Sakset/Fra hofta

Åpningssekvensen på filmen Stille Lys er en lang tagning av morgenrøden, aurora. Først gjenlyder natten av frosker, kuer som rauter, hunder som gjør. Så stiger solen opp og lyset bryter frem. Det er som så se Skapelsens første dag.

På en gårdsplass står tingene og venter. Rundt et kjøkkenbord sitter barn og voksne. De ber morgenbønn, lenge, vi forstår at det ikke er en helt vanlig familie. Det er en kristen sekt, menonitter, de taler platt-tysk og bor i et område av Mexico på grensen til USA. Gjennom hele filmen tror jeg det er en dokumentar der personene spiller seg selv. Men det er det ikke. Det er profesjonelle skuespillere i hovedrollen.

Filmen er laget av mexicanske Carlos Reygadas, som også laget Japon. Stille Lys fikk juryens pris på Cannes-festivalen og ble kåret til beste film på Bergen filmfestival.

Det er en meget spesiell film. En estetisk nytelse. Filmen dveler ved landskap, og barna. Alt er ikke vel i hjemme til Johan. Han bedrar kona med en annen, og kona vet det. Selv er Johan en følsom kar, svak vil noen si. Han sitter ved kjøkkenbordet etter at de andre har gått ut og gråter. Hva gråter han for? Seg selv, og sin svakhet? Han greier ikke bryte med elskerinnen.

Begge kvinnene er spesielle: de er høyreiste, slanke med lange, smale ansikter og usedvanlig flotte neser, neser som nesten går i ett med pannen.

Elisabeth Fehr spiller kona Esther.

Johan kan ikke holde seg vekk fra den andre. Det later til at det finnes en viss aksept i miljøet for at en mann kan finne seg en ny kone. Det har å gjøre med deres tro. De skal finne den rette, men hvordan vet man om den andre er det? Johan føler at han ikke fikk den rette, det er den nye som gir ham kraften. Men han tviler.

Han oppsøker faren, en ettertenksom, erfaren mann. Det er vinter, snøen knirker under støvlene. Faren liker slett ikke det sønnen forteller. Han vil at Johan skal gjøre det slutt. Ellers vil noe gå galt. Men Johan klarer ikke. Han går til den nye igjen og igjen.

Møtene mellom Johan (Cornelia Wall Fehr) og den nye spilt av Maria Pankratz er fylt av sensualitet og begjær. De gir seg hen til hverandre. Men en gang i byen sier hun: -Dette var siste gangen, Johan.

Kona Esther blir mer og mer utafor. På en tur til legen blir hun syk i bilen og må ut og kaste opp. Det er øsende regn. Tungtrafikken dundrer forbi. Det skjer noe ugjenkallelig, som knuser Johan.

Det religiøse miljøet rykker nærmere når ulykken rammer. Esther bar på en sykdom. Men Johan er utrøstelig. Han føler det er han som har tatt livet av kona.

Så skjer det et under.

Den andre kvinnen kommer inn som et overnaturlig vesen, og slik har hun hele tiden sett ut: som en egyptisk farao, som en kvinnelig Akhenaton. Hun skrider inn og roper den døde tilbake. Den døde som ligger vakker som en brud. Hun er blitt stelt av sin mor. Det vakre håret til Esther var blitt kjemmet og kjemmet, helt til moren var fornøyd og sa: -Nå kan du få begrave min datter, Johan.

Så ble hun ropt tilbake, og Johan fikk en ny sjanse. Kommer han til å bruke den?

Mennesket er egoistisk og gjør dumme ting. Miljøet på filmen er eksotisk, men ikke mer enn at vi kjenner oss igjen. Det er mange voksne som oppfører seg som Johan, selv om han er far til vakre barn. Han burde sett på sin lojale kone at hun ikke tålte mer, men han tar ikke signalet.

En spør seg selv om ikke skyld og ansvar er noe vi må dele på. Når så mange mennesker svikter de som de har satt til verden, finner seg andre og bryter pakten med barna, legger ikke det en ekstra forpliktelse på de gjenværende til å være trofast og lojal? Det er helt formastelige ideer, men tanken melder seg. Straffen kommer ikke det i hinsidige, den kommer i dette livet.

http://www.stelletlicht.com/

Les også

-
-
-
-
-