted. Hvor dette stedet er, varierer, men Tøyen har tydeligvis funnet sin smertegrense.

Frode Forfang skriver at han er overrasket over protestene våre. Vi er minst like overrasket over at en person som er satt til å lede UDI ikke har bedre innsikt i hvilken relasjon en virksomhet som PU står i til samfunnet rundt, og til lokalmiljøer. Vi synes også det er rart at Politiets utlendingsenhet – hvis de virkelig ikke visste at dette var kontroversielt – har holdt flytteplanene hemmelige.

Du må ha litt bagasje for å klare deg