Kommentar

Opp gjennom historien har mennesker i krisetider måttet lete etter selve grunnfjellet i deres eksistens. I kriser merker man hva som holder og hva som er bare ord.

Hvis man åpner en norsk avis får man en viss informasjon, noe endatil interessant, men det mest er ord, ord, en endeløs rekke ord, som savner retning og sammenheng. Av den enkle grunn at de som driver med kommunikasjon ikke lenger kan kommunisere. De forstår ikke hva de serverer. De tør ikke se sammenhenger, men presenterer sogar falske forklaringer. Grunnleggende sett vet de ikke lenger hva de står for. Hvis noen forsøker å vise dem sammenhengene, reagerer de med sinne og foruretthet og legger disse menneskene for hat.

De er blitt en fiende av sannheten. Vesten har lenge befunnet seg i en tilstand av gjærende borgerkrig, fordi de herskende eliten forsøker å holde en virkelighet på plass som er ved å revne.

Når det å si sannheten er blitt en revolusjonær handling, oppstår helt nye situasjoner. Politikkens grunnvilkår forandres.

De som styrer dette samfunnet vokste opp med disse begrepene: De etterstrebet revolusjon, sogar med voldelige midler, og de forherliget regimer der slike revolusjoner hadde funnet sted. De kalte det frigjøring og så ikke tragedien i at resultatet ofte var det motsatte.

Det var teori, politikk med virkeligheten på betryggende avstand. Det var selvsagt årsaken til at båtflyktningene fra Vietnam ikke fikk samme store mottakelse som flyktningene fra Pinochets Chile. De forstyrret bildet av hvem som var gode og onde.

Noen sa fra, noen hadde forbehold, motforestillinger, men de fleste holdt disse for seg selv. Belastningen ved å stå frem var allerede den gang stor. I dag er den enda større. I dag har sannhet fått en høy pris.

Det er da den revolusjonære situasjon oppstår. Når sannheten bannlyses, blir den politiske valuta eller vekslingskurs en annen enn under fredelige demokratiske former. Det vil selvsagt de som bestyrer samfunnet ikke vedkjenne seg, det er også en del av mekanismene som øker motsetningene.

Det politiske ordskiftet får andre biklager. Kritikken av Fredrik Skavlans intervju med Jimmy Åkesson handler om noe mer. En journalist i Göteborgposten har snakket med jevnaldrende Sverigedemokrater fra hjemstedet. Han blir forbauset over å høre at alle avsløringene i pressen av Sverigedemokratiske representanters lite smakfulle uttalelser ikke gjør noen inntrykk på dem. De preller av som vann på gåsa. Han never at Expressen hadde avsløringene fra Researchkollektivet, og bemerker at sverigedemokrater anser det som «kriminelt». Men han kan ikke ta en slik dom opp til vurdering, det vil være å utfordre egen avis. I Sverige er det enhetsfront fra ytterste venstre til politikkens sentrum og massemediene: Selvtekt og vold er ok så lenge det kommer fra venstre rettet mot høyre. Uthengning av mennesker er ok så lenge de er på høyresiden. Robert Aschberg i TV3 oppsøker mennesker hjemme med kamera. VG er i gang med et lignende prosjekt. Anonyme kommentatorer er blitt kontaktet. Det er politisk reality-teater: Å oppspore mennesker som har en sterk språkbruk anonymt og henge dem ut, er good copy. Særlig hvis det er mennesker som har noe å tape. VGTV må konkurrere med NRK og Trygdekontorets porno. Slikt blir en snakkis. Man virvler opp masse støv og støy. Det gir inntrykk av at man tar ytringsfrihet på alvor.

Men maktmisbruk er maktmisbruk. Folk ser hva de ser og feller sine dommer.

Motsetningene vokser.

På 60-tallet drømte vi om revolusjon. I dag er det grunn til å være dypt bekymret. Tegnene er der: når man ikke lenger snakker samme språk, når de med makt vender det døve øret til, og svarer med undertrykkelse, skapes betingelsene for revolusjonære tilstander.

brueghel.the-little-tower-of-babel-1563.jpg!HalfHD

Babels tårn eller EU-hovedkvarteret i Brussel? Historien om Babels tårn sier noe om  at menneskets behov for makt er umettelig. På et eller annet punkt tipper det og nemesis rammer. Pieter Brueghel Det lille Babels tårn. (1463)

Faren er selvsagt til stede for at den islamske revolusjonen skal finne gjenklang i den innfødte befolkningen. Det gjør noe med samfunnet når det hele tiden rystes av mennesker som er mot vår samfunnsform og utfordrer den. Noen sier sogar at de vil omstyrte den med vold, og vi ser daglige eksempler på at de mener alvor.

Heller ikke dette vil vår herskende klasse innrømme. De påstår at dette ikke har noe med religion å gjøre.

Slikt øker også motsetningene.

En slik benktelse av realitetene, av den andre, fører til et tap av autoritet. De menneskene som utsettes for den, svarer med å trekke tilbake sin lojalitet.

Vi vet av meningsmålinger at mange muslimer ikke har tillit til det demokratiske systemet, helt eller delvis. Mange føler heller ikke lojalitet til det. Tilsvarende er innfødte nordmenns tillit på retur, de vet det kanskje ikke selv. Men man kan merke det på samtaler at tilliten ikke er der. Det har oppstått en avstand, og den øker.

Den øker fordi eliten med største letthet angriper innfødte og nekter å ta itu med årsakene til manglende integrering. Når enkelthendelser der politi skyter svarte mennesker i USA blåses opp og gjøres til store internasjonale hendelser, er det fordi de har vikarierende motiv: Politimannen er hvit og man forstår at det er en anklage mot alle hvite mennesker. Men hvorfor kun hvite? Er det fordi de er ekstra ille, eller fordi det skal stilles spesielle krav til dem?

Antirasismen er blitt et politisk instrument for en – ja, nettopp – hvit elite som bruker den til å renvaske seg selv og dytte andre ned. Det er irrasjonelt og skaper antipatier, ikke empati.

Man hamrer og hamrer. At det går utover ordensmakten, de som skal beskytte oss, er for den venstreliberale ideologi bare et pluss. Nettopp den må kritiseres.  De er menn, bruker vold, er hvite og skyter svarte. Hva mer trenger vi å vite? At det handler om en sosial underklasse og at historiene ofte har detaljer som forklarer om ikke unnskylder det som skjedde, blir ikke vektlagt. Det er irrelevant for den store moralske fortellling som skal frem.

At denne fortelling krever syndebukker blir ikke tematisert, for det er nettopp meningen at syndebukkene skal tie stille, bite skammen i seg og krype til korset.

Dette er et kors reist av mennesker. Denne eliten benytter seg av et religiøst språk, de spiller på noen mekanismer i psyken som fungerer fordi det handler om forestillinger vi er vokst opp med, selv etter at de har mistet sin oppeinnelige form. Folk har kanskje mistet et aktivt forhold til troen, eller kunnskaper om den. Men de reagerer fortsatt på reflekser, som kan ha tatt andre retninger og fått et nytt innhold.

Dette er kommunikasjon fra elitens side, men det er en kynisk form for kommunikasjon. Den er ikke konstruktiv, den er destruktiv.

Men utad kan den fremstå som om den tjener høyere idealer og verdier.

Hva kan motvirke en slik destruktiv prosess?

Det er bare en kompromissløs sannhet. Å våge å si tingene som de er. Der hvor det å si sannheten er en revolusjonær handling, for å sitere Orwell, oppstår en ny situasjon. Den er ikke bare skremmende. Den er også oppløftende, den inngir håp. Det er når løgnen blir altomfattende at mørket blir så tykt at vi ikke lenger er i stand til å skjelne sannheten. Det er det vi må unngå. Derfor må vi si sannheten.

Det er samfunnets institusjoner som skulle bevare sannheten. Det er derfor vi opp gjennom historien har etablert dem, for at de skulle bevare og formidle, sannheten om hvem vi er og hva vi står for, hva vi tror på.

Når institusjonene slutter å fylle denne oppgaven, oppstår tap av tillit.

Når det som sies fra prekestolene og tv-skjermene eller talerstoler er bortforklaringer eller løgn, oppstår en stor krise.

Da må vi gå tilbake til kilden.

Den kilden er Kristus. Navet i Europa er Kristus. Mange europeere synes dette er ubehagelig, men det er sant.

Da det vestromerske riket gikk under, oppsto kaos. Den katolske kirke fant frem til det frankiske riket, med Peppin den lille og Karl den store, som var blitt kristnet, og det var alliansen mellom disse to som skapte Europa.

At denne sannheten er glemt, at den dypere sannheten er fortrengt og benektes, sier noe om hvor dyp vår krise er. Vi kjenner ikke lenger vår egen historie.

Skal vi ha noe håp om å komme ut av krisen, må vi i det minste forstå det som skapte oss.

Første bud er å slutte å grave oss dypere ned i problemene. – Kun sannheten skal frigjøre dere, sa Jesus. Hva var det han mente?

Den som tror dette er ment som noe krav til den enkelte tar feil. Det er det ikke. Tro er en høyst personlig affære. Men vi må tåle å høre sannheten om vår egen historie. Vi må være trofaste. Mot hvem vi er. Ellers svikter  vi oss selv. Hvem skal da redde oss?

Les også

Gjennomlyst -
Vi som sier Nei -
Gud er ingen vatpik -
Frontlinjer -
Årets siste dag -
Et forsøk på forklaring -

Les også